Isabel er tillbaka og hennes nye rumpe er ferdig. Operasjonen har gått sykt bra og kirurgen kunde inte varit mer fornøyd. Isabel er allt for fjern till og blogge selv, då hoppar jag in istedenfor. Hon er full av morfin men vill så gerne oppdatere dere, det er det enda hon prater om. “Er min rompe fin?” og “please oppdater mine lesare”. – Klart jag gjør det, sitter enda her å har inget å gjøre.
Jag har litt tanker kring dette og jag må si jag var faktisk ikke så redd før att resultatet inte ska bli bra. Kirurgen her er blant de beste, resultatet fra nesen blev ju riktigt bra så jag er helt sikker på att rompen blir det og. Han er faktisk med i en TV serie her i Turkia om plastik kirurgi. Så full tillit till honom.
Isabel ville ikke dele allt for drøye bilder efter all kritik fra forrige gang, hon vill gjøre det litt mildare. Så vill ni se flera bilder av Isabel så gå in på mitt innlegg HER. Jag har delt mye mer.
Jeg har en stor klump i magen. Jeg er nervøs. Ekstremt nervøs… I dag legger jeg meg under kniven. Etter forrige runde ble det en voldsom debatt og mye kritikk rundt min operasjon, og hele den biten synes jeg er veldig… dritt. Jeg kommer alltid til å være ærlig og åpen med mine lesere her på bloggen, og det er jeg i denne omgangen også. Uansett hvor mange som vil reagere og dømme meg i øst og vest, er dette noe jeg velger å utføre og stå for.
Jeg gjør dette helt og holdent for meg selv, for min egen del. Jeg gjør det fordi at jeg har lyst, og fordi at jeg kan. Jeg vil ha bedre rumpe. Noen trener seg til den, og noen (jeg) kjøper den. Så enkelt er det for min del! Dette er en sak som skaper mye blest, og det er jeg klar over. Men dette er det rette valget for meg, og det står jeg fullstendig for.
Så, nå vet dere. Jeg stenger kommentarfeltet på dette innlegget da jeg helt ærlig ikke orker å lese andres negative kommentarer. Vi er forskjellige, men heldigvis er det min kropp jeg fikser på, og ikke din 🙂 Dette er min blogg som handler om meg og mitt liv, og derfor er det naturlig for meg å dele denne biten av meg, også.
Jeg blir inspirert når jeg ser ulike personer prate høyt om sine psykiske problemer og lidelser. Når de åpner seg opp, og viser omverden at, hallo, det er ikke tabu! Det burde hvert fall ikke være det, det mener jeg virkelig. Det er ikke flaut, og du skal ikke skjemmes. For vi alle er forskjellige, og vi alle har ulike battles vi kjemper med hver eneste dag. Men vet du? Det er fryktelig mange som sliter med noe psykisk. Mange, mange fler enn du tror. Kanskje venninna di gjør? Eller moren din? Kanskje til og med gymlæreren din.
Jeg ser ofte på Terese Lindgrens YouTube videos, og den dama har virkelig fått meg til å få øya opp. Hun får meg til å forstå hvor vanvittig viktig det er å få folk til å forstå at selv om man sliter med noe, er man normal og bra nok. Det er så mange unge som skjems av å prate om sine indre problemer, da spesielt når det kommer til psykiske problemer. Jeg har vært en av dem.
Dere vet at jeg har slitt med anoreksi, og det er en vanvittig stor kamp å bekjempe. Spesielt på egenhånd. Helt ærlig vil jeg påstå at det er nærmere umulig å klare å vinne den fighten uten hjelp fra helsevesenet, eller noen som står deg nært. Da jeg var i startperioden med min spiseforstyrrelse skjemtes jeg som pokker. Jeg følte meg så unormal, rar og teit. For det var jo ikke normalt? Ingen jeg visste om hadde hatt samme lidelse (trodde jeg), og det gjorde at jeg følte meg veldig alene. Jeg ville ikke fortelle det til noen, og jeg prøvde å skjule det så godt jeg kunne. Jeg fortalte det kun til min daværende bestevenninne, og jeg krevde at hun lovet meg at hun ikke skulle si det til en eneste person. Hun merket at noe var galt da jeg aldri spiste, og tok med meg brødskiva ut for å så kaste den når mor ikke så på.
En dag var jeg på fotballtrening, og jeg følte meg helt tappet for energi, kvalm og veldig svimmel. Jeg følte at jeg var på vei til å besvime, og da skjønte jeg at denne treningsøkta måtte jeg bare gå hjem fra. And so I did. Trening uten mat funker jo ikke, det vet vi jo alle. Da jeg kom hjem, gikk jeg rett opp på rommet mitt og la meg i sengen. Plutselig banker mor på døren, og kommer inn. Hun forteller meg at hun vet. Hun vet at jeg sliter. Jeg ble forbannet. Mildt sagt… Der og da gikk forholdet mellom meg og min bestevenninne ut vinduet, for hun hadde bedt mor komme hjem til henne og da fortalte hun henne alt.
Jeg ble så sur på henne, da jeg syntes at det var så ufattelig flaut. Jeg ville ikke at noen skulle vite at jeg slet med noe, for hvem faen gjør det? Svake mennesker, tenkte jeg. Var man sterk, ble man da ikke psykisk syk. Nei, da var man svak. Hvor sjukt er ikke det?
Jeg vil så gjerne få dere, mine fine lesere, til å forstå at det ikke er noe å skjemmes over. Jeg vil få dere til å innse at om man sliter? Ja, da er det helt greit å prate ut om det. Det er det beste man kan gjøre, tro meg! Ta det fra meg som har vært der. Jeg lover deg at uansett hva din kamp er, så er det HELT OK! Du er ikke unormal, du har bare en fight du skal vinne. Og jeg lover deg at det er flere i din omgangskrets som har sine vansker, også. Problemet er bare at vi, av en eller annen patetisk grunn, synes at det er flaut og teit å snakke høyt om.
Fuck det at det er et tabubelagt tema! Det skal vi kjempe for, sammen, at det ikke lenger skal være. Er dere med meg?
Nå er jeg tilbake på plass etter en lang dag i byen. Jeg var på et møte, og så ble det god lunsj og litt shopping etterpå. Istanbul er så fantastisk fint, jeg har nesten lyst til å flytte hit. Bare nesten, he he. Temperaturen er super, det er 22 grader i luften og strålende sol. Sommeren er her for fult, og det klager jeg ikke på! Jeg hører rykter om at været er strålende hjemme i Oslo også? SÅ deilig!
En ting jeg legger spesielt godt merke til her nede er menneskene. Jeg blir så glad av å se hvor hyggelige alle er her! Alle er så blide og imøtekommende, og smiler til ukjente på gata selv om man ikke kjenner hverandre. Slik er så utrolig hyggelig! 🙂
Denne deilige mannen her, altså… I’m a lucky girl!
Da var vi her, igjen. Flyturen gikk fint, og vi er endelig på plass. Jeg ser frem i mot og forhåpentligvis se enda mer av byen denne gangen, og spise den deilige kebaben jeg spiste sist. Altså, NAM! Nå skal vi straks ut dørene her, i dag er det et møte på agendaen, og så skal vi utforske litt. Jeg tenkte bare å gi dere et livstegn fra meg, og fortelle dere hvor vi befinner oss. Nå er det deilig temperatur her, det føles nesten som om sommeren er her for fult.
Jeg rekker ikke å skrive mer nå, bilen står å venter. Jeg skal passe på å knipse masse bilder i løpet av dagen, så kommer det en real oppdatering senere. Stor klem fra meg, og god helg! 🙂
Nå pakker jeg for fult her, jeg sliter med å finne ut hva jeg skal pakke med meg og ikke. Jeg skal nemlig være bortreist en stund nå, så det gjelder å pakke smart og ikke minst passe på å få med meg alt det viktigste. Pakking er det verste jeg vet, helt ærlig. Jeg glemmer alltid noe nødvendig, det er så kjipt! Det er spennende saker på gang, og jeg er egentlig ekstremt nervøs… Jeg kommer til å fortelle dere mer etterhvert, men jeg sliter litt med å finne ut hvor mye jeg vil si og ikke. Jeg får se.
Nå må jeg pakke videre her. Leiligheten ser ut som et bombet horehus med klær spredd over hele gulvet. Typisk meg! Jeg får bli ferdig kjapt før det blir det jobbing og så skal jeg ta med meg småsøskna mine til frisøren! De skal bli nye på håret innfor våren 🙂 Litt kosetid før jeg drar.
Okei, dere! Etter responsen på innlegget om innkjøpsvideo, har jeg forstått at det er noe majoriteten ønsker seg. Dermed blir det en lang video til dere hvor jeg viser litt av innkjøpet. Det har seg sånn at jeg reiser i morgen, og derfor blir det vanskelig å få tatt med alt jeg har kjøpt. Med andre ord blir jeg nødt til å filme den videoen mens jeg er bortreist, og da blir jeg å ta med meg mine favoritter fra Londonturen. Så kanskje vi kan kalle det en favourites-from-london-haul? Ha ha! Jeg setter alltid deres ønsker høyt, så da får jeg gjøre det selv om jeg er bortreist. Håper det høres bra ut for dere? 🙂
Jeg var litt kritisk til det hele før jeg la ut det innlegget, rett og slett fordi at jeg fikk så mye kritikk da jeg la ut bilder av innkjøpene. Jeg synes det er usedvanlig merkelig at noen reagerer så sterkt, når det faktisk er ganske normalt, vil jeg si, å shoppe litt store mengder om man har planlagt en shoppingtur til selveste London. Jeg svidde av akkurat samme sum da jeg var der for to-tre år siden, og la ut bilde da også. Ingen reagerte på den tiden, men nå plutselig er jeg kvalm og overfladisk. Livet som offentlig, dere. Det er ikke lett å gjøre alle fornøyde ass! He he.
Dette innlegget treffer spikeren på hodet. Jeg kunne ikke vært mer enig. Hele dette opplegget provoserer meg.
ENDELIG er jeg hjemme. Eller, hjemme og hjemme… Jeg er hos mamma en liten tur. Jeg har vært på farten siden tidlig i morges på ulike møter og ærender. Produktiviteten har vært på topp, og alt som har måtte gjøres, er gjort. Klapp på skuldra til meg selv! Jeg og Pierre er så ekstremt overlykkelige, for på det ene møtet i dag fikk vi en rå mulighet. Vi gleder oss til å se hva det blir til, men bare det at andre ser et så stort potensial i oss gjør meg så glad! Spennende tider i vente. Jeg kom akkurat hjem fra Brow Rehab som var dagens siste stopp hvor jeg fikk bryna mine fikset av min faste Elin. Hun er helt amazing! Spør etter henne om dere skal booke time der 🙂
Nå skal jeg straks hjem, jeg venter bare på Pierre i grunn. Han kommer å plukker meg opp, så stikker vi hjem og pakker koffertene til i morgen. Jeg oppdaterer dere mer senere, nå skal jeg spise mat! Skrubbsulten. Klem!
