Jeg husker da jeg var 16 år og fortalte min daværende bestevenninne at når jeg ble eldre skulle jeg skrive en bok. En bok om livet mitt. Venninnen min svarte med at den kom til å bli veldig mørk og trist, og hvorfor jeg ønsket å dele alt det med andre. Hun hadde følt skam dersom hun skulle fortalt alt det som hadde skjedd meg. Den dagen husker jeg så utrolig godt, for shit så vondt det gjorde å få høre de ordene komme ut av hennes munn. Samtidig visste jeg at hun hadde rett i det hun sa, at den kom til å bli tøff og trist. Men at jeg skulle føle skam? Den svidde. Den svidde noe ekstremt.

Nå, syv år senere, har jeg fortsatt lyst til å skrive den boken. Jeg har nok mye mer lyst til det nå enn jeg hadde da til og med, fordi at ja – den blir trist fordi at livet mitt har vært et rent helvete og noe absolutt ingen barn skal måtte oppleve. Men nå, syv år senere, vet jeg at jeg i det minste har en lykkelig slutt. Det visste jeg ikke da jeg var 16. Til tross for at alt tilsa at jeg kom til å bli et null og at jeg ikke kom til å klare meg i livet på grunn av alt jeg har blitt utsatt for, står jeg enda sterkere enn noensinne.

Når jeg vil gjøre drømmen til virkelighet tørr jeg ikke å svare på, annet enn at jeg vil starte på den ganske snart. Jeg vil fortelle dere min historie.