Jeg klarer ikke bestemme meg for hva jeg synes om året som har gått. 2016 har bydd på det meste, både oppturer og nedturer. Jeg har pratet høyt om oppturene som for eksempel kontrakten med Nettavisen/Side2, lønnen min, kjærligheten, alle reisene, festingen.. Det jeg derimot har holdt tilbake på, er de største nedturene. Jeg vet ikke, men jeg har veldig vanskelig for å prate om vanskelige ting når det først pågår. Jeg klarer det ikke. Kanskje det har noe med hvordan jeg ønsker å fremstille meg selv og mitt liv? Helt fra starten av bloggkarrieren min har jeg vært ekstremt opptatt av å vise alt, så langt det lar seg gjøre. Ikke bare det positive. For det er ofte slik at jeg får lyst til å kun prate om alt som er en dans på roser. Det som ikke er like hyggelig blir fristende å holde munn om. Og det har jeg gjort, til en viss grad.
Året har formet meg ekstremt mye, til den jeg er i dag. Jeg har hatt det veldig vanskelig, spesielt det siste halvåret. Jeg har slitt med mye, og det er mye jeg har innsett at jeg hverken kan kontrollere eller gjøre noe med. En stor faktor er forholdet mitt til et familiemedlem som har spilt en stor rolle i livet mitt. Jeg har måttet gå gjennom vanskelige saker som hendte meg som barn, og som jeg trodde jeg var ferdig med nå som jeg er voksen. Det har vist seg å være helt feil. At jeg kunne ta så feil. Jeg har opplevd mye, og det er liksom grenser på hvor mye man kan fortelle åpent om. Hvor mye jeg ønsker at andre skal vite. Det siste jeg ønsker, og min største frykt som liten, er at andre skal vite min historie, og synes synd i meg. Det er det skumleste jeg vet. Det er kanskje derfor jeg lar vær å åpne meg om det. Samtidig vet jeg at jeg kunne ha hjulpet så utrolig mange. For jeg vet at det er mange som har familiemedlemmer som ikke behandler barn slik et barn skal bli behandlet. Som sliter med omsorgssvikt. Familier som benytter seg av psykisk og fysisk vold. Det er mer utbredt enn hva du aner. Ah, nei jeg vet ikke.. Jeg er så delt. Jeg sitter inne med så utrolig mye sinne, sorg og frustrasjon. Aller helst vil jeg skrive en bok om alt. En bok om oppveksten min. Barndommen. All elendighet som har formet meg til å bli den sterke og selvstendige jenta som jeg er i dag, som 22-åring. Om tiden i fosterhjemmet. Hvorfor jeg flyttet for meg selv, uten kontakt med noen voksenfigurer, som 17-åring. Om tiden med anoreksi. Om alt.
Jeg har operert meg. Mye. Sjokkerende mye. Hvorfor? Jeg vet ikke lengre. Angrer jeg? Ja. Burde jeg oppsøkt hjelp? Ja. Etter min siste operasjon har jeg gått på en smell. Jeg har fått alt servert rett i trynet. Det har gått opp for meg at jeg ikke opererte meg av den grunnen som jeg prøve å overbevise meg selv om. Alle rundt meg så det. Pierre så det. Det gjorde ekstremt vondt. Aldri trodde jeg at det skulle føre til at jeg skulle føle meg mer usikker enn før. Men dessverre er det sannheten min. Og det er derfor jeg ikke vil fortelle om mitt seneste inngrep. For det er ikke slik som før. Jeg har forstått alvoret.
Jeg er takknemlig over året 2016. Det har lært meg mye. Gitt meg mye. Bydd på de beste stundene i mitt liv, men også de verste stundene. Men jeg er takknemlig. Veldig takknemlig, for uten dette året hadde jeg hverken hatt den store suksessen jeg har klart å oppnå, eller lært meg alt det jeg faktisk har lært. Det er min konklusjon.
Siste operasjon var brystkreft, sant? De er jo nå 3 ganger så store som før
<3
når velger du header fra leserne dine?
Det var et sterkt og ærlig innlegg, det skal du ha. Jeg tror at det var det mange av leserne dine prøvde å advare deg mot at du var så pen som du var og at du ikke trengte noen operasjoner. De ville ikke at du skulle ødelegge deg selv, fordi du var pen , selv om det seff er ditt valg og ditt liv. Man blir ikke nødvendigvis penere av å operere seg selv.
Var sikkert ikke så lett for deg å skrive dette innlegget, jeg synes du er modig!
Liker deg og alt med med din blogg så
Derfor er ikke dette stygt ment. Men dersom du ikke har tenkt til å fortelle om operasjonen din, så er det unødvendig og nevne noe om den! Fordi vi blir nysgjerrig og det irriterer oss… bare som et tips
Første gang jeg kommenterer ett blogginnlegg ever. Men den første kommentaren om brystkreft var så smakløs at jeg klarer ikke å la være. Lurer på hva slags menneske som sitter å skriver noe sånt, spesielt når blogginnlegget handlet om mishandling i barndommen. I tillegg er det en ekstremt støtende kommentar til de som faktisk har brystkreft. Skjerp deg, ta deg en diger bolle liksom.
Vi vet det er brystene dine. Jeg forstår du angrer, brystene dine ser ut som de har ammet i forhold til før. Men kan du ikke skifte de kapslenne eller noe?
Du er en utrolig sterk og fin person,Isabell. Selv om jeg ikke kjenner deg, har jeg lest bloggen din utrolig mye. Tror ingen av leserens dine ville noen gang presset deg til å fortelle en historie som du har lyst til å legge vekk, selv om folk selvfølgelig lurer. Iløpet av mitt 19 år gamle liv har jeg opplevd ting folk helst ikke vil oppleve, alt mulig man kan tenke seg, dessverre. Overgrep,rus,mishandling,trakassering,omsorgssvikt,osv osv. Du er ikke alene i denne verdens vakre deg, det må du huske på hver dag. Selv om du ser deg selv i speilet som den “fortapte” jenta, vil du ikke ha det synet for alltid. En dag blir alt bedre, er alltid en ende i den “fortapte” verden.
Klem til deg vakre💕
Men btw: veldig fint bilde av deg her oppe! Du burde bli proff sminker, ingen andre bloggere som sminker seg selv så bra som du!!
Har skrevet til deg et par ganger før her, jeg syns du er vakker både utenpå og inni. Om operasjonen(e ) du angrer på, kan du ikke gå tilbake på det? Ellers vil jeg si at begynnelsen av 20-årene som du er i nå, var den vanskligste tiden for meg i mitt liv, angående det å finne seg selv liksom, hvem jeg er og hva jeg står for og selvtillitsmessig. Du er ikke ennå så voksen som du føler deg (jeg følte meg også veldig voksen når jeg hadde passert 20 liksom) og du skal fremdeles modnes en hel del. Selvsagt modnes vi forskjellig, og du har mye livserfaring etter det jeg har forstått. Men mitt tips til deg er at du er fremdeles veldig ung frk Bella, ta tiden litt til hjelp og lær deg gradvis å gi flatt faen i hva andre mener! Vær ærlig mot deg selv og gi en blanke i hva andre syns om deg 🙂 Og for meg var det en prosess som kom iløpet av 20-årene gradvis – i år fyller jeg 29. Ønsker deg alt godt for fremtiden, klem <3
<3
<3
Dette føler jeg er det mest ekte og usminkede innlegget du har publisert – og det traff meg! Godt og reflektert. Jeg tror den ekte Isabell er er anderledes enn fasaden Isabell. I like it! Stå på 🙂 Du er mer enn operasjoner og penger. Heier på deg 🙂
Til dere som tror siste operasjon var puppene, ta en titt på de siste bildene fra GC!! Ikke noe tvil at det er enda en forstørring av rumpa.
Fint innlegg BTW, Isabel. Skriv boka, begynn nå!!
Åh kjære søte deg! Jeg selv har hatt en tøff barndom virkelig. Jeg fikk det mye meste med meg selv, når jeg tok det opp med de det gjaldt! Slengte det i trynet på dem og lot dem få kjenner smerten jeg har bært på i alle år. Jeg heier på deg!
Flotte vakre jente! Dette var fint å lese!
Mange har hatt vanskelige liv med mange tøffe opplevelser. Husk at du ikke er alene. Mange har også tatt slike valg som du, som de etterpå angrer på. Men ikke skyld på deg selv, ikke vær stygg med deg selv nå, men oppsøk profesjonelle. Det er lov å gjøre feil, og det er ikke verdens undergang. Det er slik en lærer. Det er kanskje fint å skrive det av seg på en blogg også. Det er ditt valg.
Du kan masse! Du er flink til å blogge. Du skriver godt og du håndterer SoMe godt. Så godt at nå bruker du dette året godt, og dine erfaringer, så tar du Vixen med storm neste år! Jeg heier på deg! Du er tøff og sterk!
Og når det gjelder alle kommentarene om kroppen din, og at du må fortelle hva du har gjort og ikke – ikke bry deg, du bestemmer, det er din kropp og din blogg. Du er ei supervakker jente, samme hva alle disse anonyme menneskene forteller deg. Det er du som er sjefen i ditt liv vet du.
Du er ei ung jente med en lysende framtid foran deg! Jeg lover <3
Jeg forstår virkelig at det er vanskelig å fortelle om barndommen din. Som du sier “min største frykt som liten, er at andre skal vite min historie, og synes synd i meg.”
Jeg har selv hatt en dritt barndom, med ett alvorlig rusmisbruk fra mine omsorgspersoner, mobbing hele barneskolen og seksuelt misbrukt som 3 åring. Jeg har grått, vært sint, redd og skammet meg hver eneste dag fra jeg var 3-21 år. Jeg fortalte heller ingen om hva som skjedde hjemme. Jeg jobbet hver dag med å skjule hvordan det var med å være den snille lille smilende jenta.
Det som har endret meg og mitt syn på barndommen min, er at jeg nå kan fortelle åpent om det. Det er så SINNSYKT mange norske barn som vokser opp med rus eller psykisk syke foreldre. Samfunnet vet hva som skjer, de nærmeste rundt barna (barnehage, skole, naboer, familie osv) vet som regel at det er NOE. Men, desverre er rus og psykisk sykdom noe som fremdeles tabubelleges i samfunnet. Dette gjør at barna føler på skam og frykt, istedenfor å fortelle.
Jeg har fortalt historien min mange ganger til folk rundt meg nå som jeg har blitt voksen. Jeg vil fortelle, for jeg ønsker ikke å være med å tabubelegge en så viktig sak som så mange barn opplever daglig.
Du, det er ikke din skyld at du hadde en vond barndom <3 Det er ikke din skyld at de voksne rundt deg klarte å gi deg den tryggheten som barnet Isabella trengte. Det er heller ikke flaut at du ikke hadde en solskinnsbarndom som sikkert mange av dine klassekammerater hadde. Husk at det IKKE ER DIN SKYLD <3
Du må fikse problemene dine istedenfor å drukne sorgene dine i opereasjoner
Pierre kan hjelpe deg
<3
ble saa glad naar jeg leste dette! du er en fin jente, dropp fasaden og vis mer av denne isabell❤️❤️
Hvis du angrer på det siste inngrepet ditt som ganske åpenbart var rumpen din; hvorfor legger du da ut rumpebilder?
Var det leserne dine som fikk deg til å angre?
Kjære deg, dette var et reflektert og godt innlegg. Det er tøft og sårt å være i begynnelsen av voksen-livet og se med et mer modent blikk at man har blitt utsatt for omsorgssvikt. Hvis du velger å begynne i terapi, kan du få hjelp til å sortere tanker og følelser, til å plassere ansvar der det hører hjemme, og kanskje også til å forstå og tilgi dersom det er mulig. Fastlegen din kan henvise deg. Det er ingen skam. Jeg jobber selv i psykiatri og vet at folk fra alle samfunnslag, ukjente og kjente, i alle aldere og med alle slags yrker, går i terapi. For flere år siden fikk jeg selv utført en plastisk operasjon som jeg i dag angrer på. Jeg var deprimert da jeg endret på kroppen min, og operasjonen hjalp faktisk. En liten stund. Jeg forstår deg godt. Du er flott, og jeg håper inderlig at du ikke gjør flere inngrep nå, det blir litt som å pisse i buksa for å holde varmen. Alle dritt-kommentarene håper jeg du klarer å heve deg over, de kommer åpenbart fra folk som av en eller annen grunn ønsker å såre deg.
Man skal være sterk for å prate om tabuer. Men du vil ikke få annet enn respekt. Og det – det er helt sant. Men jeg er ikke bedre selv. Har mye jeg skulle ha sagt…
Du skal ikke føle at du må noe som helst. Hvis du vil fortelle, så kan det være befriende. Ofte er det sånn at historiene våres kan “eie” oss, om vi ikke forteller. Når vi kan snakke åpent så tar vi kontrollen tilbake.
Til deg anonym kl 18.25. SKAM DEG
Alle burde skjønne at kommentar nummer 1 er autocorrect-feil vel!!? Skal jo stå brystene.
Utover det, hvis du har blitt så sterke og selvstendig av barndommen din som du sier: hvorfor er du da så svak i nesten alle situasjoner? Usikkerheten til Pierre, operasjonene, kritikk, drama. Å skrive at
Man liker oralsex på bloggen sin er ikke annet enn umodent, unødvendig og lite classy. Selv om man kan snakke om sex så skal man snakke med de som vil (!k) snakke om det, ikke slenge det i trynet til de som leser
Dette
Tror du må bli litt bedre til å skrive og formulere deg for å skrive en bok. Sophie elise fikk gi ut bok fordi hun alltid har vært utrolig dyktig til å skrive og god til å skildre.
tror boken din blir veldig uforståelig hvis du skriver slik som du gjør her inne, blanding av svensk og norsk og noen egne ord som egentlig ikke finnes men som du sikker synes høres smart ut. Ville blitt en god bok sikkert men da trenger du skrivehjelp:)
Anna: Om jeg hadde gitt ut bok, hadde jeg fått hjelp med skrivingen av selve boken.
Anonym: Det har du nok rett i.. Er vanskelig bare, spesielt når man kanskje ikke er ferdig med å bearbeide det på forhånd.
Bare helt fantastisk skrevet! Du er sterk!
Anonym: Jeg har gått til psykolog ved flere tilfeller, så jeg har absolutt søkt hjelp. Det synes jeg ikke det er noe feil eller flaut ved. Tusen takk for en fin kommentar. Klem <3
Anonym: Så godt å høre. Klem <3
Hege Kristin: <3
Anonym: Ja, som jeg skrev i innlegget har jeg forstått alvoret selv.
Silje: Åh Silje, du fikk meg virkelig til å tenke nå… Så trist å høre hva du har gjennomgått 🙁 <3 Håper det går bra med deg nå i ettertid.. Jeg vet at det er tøft, og det at du tørr å prate høyt om det står det STOR respekt av! Skulle ønske jeg var som deg <3
Sara: Tusen, tusen, tusen takk Sara! <3
Carina: Det må ha vært deilig! Takk snille <3
Ingvild: <3
Anonym: <3
Anonym: <3
Janne Maj: Jeg angrer ikke på operasjonene når jeg ser meg selv i speilet, men jeg angrer fordi at det har gått utover psyken min. Det gjør så vondt å møte den veggen alle har fortalt meg om.. Tusen takk for fin kommentar. Stor klem tilbake <3
Anonym: Takk!
Marita Syversen: Jeg blir så lei meg når jeg hører at andre har hatt det vondt.. Jeg føler virkelig med deg, Martia. Håper du har det bra i dag <3 Husk at du heller ikke er alene! Stor klem til deg, og tusen takk for fine ord <3
Siri: Enkelte mennesker er ikke til å tro.
Anonym: Ja, det er jeg helt enig med deg i. Dersom du leser bloggen min fast, har du nok også fått med deg at jeg har beklagt meg for det. Planen var å fortelle, men jeg visste ikke da at jeg kom til å føle meg slik som det jeg gjør nå i etterkant av inngrepene. Jeg vil ikke prate mer om operasjoner i det hele tatt.
Jasmin: Tusen takk <3
Persiangirl: Det har du rett i. Til syvende og sist er jeg mer fornøyd med hvordan jeg ser ut nå, enn hva jeg gjorde tidligere. Det er ikke det det handler om for meg, men mer den psykiske delen.
liveterherlig93: Det kommer 🙂
Det er ofte slik når man sliter psykisk at man for harde livet prøver å skylde det på noe. Som i ditt tilfelle, Isabel, så tenkte du kanskje “hvis jeg opererer dette, så vil alt bli bra”, og sånn fortsetter det. De rundt deg (og leserne dine) har sett det hele veien, men du har ikke villet innse det selv, for det er lettere å holde tak i en “fysisk” grunn til at man ikke føler seg vel. Jeg er derimot glad for at du endelig har innsett at operasjoner ikke vil ta vekk alle problemene som du har pga barndommen, men nå som du endelig har innsett det, blir det lettere å jobbe seg gjennom det – og til slutt komme seg videre. Heier på deg <3
Jeg er så enig med deg. Jeg vil heller ikke at andre skal synes synd i meg som har gått igjennom det jeg har gått igjennom. Det hater jeg! Men jeg snakker om det, fordi jeg mener at akkurat det jeg har vært igjennom MÅ det blir mer åpenhet om sånn at flere får opp øynene sine for barna de møter i det daglige. Og om de skal synes noe om meg pga. av det så får de heller tenke at jeg er sterk som har kommet meg igjennom det og klart meg så bra som jeg har gjort. Dessverre er det nok en naturlig følelse for mange å synes synd de de som har hatt det vanskeligere enn andre, jeg har forståelse for det, men det er ikke noe gøy å høre det.
Uff, du har virkelig store tanker om deg selv, DU skal gi ut bok??? Det må være det værste jeg har hørt på lenge.
Håper du har det bedre!❤ Du er virkelig flink i jobben din, men du er menneske du også og er nødt til å ta vare på deg selv. Håper 2017 blir et bedre år for deg.
Dette har jeg sagt før her, det er alltid mer ved et menneske enn det man ser utenpå, har derfor veldig vanskelig å forstå idiotiske kommentarer da dette er noe alle bør vite.
Når det er sagt, sterkt av deg Bella <3 det er en fin start å begynne å snakke om det litt etter litt. Du virker som en fantastisk snill og god jente, bare med litt ekstra bagasje. Det har de fleste på et vis, og det former oss som mennesker - i positiv grad til syvende og sist tror jeg! Det kommer til å gå bra, du er utrolig vakker inside out!
Også! bare kos deg masse med pengene dine, det ville jeg også gjort :'D <3 lev mens du er ung!
Stor klem fra meg <3
Synes absolutt du burde skrive bok! For dette var et fint og ærlig innlegg. Håper det går bra med deg og at du har mange mennesker rundt deg, som kan være til god hjelp 🙂 glad du har fått opp øyene for operasjoner og funnet årsaken til at det har blitt så mange av dem..
Klem <3
Om du skal skrive bok så må noen andre skrive for deg? Gir det mening? 😛
Jeg håper du har noen å prate med. Og hvis du ønsker å fortelle din historie, er jeg sikker på at det vil hjelpe mange mennesker, som gjerne ikke tør av samme grunn (og deg selv). Du er en sterk jente, jeg heier på deg:)
Hvilken suksses?
Likte virkelig dette innlegget! Og jeg elsker hvor åpen og ærlig du er! STOR RESPEKT TIL DET!
Men jeg lurer på en ting: betyr det at du aldri kommer til å fortelle hva ditt seneste inngrep var? Eller venter du bare til du er på et bedre sted en nå, til å fortelle det?
Jeg skulle så gjerne ønske du skrev en bok, jeg kjenner allerede vi har mye til felles om barndommen, det hadde hvert megen ære å kunne få være en av de mange som fikk vite din historie! Utrolig fint skrevet, det står stor respekt av deg å gjøre dette.
Hvorfor ser du det ikke før nå???
Det går bedre med meg nå, jeg “flykta” fra familien min og flytta langt bort, og har ikke kontakt med to av de nå. Det er lov til å ta ansvar for eget liv, og nå når vi er voksne Isabell-så kan vi velge selv om menneskene i livet våres skal gi oss trygghet, glede og kjærlighet, eller om de skal skade og såre oss.
Du trenger ikke å fortelle historien din høyt, men du trenger kanskje å jobbe deg gjennom barndomssårene dine? Jeg vet ingenting om din barndom, men jeg kan gi deg ett eksempel:
Jeg kjente en gang ett jente som hadde blitt utsatt for psykisk terror gjennom hele barndommen av sin far. Hun fikk høre at hun ikke var noe verdt, at hun var stygg og ubrukelig.
Hva skjer med ett barn som får høre dette daglig år etter år? Jo, man tror selvsagt på det som ble sagt..
Din usikkerhet på kropp og deg selv kan handle om barndommen din. Derfor må du jobbe deg gjennom den for å se at du er perfekt og god nok akkurat som du er :-)Min metode for å jobbe meg gjennom barndommen var å FORTELLE. For som jeg sa tidligere, barn trenger at vi forteller. Samfunnet trenger at vi forteller. Folk TRENGER å få opp øynene sine og SE at det finnes så alt for mange barn som har det vanskelig hjemme.
klem
Wow!! Altså, du er så modig! Må ha vært utrolig vanskelig for deg å skrive dette.. kanskje samtidig litt lettelse? Skrive bok synes jeg du absolutt burde gjøre! Både fot din egen del- må jo være godt og “få det ut” og slik at andre i samme situasjon
kan forstå og få hjelp<3 beundrer deg utrolig mye, stå på videre vakre!
Trine: Men guuud, jeg blir så rørt! Ja, det er både skummelt og lettende å skrive det.. Ha en fin kveld, stor klem til deg <3
Silje: Du har så rett. Vi trenger flere som tørr å prate. Forhåpentligvis vil jeg bli en av de stemmene gjennom en eventuell fremtidig bok. Så godt å høre at det går bedre med deg nå. Det gjør meg glad <3 Jeg har også tatt avstand fra flere.. Klem til deg, og tusen takk for kommentarene dine.
Anonym: Det henger jeg meg ikke opp i. Det jeg fokuserer på er at jeg er glad for at jeg ser det NÅ.
Guro Skogeng: Jeg har veldig lyst. Vi får se om jeg tar til motet og tørr å gjøre det. Klem <3
Hei: Tusen takk! Jeg vet ikke, jeg blir ihvertfall ikke å gjøre det med det første. Nå er jeg ikke der jeg ønsker å være, og da vil jeg ikke heller utsette meg selv for enda mer kritikk og hat. Håper du forstår det 🙂 Klem!
Cecilie: <3
Anonym: Det er det de fleste gjør når de utgir en selvbiograf. Det er MIN historie og MINE ord, bare at det er en annen person som er utdannet som skriver selve boken utifra det jeg forteller. Jeg synes ikke selv at jeg har ferdigheter nok til å skrive en bok på egenhånd.
Linn: Tusen takk Linn! Klem <3
Pleier ikke å kommentere på blogger. Men leser din fast. Dette innleget traff meg. Har selv hatt en tung barndom. Har minoritetsbakgrunn og hjemme lærer vi at alt som skjer skal man ikke snakke om. Det at du kommer ut og forteller din historie er stort. Du er et forbilde, et forbaskade godt forbilde også. Flere som kommer fra en minoritetsbakgrunn bør stå opp, slik som du. Kanskje hadde ikke din barndom noe med din etnisitet å gjøre i det hele tatt, men bare det at du står frem hjelper så mange.. fler ennnn du kan begripe.
Malin: Tuuuusen millioner takk Malin! God du er! Klem tilbake <3
Mia: Tusen takk! <3
Julie: Du har så rett.. <3
Sara: Jeg er også glad for at jeg har innsett at jeg har operert meg av feil grunner. Tusen takk, Sara. Klem <3
Elle: Tusen takk!!
Du rører meg. Takk for at du delte dette. Har så stor forståelse for alt. Klem:)
det er godt å se den sårbare siden av deg.. følte endelig at jeg fikk bli bitte litt kjent med deg på en måte? Dette var tøft gjort og jeg håper det hjalp deg å skrive det. Ha en fin kveld videre!
Håper du skriver bok en gang Isabell 🙂
Jeg er glad for at du også har tatt avstand fra flere <3 Man får ikke gjort noe med barndommen, men man velger hvordan den skal prege seg resten av livet.
Fy søren, Isabel.
Dette var sterkt å lese. Du er så modig som tør å dele historien din på denne måten.
Nå ble jeg tatt på sengen her.
Gode, snille, vakre deg: KUDOS til deg. 🙂
Det er ikke rart bloggen din ligger på toppen. Det har du virkelig fortjent! Og du og Pierre er helt nydelige sammen. I alt det vanskelige, så må han være veldig god å ha som partner. 🙂
Lykke til videre, tøffa. 🙂
Klem.
Leserne dine har sagt lenge før du opererte deg sist at du må søke hjelp.
Da var det leserne dine som var dumme. Du må søke hjelp ASAP da jeg tror du faktisk sliter enda mer enn det som kommer frem her.
Det et mye som kommer frem mellom linjene her. Endelig var du ærlig med oss og deg selv. Det er modig. Jeg håper du slutter å operere deg mer. Brystene dine ser ikke ut. Stort mellomrom og de er hengete. Kan ikke forså at du vil se slik ut men NP skjønner jeg at du gjorde det når du lå nede som verst. Få hjelp til å komme deg opp og prøv å fortsett og vær ekte her fremover. Du fremstår veldig dramaquenn og lite moden for alderen i de fleste innlegg. Alt handler ikke om penger og utseende. Velger å tro at det bor mer i deg. Masse lykke til
Hei Isabel! Elsker bloggen din og har fulgt med deg siden dag 1. Jeg vil bare si at jeg synes det er utrolig tøft av deg å dele så mye fra fortiden din med oss, og ikke minst alt du har vært igjennom. Det kan ikke være lett å dele så mye, men fy søren for en dame du er som tørr dette. Jeg unner deg det aller beste og ser opp til deg mye, du er mitt forbilde. Haha, måtte bare si det nå etter å ha holdt det inne så lenge 🙂
Elsker slike innlegg, elsker når du er ydmyk. Vondt å høre at du har hatt en vondt barndom, har selv gått gjennom mye..
Null samarbeid mellom skilte foreldre, mor har forsøkt selvmord, lillesøster på 10år sliter psykisk på grunn av alt, mor som har hatt kreft osv.. synes du virker som en fantastisk jente isabel, du og p er heldige som har hverandre. Dere begge virker som to fantastiske mennesker, så alltid ta vsre på hverandre!
For en god ide? Om/når du føler deg klar for å fortelle, hvorfor ikke skrive en bok om d som du sier? D blir med personlig enn å dele på bloggen mener jeg da. Men uansett om du velger å fortelle eller ikke så er vi her! De som skriver hat er bare sjalu, leter etter feil å ta deg på heletiden. Er bar idiotisk for alle gjør feil, ALLE.. Legges bare mer merke til d fordi man er kjent. Og d er helt feil… ingen mennesker er feilfrie. Så bare drit i hva haters sier isabel. Du virker som en fantastisk herlig jente! (Ikke misforstå nå) men at du ikke har flere jentevenner er rart, hvem vil ikke være venn med deg? Du er omsorgsfull, kjærlighetsfull osv!
Bare ta vare på deg selv isabel, om du sliter psykisk er det ingen skam.. bare sørg for at du har noen å snakke med. Og vi elsker deg og støtter deg uansett!♡
Skjønne Isabell, dette var et fint innlegg fra deg. Angående det du skriver om at du ikke ønsker folk skal synes synd i deg hvis du åpner deg, vil jeg fortelle deg om årets nordlending, Marion Knutsen. Hun sto fram i vg ifjor og fortalte om seksuelle overgrep, både mot seg selv og moren hennes. Moren tok livet av seg pga dette. I ettertid har Marion blitt både årets nordlending og årets same, og blir sett på som et stort forbilde for mange. Hun blir sett på som tøff og sterk som tør å stå frem, og blir på ingen måte stakkarsliggjort! Jeg tror dette også vil skje med deg hvis du forteller din historie: du vil få respekt, bli sett på som et forbilde og generelt bli betraktet som en knalltøff jente med bein i nesa! Det vil også kunne hjelpe mange som har opplevd eller opplever det samme akkurat nå. Tenk hvis din historie kan hjelpe et barn/en ungdom til å tørre å fortelle hvordan de har det hjemme, for så å få hjelp til et bedre liv!
Stå på Isabell, du har en sterk stemme. Bruk den!
Åååååh… kjære deg :'( Vi som har lest en stund, og vi som faktisk leser mellom linjene har vell skjønt en god del mer om barndommen din enn vi skulle ønske… Fordi ingen barn skal måtte lide på den måten, og ingen voksne skal operere “det som skjedde bort” – viss jeg tålker innlegget rett…
Du var vakker før, du ER vakker nå – fordi det handler ikke om utseende ditt, men hva du har inni deg, hva du bærer i hjerte mitt. Sår som dette blir ikke borte uansett hvor mye man vil, men de leges litt etter litt – og man kan lære seg å leve med de. <3 Stå på kjære Isabel <3 En ekstra varm klem til deg dag, lykke til med en ny uke! <3 :* Ta vare på DEG SELV <3 :*
Hei Isabell. Kommenterte et innlegg for noen måneder siden som provoserte meg.
Husker ikke hvilket innlegg det var nå, men jeg la inn en kvass kommentar til deg som jeg angrer veldig på. Pleier ikke kommentere bloggen din, så dette er mitt andre innlegg her. Vil bare be om unnskyldning for kommentaren som kanske var sårende, det var ikke hensikten. Du får nok mange ulike kommentarer fra mange ulike mennesker, så det kan komme litt av hvert, men håper du tar imot unnskyldningen min. Ønsker deg alt godt Isabell, og håper livet blir lettere med tiden. Du er en fin jente, vær snill med deg selv:) klem
SINNSYKT BRA INNLEGG!
Har fått helt ny respekt for deg nå. Hadde ikke noe imot deg før heller altså men jeg merket at du, som mange andre, ble litt avhengig av operasjoner og litt “blind”. Du er superpen slik du er nå, og selvfølgelig slik du var før også. Veldig glad for at du har åpnet øynene før det gikk for langt!
Ønsker deg og Pierre det beste videre 🙂
Ella: Takk, takk, takk! <3
Anonym: Setter pris på det 🙂 Takk!
Lunaen: <3 <3 <3 <3
Anonym: Oi, noe så fint! Det står det stor respekt av! Vi får se, kanskje jeg finner motet en dag. Klem <3
Isabel <3 <3 <3 <3 Sov trygt
Siw hagen: Oi, så vondt å lese Siw 🙁 <3 Håper du har det bra i dag! Ingen fortjener en vondt oppvekst.. Tusen takk for fine ord. Du har så rett i det du sier. Stor klem til deg, sender varme tanker!
Michelle: Åh, men taaaakk! <3
Anonym: Jeg har ikke ord.
Bente: Åhhh, Bente! Tusen takk!! <3
Silje: <3
endelig: <3
Anonym: <3 <3 Klem tilbake!
Anonym: Forstår virkelig hva du mener.. Tusen tak for fine ord. Klem! <3
All respekt til deg, Isabel.
Jeg har stilt spørsmål med alle operasjonene dine. Ikke for at du har tatt et valg om å gjøre det, men hva grunnen kunne være for å føle på at man må forandre så mye på seg selv.
Du ser uansett helt smashing ut, både før og etter oprasjonene.
Og jeg er en stor forkjemper for bloggere som bruker påvirkningskraften sin til noe positivt!!
Det krever litt mot å skrive et slikt innlegg som flere tusen kan lese, men dette var bra!
God natt 🙂
Oi, Isabel, dette var sterk lesning. Jeg har selv vært inne på tanken om operasjoner, men det var når jeg bare satt inne og ikke hadde noe liv. Nå er jeg ute nesten hele tiden og finner på ting, og det hjelper veldig. Man blir jo helt gal om man sitter mye inne og studerer seg selv. Som mink i bur, begynner å knage på oss selv. Og mammaen min er jeg ikke særlig glad i mer. Hun driver ikke med vold, men kanskje psykisk vold om det er mulig å si. Så jeg har mistet helt kjærligheten for mine foreldre. Pappa er på sykehus nå og jeg sitter faktisk og hører på musikk og kunne ikke brydd meg mindre. Jeg har begynt å gi så sinnsykt faen. Isabel, angrer du virkelig så mye på operasjonene? Er du lei deg? Jeg vil ikke at du skal være lei deg fine Isabel, du er så nydelig på inn og utsiden.
Hei Isabel. Tøft av deg å skrive sånn innlegg. har blitt anbefalt av mor og går jo inn då å leser innimellom. (Du vett jo godt hvem vi er). Godt å se at du har klart deg så bra med bloggen. Håper ting går bra ellers og, selv om ting også kan være veldig tøft til tider med familie, og har skjønt det er møje kritikk ute å går også. Nå har vi jo ikke snakka sammen på lenge, og helt definitivt har møje skjedd i begges liv. Håper du står på videre, og kommer dei igjennom de tøffe kampene. Og kan anbefale deg å sette deg ned å skrive, det har eg gjort. Men selvsagt noe som mest sannsynlig kun blir for mine øyne. Men det er hjelp i det å sette ord på ting for seg selv. Stå på og lykke til videre. Knib frå hu her på Tjåland
Hei Fine Isabel!
Jeg syns du er en utrolig kul og direkte dame, som står på ditt. Stor respekt at du feks er åpen om operasjoner du har utført. Men et lite tips, som både jeg og leserne dine hadde satt pris på er at du deler den siste operasjonen din som du ikke ble fornøyd med, det vil si veldig mye om deg som person og det kan kanskje bidra til at andre tenker seg om to ganger før de utfører operasjonen. Til nå har du delt innlegg om alle operasjoner du har vært fornøyd med, del dette også. Du er tøff, du er ærlig. Det er det vi liker med deg (leserne) at du er så ærlig og oppriktig! 🙂
cornelia: Hei! Takk for fine ord 🙂 Men jeg tror du har misforstått litt. Jeg er absolutt ikke misfornøyd med min seneste operasjon. Det som derimot har hendt er at jeg har møtt veggen av alle operasjonene. Ikke resultatene, for de er jeg super fornøyd med – hver og en. Men jeg visste ikke at det skulle ta på psyken på den måten det har gjort..