SVAR PÅ KOMMENTAR

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Hva hadde du gjort om lillesøsteren din hadde fortalt deg at hun ville operere seg? Er du ikke redd for å påvirke henne gjennom dine inngrep? Spent på å høre dine tanker angående dette. Og så lurer jeg på hvordan moren din reagerte da du la deg under kniven?

Svar: Dette er et tema jeg kunne pratet om i evigheter. Jeg har lenge tenkt tanken på å spille inn en video angående dette, rett og slett fordi at såpass mange lurer og fordi at det er enklere å fortelle på video kontra via tekst. Jeg uttrykker meg bedre muntlig, og jeg er alltid litt redd for å ordlegge meg feil når det gjelder såpass seriøse og sårbare temaer som dette. Jeg kom omsider frem til å svare på dette nå, så vi kjører på i tekst-form så håper jeg at jeg får frem mine meninger og tanker korrekt.

For å svare på det første spørsmålet ditt, så hadde jeg så klart ikke oppfordret henne til å gjøre det. Sidra er verdens nydeligste jente som er helt perfekt akkurat som hun er. Jeg vet ikke om noen som er så skjønn som henne, og derfor kan jeg ikke en gang tenke meg at hun noensinne vil endre på noe. Jeg har ikke pratet godt om operasjoner hjemme og jeg prater svært sjeldent om det med henne. Mest fordi at jeg ikke vil legge fokus på det jeg har gjort, fordi at jeg mener at hun ikke trenger å tenke på det eller få høre om det ettersom jeg er storesøsteren hennes. De få gangene det har skjedd har det vært mest for å fortelle henne baksiden ved det og at det ikke er bra, noe jeg selv har innsett etterhvert at det slettes ikke er. Jeg er super opptatt av å bygge hennes selvtillit såpass sterk at hun aldri blir så svak som det jeg er/var. Så langt går det veldig fint, hehe. Jeg er ikke bekymret for at hun kommer til å gjøre noe som helst.

Hvordan reagerte mamma på mine inngrep? Hmm.. Likt som hvilken som helst mamma vil jeg tro. Hun var jo så klart ikke begeistret for det, men samtidig var jeg såpass voksen (20 år da jeg opererte brystene) at hun følte vel at hun ikke kunne bestemme over mine valg. Hun støttet meg i det og passet på meg da jeg kom hjem. Men så klart vet jeg at hun ikke syntes at det var noe kult. Hvilken mamma ville likt å se sitt barn endre på sitt utseendet?

JEG FANT KJÆRLIGHETEN

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Kjærlighet. Et så forbanna sterkt ord. Kjærlighet er sterkt, men også vanvittig skummelt. Skummelt, men samtidig så fint. Hvordan vet man at man har funnet ekte kjærlighet? Jeg har trodd at jeg har gjort det mange ganger i løpet av livet. Du vet når du er stupforelsket og kjenner det kribler i magen? Jeg trodde at det var kjærlighet. Helt frem til jeg fant det på ekte. Man bare vet. Man vet på en helt annen måte enn hva man noensinne har gjort tidligere. Det føles så mektig. Så sterkt. Jeg er både glad i kjærlighet, men også døds redd for den. 

MINE FAVORITT YOUTUBERS

Jeg har vært en stor fan av fenomenet YouTube i flere år. Det er et par YouTubers jeg har følgt i kanskje 5 år nå? Litt usikker på hvor lenge det er helt nøyaktig, annet enn at det er sykt lenge. Jeg husker hvordan jeg brukte å glede meg til å komme hjem fra skole/jobb, for da kunne jeg glo videre på Carli Bybel som er så herlig, inspirerende og ikke minst nydelig. Jeg tenkte å dele mine favoritt kanaler med dere nå, i tilfelle dere behøver litt underholdning, sminketips eller inspirasjon. 

・ GIGI GORGOUS ・

・ CARLI BYBEL ・

EZk9MTYtQZI

・ THERESE LINDGREN ・

_A04DblzF0M

・ RIBECKA – MIN BESTIE ・

83NCHZSt2Nk

・ SIDRA RAAD – LILLESØSTEREN MIN ・

Xbv6QhlQNso

・ KANE AND PIA ・

SyZaLNP1b5g

・ TAMMY HEMBROW ・

FHL6jBTynB8

JEG ER FULLSTENDIG KLAR OVER DET SELV

Jeg er nok en av de som shopper mest i Norge, om jeg skal være helt ærlig. Jeg elsker å kjøpe meg nye ting, og jeg kan ikke akkurat påstå at det ikke skjer ofte. Forrige måned prøvde jeg å ha litt oversikt, slik at jeg har litt mer kontroll på hvor mye jeg faktisk kjøper og får i løpet av en måned. Vel, jeg sitter med 146 nye plagg og skopar etter forrige måned. Det er faktisk galskap – til og med jeg forstår det. Lenge har jeg tenkt på å ha shoppestopp, men uten å gjøre noe mer med det. Tanken har eksistert, men handlinger? Neh. Jeg tror faktisk at det er på tide nå. Jeg må bli flinkere til å bruke det jeg har i garderoben (som forøvrig er ekstreme mengder), og så kan jeg shoppe igjen når jeg har brukt alt jeg har, og helt fler enn en gang. Jeg har en dum vane hvor jeg ikke bruker plaggene særlig mange ganger. Det er jo fordi at jeg hele tiden kjøper nytt, så da er jo naturligvis de nye klærne mye mer interessante enn de “gamle”. Jeg får rett og slett løse det i-landsproblemet med å ikke kjøpe nytt, slik at det ubrukte blir spennende istedenfor haha. 

Jeg bruker alltid unnskyldningen at klær og sko er en super stor del av jobben min, noe som for så vidt er sant, men jeg utnytter det litt vel mye. Jeg trenger virkelig ikke 146 nye klesplagg og skopar i måneden. Det er jo bare latterlig. Det har begynt å gå mer og mer opp for meg, for jeg blir faktisk litt flau over meg selv. Jeg tar meg selv i å la være å snapchate når jeg shopper lenger, noe jeg ALLTID gjorde før. Nå har jeg så og si sluttet med det, så jeg kan trygt si at jeg forstår at det har blitt litt vel mye shopping. 

For en teit ting å ta opp egentlig, men det er jo så utrolig mange av dere som reagerer på de ekstreme mengdene med klær jeg viser frem at jeg føler at det er litt viktig å fortelle dere at jeg har begynt å smått innse hvor dere kommer i fra. Hehe!

JEG VIL SKRIVE BOK

Jeg husker da jeg var 16 år og fortalte min daværende bestevenninne at når jeg ble eldre skulle jeg skrive en bok. En bok om livet mitt. Venninnen min svarte med at den kom til å bli veldig mørk og trist, og hvorfor jeg ønsket å dele alt det med andre. Hun hadde følt skam dersom hun skulle fortalt alt det som hadde skjedd meg. Den dagen husker jeg så utrolig godt, for shit så vondt det gjorde å få høre de ordene komme ut av hennes munn. Samtidig visste jeg at hun hadde rett i det hun sa, at den kom til å bli tøff og trist. Men at jeg skulle føle skam? Den svidde. Den svidde noe ekstremt.

Nå, syv år senere, har jeg fortsatt lyst til å skrive den boken. Jeg har nok mye mer lyst til det nå enn jeg hadde da til og med, fordi at ja – den blir trist fordi at livet mitt har vært et rent helvete og noe absolutt ingen barn skal måtte oppleve. Men nå, syv år senere, vet jeg at jeg i det minste har en lykkelig slutt. Det visste jeg ikke da jeg var 16. Til tross for at alt tilsa at jeg kom til å bli et null og at jeg ikke kom til å klare meg i livet på grunn av alt jeg har blitt utsatt for, står jeg enda sterkere enn noensinne.

Når jeg vil gjøre drømmen til virkelighet tørr jeg ikke å svare på, annet enn at jeg vil starte på den ganske snart. Jeg vil fortelle dere min historie. 

BILDER AV MIN NYOPERERTE NESE

I dag kjører jeg på med en liten throwback her på bloggen. Husker dere da jeg opererte nesen min? Jeg husker enda angsten jeg kjente på da jeg skulle få fjernet gipsen for første gang, og få se resultatet etter operasjonen. Jeg var så forbanna redd. I tillegg hadde jeg hørt mange skrekkhistorier om hvor jævlig det var å dra ut de “tampongene” oppi nesa, og det hjalp ikke akkurat på redselen. Det gikk bra til slutt, og jeg overlevde (obviously haha). Når jeg fikk se meg i speilet rett etter at gipsen ble fjernet hos kirurgen min ble jeg helt rar. Det var som å se et annet menneske i det speilet. Jeg kan nok ikke beskrive følelsen, den var bare så.. merkelig. Etter en stund fikk jeg dra fra klinikken, og det var da sjokket og følelsene slo meg. Jeg klarte ikke å kontrollere tårene mine. De sprutet og jeg fikk fullstendig panikk. Hva hadde jeg gjort? Det så ikke så veldig bra ut helt i starten, noe jeg også hadde blitt forberedt på av kirurgen. Helt ærlig – jeg følte meg som en Avatar. Heldigvis gikk det bedre og bedre for hver dag som gikk. Hevelsen la seg mer og mer, og ansiktet mitt gikk tilbake til sitt rette jeg. Her er de første bildene jeg delte etter inngrepet. Altså bilder av den nye nesa mi. Jeg var så redd!

Dere husker kanskje disse bildene?

DERSOM BLOGGEN HADDE GÅTT TIL HELVETE

Det er alltid en risiko om at bloggen en dag kommer til å gå i grusen. Hva er planen min da? Har jeg i det hele tatt tenkt på det? Nå skal jeg svare på det spørsmålet som egentlig bruker å irritere meg. For hvorfor skal man alltid tenke “tenk om…?”. Hvorfor skal man alltid tenke det verste? Jeg har ingen planer om å levere såpass dårlig innhold her på bloggen at jeg ikke kommer til å ha en eneste leser igjen. Det kommer aldri til å skje, nettopp fordi at jeg både elsker jobben min men også leserne mine. Jeg elsker å blogge, og jeg ser for meg at jeg blogger på fulltid selv når jeg har fått barn og er gift. Jeg vil dele livet mitt med dere. Likevel vet jeg jo naturligvis at risken er der. Kanskje er det jeg som går lei? Man vet jo aldri, ting kan jo alltids forandre seg.

Om det skjer, at jeg ikke blogger lenger, hva vil jeg da jobbe med? Det er vanskelig å svare på. Det jeg hadde planer om å jobbe med før jeg ble en offentlig person var barnevernspedagog. Mye på grunn av at jeg selv er vokst opp i barnevernet og har vært et fosterbarn. Jeg føler at jeg har såpass mye erfaring på det feltet at jeg kunne gjort en veldig god jobb og hjulpet mange ungdommer og barn som ikke har det så bra. Det er noe jeg virkelig brenner for, så jeg tror nok at det er det jeg hadde falt på dersom bloggen hadde gått i grus. 

Jeg liker egentlig ikke å tenke på slik, fordi at jeg liker å fokusere på det jeg har og gjør per dags dato. Ting ordner seg jo alltid uansett! ❥

10 MERKELIGE TING SOM GJØR MEG LYKKELIG

reklame ⎮ annonselenke

TOPP HER

💕 Når folk hjelper hverandre. La oss ta et eksempel. Jeg flyr alltid med super tung håndbagasje (en liten trillekoffert) og som dere kanskje kan forestille dere er jeg veldig svak. Det finnes svært så muskler på meg haha. Når personen fremfor eller bak meg i køen på flyet tilbyr seg å hjelpe meg med å bære den og plassere den over setet, blir jeg sååå glad! Sånne små, enkle ting får meg virkelig til å smile.

💕 Når jeg sjekker inn på et hotellrom og jeg innser at det finnes badekåper!! Finnes ingenting bedre haha. Da blir jeg lykkelig!

💕 Å twinne med venninner. Mange synes at det er irriterende om man møtes og oppdager at man har tatt på seg nærmest det samme antrekket, men jeg blir det stikk motsatte. JEG ELSKER DET, og kan gjerne hoppe av glede. Hahah! Venninnene mine finner det ganske merkelig haha. Forstår ikke hvorfor! 😉

💕 Når annonsene jeg har på bloggen gir gode resultater til annonsøren. Jeg vil anta at mange bloggere selger annonser på bloggen sin og er glad for honoraret de får for det og nærmest kun bryr seg om pengene. Jeg blir derimot alltid veldig nysgjerrig på hvordan posten har gått og om det ble en suksess for annonsøren! Om det har gitt bra utfall, blir jeg veldig fornøyd.

💕 Er det bare jeg som er livredd for å trekke i do på fly? Hver gang jeg skal gjøre det blir jeg så redd for at flyet skal styrte. Så, om jeg er ferdig med min business, trekker i do og flyet svever akkurat som normalt, blir jeg glad! Lol, dette må være det mest weird punktet haha.

💕 Når jeg klarer å svare riktig på et matte-spørsmål. Det skjer nemlig ikke ofte da jeg dessverre er helt elendig i faget. «Fun» fact: jeg måtte bokstavelig talt gråte meg til en 2- i matte for å bestå da jeg var ferdig på VGS. Så krise var jeg med andre ord.

💕 Når jeg innser at Chanel vesken min er litt slitt. For da har jeg nemlig en unnskyldning til å unne meg en ny, for jeg har tross alt vært flink og brukt den første myyyye.

💕 Når håret mitt ikke er statisk på vinteren. Det blir nemlig ALLTID det, så de få gangene det ikke er det, blir jeg overlykkelig.

💕 Når jeg kan skryte til vennene mine om hvor langt jeg har kommet på Candy Crush. Haha!! Hva er det å være stolt over liksom??

💕 Om jeg drar på butikken og kassadamen er skikkelig hyggelig, kan jeg bli skikkelig varm i hjertet! Det pleier jo alltid å være så upersonlig å dra å handle på en måte, så når det først skjer at personen bak kassa er skikkelig glad og imøtekommende blir jeg i døds bra humør! Kan gå å prate om det i flere timer etterpå haha.

______ 

HVA GJØR DEG LYKKELIG?

DERE HADDE RETT OM ALT

Husker dere da jeg skrev at jeg ville skaffe meg en valp i fjor vår? Det var så mange av dere som frarådet meg til å gjøre det, fordi at en hund krever vanvittig mye tid og arbeid (naturligvis, det er jo et levende vesen). Selv om jeg på den tiden syntes at dere ikke hadde nok innblikk i hvordan livet mitt var på daværende tidspunkt til å kunne mene at jeg ikke skulle klare å gi valpen den omsorgen den fortjener, innser jeg nå i ettertid at dere hadde rett. Det er en av grunnene til at jeg elsker dere såpass mye – dere kjenner meg. Dere gir meg tips og råd som jeg kanskje ikke alltid er enig i, men mye av det dere sier er kun ment for mitt eget beste selv om jeg ikke alltid ser det der og da. Det gjaldt for eksempel også når det kom til inngrepene mine. Jeg fikk så mange kommentarer daglig som gikk på at jeg var syk og at jeg trengte hjelp, for antall inngrep som jeg utsatte meg selv for på et år var ikke sunt. Da fnyste jeg det bare bort og mente at det var hat, men det gikk et par måneder og så innså jeg hvert ord dere forsøkte å få meg til å forstå. Dere er seriøst gull verdt, og dere skal vite at jeg ser på dere som mine bestevenner. Jeg har kanskje ikke så ekstremt mange venner IRL, men jeg har nærmest 25.000 genuine venner her inne på bloggen. Jeg gråter nesten når jeg skriver dette, jeg føler meg bare så vanvittig heldig som har en så fin og støttende gjeng som det dere er. En gjeng med mennesker som kun vil mitt beste, til tross for at dere ikke kjenner meg på ekte. Det er helt ubeskrivelig å kjenne på den følelsen. Jeg vil bare at dere skal vite hvor mye jeg setter pris på dere, og ikke minst kommentarene dere etterlater etter dere dag inn og dag ut. 

Tusen takk for at dere følger meg. Tusen takk for at dere gir meg råd og tips, selv om jeg ikke alltid innser at dere har rett der og da. Det har vist seg at dere har hatt rett om det mest som dere har vært kritiske til, og for det vil jeg takke dere. ❥

JEG ER EN PSYCHO EX-KJÆRESTE

Jeg skal ikke lyve eller legge skjul på at jeg ikke er en aning psycho eks-kjæreste selv, MEN har dere sett på Ex On The Beach UK? Herregud, sier jeg bare! Om dere ikke allerede har sett det, er dere seriøst nødt til å gjøre det. Jeg er super misunnelig på dere, haha. Det er den sjukeste versjonen av EOTB ever. Der er de psyyyycho, de tar det til et helt nytt nivå. Jeg trodde at jeg var gal liksom, men jeg føler meg ekstremt lite gal når jeg ser på det. 

En liten historie: da jeg var på Rhodos i sommer kom plutselig Pierre dit, og hans første kveld endte opp med at jeg gikk frem til han og ga han en fet bitchslap før jeg gikk videre. Haha, jeg er gal. Det er bare noe med det å ha en eks, man blir som oftest gal. Det kommer jo så klart an på situasjonen, for med min første eks var jeg ikke slik overhodet. Men med P? Heeell. 

Uansett! Tenkte bare å tips dere om å se på den serien om du kjeder deg i nærmeste fremtid. Man kan se episoder på MTV, men jeg ser det på nett.