du er ikke den jeg trodde du var

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Jeg begynner å tvile på meg selv. Plutselig begynner jeg å stille spørsmålstegn ved mine reaksjoner. Lurer på om jeg egentlig er en iskald jævel? Har jeg ingen følelser? Hvordan kan jeg bryte kontakten med et menneske som står meg så nært, så lett? Det føles hvertfall veldig lett, selv om jeg innerst inne vet at det ikke er det. For hadde det vært så forbanna enkelt, hadde jeg ikke grått meg selv til søvn. Da hadde jeg ikke gått rundt å tenkt på det hver eneste time i døgnet. Jeg hadde ikke tatt den omveien forbi huset, i håp om å få et lite skimt av deg.

Dårlig samvittighet. Jeg kjenner hvordan den spiser meg opp innvendig. Litt etter litt. 

Hvorfor? Hvorfor skal jeg alltid legge all skyld på meg selv? Hvorfor skal jeg måtte straffe meg selv? Hvorfor kjenner jeg på denne ekstreme skyldfølelsen, når det i realiteten ikke er jeg som har gjort feil? Jeg vet så innmari godt at dette ikke er mitt søl. Jeg vet at jeg har prøvd, alt hva jeg kan, for å få det til å fungere. For det er jo det jeg har lyst til – at vi skal kunne ha et godt forhold til hverandre. Jeg har kjempet for dette i mange år. Likevel ser det ikke ut som det noen gang vil bli bra igjen. Jeg har innsett at vi er to om dette, og når det kun er jeg som jobber for at dette skal gå, så vil det aldri gjøre det. 

Jeg må slutte å straffe meg selv.

Hvorfor kan ikke vi ha det som alle andre? Er jeg så vanskelig å elske? Jeg har så mange spørsmål jeg så gjerne vil ha svar på, selv om jeg innerst inne vet at jeg aldri kommet til å få dem besvart. Jeg har alltid misunnet alle rundt meg. Det er så lett ut. Hva er det som gjør det så vanskelig for oss?

Jeg trodde jeg ikke brydde meg lenger, men her sitter jeg. Tjueto år, og gråter fortsatt over deg.

40 kommentarer
    1. Synes du er utrolig modig som deler dette selv om det er vanskelig for deg.
      Beundrer deg virkelig for det, og ønsker deg det aller beste.
      Håper alt løser seg for deg.

    2. Desverre mange som har et vanskelig forhold til sine foreldre. Har det selv med min mor. Man er så like at det ikke funker. Det er motsetninger som tiltrekker hverandre og likheter som fader bort. Har dere prøvd og gå i familie terapi sammen? Håper det ordner seg <3

    3. Håper du har det bedre etter dette innlegget<3
      Utrolig modig av deg å skrive dette på bloggen!
      Alle gode ønsker til deg..ha en fin dag videre!
      Love you

    4. Har selv et litt unormalt forhold til moren min. Har vert mye svik i barndommen, har også vert i barnevernsystemet osv. Har brutt kontakten med henne i perioder jeg også, mn syns det er vanskelig å ikke ha noe kontakt å tenker mye over å gi en sjangse til.. Vet hvordan du har det, mn du må huske at det er du som er barnet å hun er den “voksne” selv om du er voksen nå.

    5. Blod er ikke alltid tykkere enn vann. Hvorfor jobbe hardt med et forhold som ikke fungerer, bare fordi det er familie? Det finnes ingen regler som sier at man MÅ ha et godt forhold til alle familiemedlemmene sine. Hvorfor bruke masse energi på en person som ikke gir deg noe tilbake?
      Hadde du gjort det om det hadde vært en venn/bekjent? Tenk på det..

    6. Dette innlegget fikk meg til å gråte. Det skal ikke alltid være lett, dette livet. Stå på, favorittbloggeren vår.
      Klem.:)

    7. Jeg syntes faktisk du er utroolig modig! Du tør å være 100% ærlig med oss selv om hat kan komme. Du er et godt menneske som vil de du er glad i godt❤️ Der er du er et forbilde! Av&til tenker man ikke helt over hva er forbildet er. Alle mener du er et dårlig forbildet fordi du tar operasjoner som kun angår deg og som er DITT valg. Du sier ikke at alle andre skal gjøre det. Klart er der mennesker som blir påvirket men da må heller føresette passe på hva barna deres holder på med på nett. Slev om jeg er veldig enig med at man er vakker slik man er, men er det store komplekser så forstår jeg hvorfor man velger slik. Tror ikke du er sykt stolt av hva du har måttet gjøre. Dette hadde kanskje ikke noe med dette innlegget å gjøre, men jeg ville bare si det:) stå på og forsett og være den ærlige jenta du er ❤️

    8. Uff – lille søte deg – nå får du nesten meg til å gråte her også.
      Dette er ett sårt tema og jeg regner med at din mor har de samme tankene som deg. Hun er nok garantert veldig glad i deg – mammahjertet er stort og du er nok en del av det uansett konflikter.
      Husk at man må være to for å ha en konflikt – ikke legg all skyld på deg selv.
      Håper det ordner seg for dere !!

    9. Hvorfor forandret ting seg så drastisk? Du var jo mye på besøk hos henne og spiste middag og du kjøpte Dubai tur til henne, og nå har dere plutselig ikke kontakt.. :/

    10. Kjære Isabel.
      Dette var tung lesing, må jeg bare først starte med å si.
      Deretter vil jeg også påpeke det faktum, at man med familie må ha ekstra tålmodighet for et liv uten dem? ja det er tomt, og ingenting annet kan egentlig replace den tomheten.
      Èn må være den sterke og store som klarer å svelge stoltheten sin noen ganger, for å få ting til å funke. Ellers sitter man der da, alene?
      Jeg vet at det høres teit ut å måtte være den som svelger stoltheten sin når man er den “yngste” i en sånn sammenheng, og den andre har langt mer livserfaring etc. Men noen ganger må man gjøre det som skal til for å få ting til å virkelig fungere..
      Og man må tilgi hverandre også? gang etter gang.
      Jeg håper det gir noe mening det jeg prøver å formidle, jeg syns bare det er så viktig at man har et godt forhold til sin familie, spesielt sin mor. Ingen kan noen gang ta hennes plass, og du vet det godt. Du vil alltid mangle noe, uten din mor i livet ditt. Så mitt tips er? våg å være den sterke, våg å tilgi enda en gang til, se fremover.. Båndet deres må dere få til å være sterkere etter alt som har skjedd, og ikke det motsatte- for hvorfor ellers skulle de dårlige tingene finne sted hvis det ikke var til for noe bedre..?
      Jeg håper det beste for dere, og håper dere kan finne tilbake til hverandre fortest mulig.. livet er virkelig for kort til noe annet, stol på det.. All støtte og ære til deg som tør å skrive et så persnlig innlegg, spesielt med tanke på hvor mye “hat” du til tider desverre får for ting. Du er en sterk kvinne Isabel (ja du er kvinne nå, ikke jente lenger. husk det).
      Stor klem, og de beste ønsker <3

    11. Mange sier at blod er tykkere enn vann. Noen ganger er det dessverre ikke slik.. Jeg kjenner mange som har brutt med sine foreldre fordi foreldrene har regelrett vært onde mennesker som aldri erkjente sine egne feil, og som “kappet hendene” av sine egne barn fordi de sa at nok er nok.

    12. Ordene dine treffer virkelig. Skjønner akkurat hvordan du har det. Man tror man ikke bryr seg osv, men tankene spiser deg opp. Det er ikke bare en venn man mister, det er en mor/far, man får ikke andre enn de man har..dessverre. Enkelte ganger virker det som om vi er mer glad i dem enn de er i oss. Føler det er så enkelt for dem å kutte all kontakt med barnet. Spesielt hvis man har flere barn. Det er særiøst helt jævli. Og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Man kan ha drit masse venner men føle seg alene. Det er helt jævli å tenke ar hvis min egen mor ikke er glad i meg, hvordan kan andre være det?

    13. Isabel!
      Selv har jeg vanskelig forhold til min mor, så jeg skjønner deg der. Hvirdan situasjonen er mellom dere, vet jeg ikke. Men jeg støtter deg ved å sende en stor klem til deg, og håper ting ordner seg for deg. Du er en sterk jente, husk det. Det er lov å ha det kjipt også! Pierre passer på deg <3

    14. Sterkt innlegg, Isabel <3 Håper det lettet trykket hos deg og vil tro det hjalp mange andre som er i samme situasjon! Du er god

    15. I det siste har jeg tenkt mye på at livet er kort og vi vet ikke hva som skjer imorgen <3
      Jeg har derfor valgt å være the bigger person flere ganger.. Hvis det ikke er noe veldig alvorlig som har skjedd vil jeg anbefale deg det samme! Det skader enselv så mye å gå og tenke på slike ting. Jeg synes du er et kjempefint menneske på innsiden og utsiden <3 Ser at du har en veldig stor kjærlighet til du rundt deg og det vil for for meg si at du er et godt forbilde 🙂

    16. Skulle ønske jeg kunne gi deg en god klem akkurat nå… Du satte nettopp ord på mine egne følelser, som er identiske til dine.
      Takk.

    17. Æ syns du ska ringe ho en dag og snakke me ho og si ka du føle før ho og at du elske ho og vil gjøre alt godt igjen uansetr kor tøft det måtte være.. bæst før dæ og bæst før ho sånn at du slæpp og ha det så fælt.. du førtjæne det ikje, du førtjæne og ha det mye bedre enn detta hær og æ veit du vil bli lykkelig om du gir ho en ny sjanse, så du kan førklare ditt og ho førklare sitt og te slutt så finn dåkker ut en enighet og blir vænna igjæn, æ veit du klare det, bare prøv 🙂 Så får du se at du ikje bli og angre på det ætterpå 🙂 ♡♡♡ Klæm ! ♡♡♡

    18. Nå hører vi kun en side av saken. Eller, vi hører egentlig ingen sider av saken, det står ikke noe om HVORFOR eller HVA som har skjedd. Ingen av oss som leser bloggen aner hva som foregår, og sånn må det få være. Få ut hjertesukkene her på bloggen, det kan hjelpe. Prøv også å se situasjonen utenfra. Hva hadde du tenkt om det var ei venninne av deg som var i den situasjonen du er i nå? Hadde du syntes at hun var iskald? Hva hadde du eventuelt sagt for å trøste henne? Hva hadde du rådet henne til å gjøre videre framover?

    19. Jeg vet ikke hva jeg skal si jeg, annet enn at utad så virker det som om du er blitt så oppslukt i deg selv og ditt at det har bikket over for moren din. Jeg aner ikke.
      Håper det ordner seg, enten dere tar opp kontakten igjen eller ei!

    20. Du er ikke alene. Min mor er psykisk syk. Hun innser det ikke selv men hun er manipulerende, mangler endel empati, egoistisk, kjefter mye, krangler om alt. Hun trykker meg så innmari ned. Jeg er glad i henne men skulle ønske alt var annerledes. Hun har alltid rett, null selvinnsikt og alt er min feil. Jeg har barn i dag og ting er ikke stort bedre. Så fort ungene ikke er i nærheten snakker hun dritt. Hun slenger masse dritt om meg til andre og blir rasende da hun blir konfrontert. Ting er og blir vanskelig og jeg har dessverre innsett at det aldri bil bli bedre. Jeg kan ikke forandre noen som ikke vil forandre meg selv. Så her sitter jeg, med en klump i magen fordi vi skal møtes i morgen. Jeg gruer meg slik er det alltid. Jeg prøver å ha minimal kontakt da det bryter meg med i dagene før og etter.
      Klem til deg

    21. En annen ting.
      Jeg har alltid vist at min mamma aldri var som andre mammaer uten at jeg viste hva som var galt med min. I tenårene tenkte heg alltid at hun var gal. Jeg dekket alltid over ting hun gjorde..
      Når hun satte ut alle tingene på rommet mitt ut i Hagen med beskjeden “du må flytte ut når du ikke oppfører deg” gråt jeg helt jævlig gang på gang. Når folk spurte hva som skjedde sa jeg at vi ommøblerte rommet mitt f.eks. Jeg var 11år. Når mamma slo slo jeg noen ganger tilbake å da var JEG voldelig og hun truet meg med barnevernet. Jeg var livredd. Hun innrømmer ikke ting hun har gjort i dag engang, hun hevder jeg lyver. At merkene på døren skyldes at hun bommet på meg da hun skulle slå meg med klubber, koster, staver og ski innrømmer hun ikke. JEG lyver, JEG husker feil.
      Nå vet jeg ikke hva du har opplevd. Kanskje du deler det med sine nærmeste eller kanskje du gjør som meg tidligere at du holder det inni deg. Kanskje du skammer deg. Jeg var 22år da jeg begynte å fortelle sannheten til folk. Jeg viste jeg ikke løy så hvorfor skjule det for andre. Jeg var barn, hun var voksen og det er hun som burde skammet seg ikke jeg. Ja jeg ble slått og det skjuler jeg ikke. Mamma nekter å møte opp i bursdager ol med mine venner og svigerfamilie da hun er redd for alle løgnene jeg har sagt om henne. Jeg gidder ikke å lyve for henne mer, jeg er ikke redd. Jeg vil ikke at folk skal tenke rart om meg fordi jeg kommer med de rareste unnskyldninger om hvorfor min mor aldri er med på noe. Folk får ta meg som jeg er. Jeg er ferdig med å gjemme meg, ferdig med å lyve og jeg er ferdig med å la moren min bestemme hva jeg skal si og ikke.
      Dette ble langt men håper du finner mot til å dele din historie. Om ikke med bloggen men med venner ol.
      Lykke til😊

    22. Dette var et veldig sterkt innlegg! Men håper den ga deg en for for ro <3 Stå på!
      Synest det er veldig fint du deler det, du rekker nokk ut til mange i samme situasjon som deg, siden du har så pass med lesere.

    23. DU er barnet, det er IKKE din jobb å få moren din til å elske deg, det er HENNES jobb å elske deg ubetinget, uavhengig av hva du har gjort eller hvem du er. Hvis hun ikke er fornøyd med den du er så har hun feilet som mor. Har slitt selv med en far som alltid har lagt all skyld på meg for våre problemer og dette har jeg slitt voldsomt med til jeg innså at det er ikke noe galt med meg siden han ikke er glad i meg, det er noe alvorlig galt med han som ikke er glad i barnet sitt og det samme går for moren din. Noen ganger må de ha det klart og tydelig inn, jeg skrek på tlf til han en gang; DET ER IKKE JEG SOM ER FAREN DIN, DET ER DU SOM ER FAREN MIN SÅ SE Å OPPFØRE DEG SOM EN! Vi har hatt mye opp og ned turer og egentlig så har vi ikke noe særlig forhold idag heller; MEN, jeg har det mye bedre med meg selv og tar ikke på meg skyldfølelse lenger etter jeg ble bevisst på at det er hans mangler som menneske som gjør att han ikke klarer å vise att han er glad i meg, og ikke mine mangler eller feil som menneske som gjør att han ikke er glad i meg, og dette har gitt meg en indre fred hvor jeg ikke går å tenker på ham hele tiden. Jeg håper du kan reflektere litt på det Isabel og innse att det er ikke du men henne, og ikke ta på deg skyld og ansvar som til hører henne, den dagen du får barn selv vil du også innse enda mer hvor riktig det er, du kommer til å bli en god mor selv med denne innsikten. Barn har ikke bedt om å bli satt til verden, de skal taes vare på og de skylder ikke foreldrene sine noen ting. Du har i det minste fått livet i gave og det ser ut som du virkelig gjør det beste du kan ut av det. Du er en utrolig pen jente og du er god nok som du er:)

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg