God 1. juledag, verdens fineste dere! Jeg er skikkelig følsom i dag. Jeg blir helt tårevåt av å tenke på hvor bra julaften var i år. Den var utrolig fin, men også veldig annerledes. Jeg har vært usikker på om jeg ønsket å dele dette med omverdenen, på grunn av hvor ekstremt privat og sårt dette er. Men igjen så føler jeg meg komfortabel med å dele, og jeg føler alltid et behov for å fortelle dere når merkverdige saker skjer i livet mitt. Dere er tross alt mine beste venner som jeg har delt livet mitt med i snart fem år.
Vel…
Det er ingen hemmelighet at Rami og Sidra blir eldre og eldre for hvert år som går. Nå er de 14 og 16 år. De er ungdommer. De får stadig sterkere meninger, de blir mer reflekterte og modne. De forteller mer om følelsene sine og hva de tenker. Og det har vært noe som har ført til at jeg har innsett at jeg, som storesøster og deres klippe, må ignorere mine egne følelser og sette mine småsøsken først.
Jeg merket allerede i fjor at stemningen på julaften var annerledes. Jeg merket på dem at det var noe som tynget dem, og jeg merket også at de kviet seg til å dele det med meg. Men det behøvde de ikke, for jeg forstod. Jeg skjønte hva som var galt, uten at de behøvde å si det selv. Jeg så det på dem.
Pappa. Det er første gangen jeg skriver det ordet på denne bloggen, tror jeg.
Småsøsknene mine har daglig kontakt med han. De elsker han. Han er verdens beste far til Rami og Sidra. Det føles rart å skrive det, og det skjønner nok de av dere som har lest boken min. Jeg har ikke hatt kontakt med han på årevis. Jeg vil ikke gå inn på detaljer på barndommen min i dette innlegget, for det er ikke det som er viktig nå. Det som er viktig er søsknene mine.
På julaften i fjor merket jeg som sagt at det var noe som tynget dem. Det som betyr alt for meg i denne verden, er Rami og Sidra. Oppriktig. De er livet mitt. Så når jeg forstod at vi hadde kommet til den alderen/tiden hvor de følte på tristhet over at faren deres tilbringer julaften alene, var det det øyeblikket jeg for første gang la absolutt ALLE mine følelser til side. Hver eneste en. Ingenting av mitt sinne, frustrasjon og hat fra min barndom spilte noen rolle fra det sekundet.
Jeg tok opp telefonen, ba mamma om nummeret hans og trykket på “ring”.
Tårene hans rant. Tårene mine rant. Tårene til mamma rant. Jeg visste ikke helt hvordan jeg skulle formulere meg eller hva jeg skulle si. Men på en eller annen måte klarte jeg til slutt å få frem at jeg ønsket å tilgi ham. For Rami og Sidras skyld. At jeg ønsket å ha han med oss på julaften til neste år.
Det øyeblikket der er nok det jeg husker best fra året som gikk. Det var så emosjonelt og sterkt.
Jeg hentet Rami og Sidra til stuen, hadde pappa på FaceTime i mens jeg fortalte dem at pappa skulle feire jul med oss neste gang. Jeg har nok aldri sett Rami og Sidra så i sjokk før, ei heller så glade. Vi satt alle der med tårer rennende nedover kinnet, i mens vi ga hverandre verdens lengste og hardeste klem.
Åh gud, jeg får helt gåsehud av å skrive dette.. Jeg trodde ikke at jeg kom til å dele det øyeblikket med omverdenen, men jeg synes det er viktig å få fortalt dere hvordan denne julaften var. Det var en stor milepæl i livet mitt, å kunne sette mine søsken fremfor meg selv på et såpass høyt nivå. Jeg sliter med å formulere meg riktig, jeg vet ikke hvordan jeg skal få forklart hvordan alt det føltes. Det å se hvor mye det betydde for Rami og Sidra får meg oppriktig til å gråte i skrivende stund. De er virkelig hele min verden, og selv om det krevde ekstremt mye av meg for å klare å ta den telefonen og å legge bort alle mine vonde følelser som har vært der i så mange år, er det det øyeblikket jeg er mest stolt over i voksen alder.
Jeg svelget de største kamelene noensinne, gjorde det jeg visste var riktig for mine søsken, og la bort alt jeg måtte føle på. Rami og Sidra kommer alltid først for meg, og det knuste hjertet mitt å føle på det at de savnet sin pappa på julaften.
Så i år har julen vært annerledes. For første gang har hele familien vært samlet, inkludert pappa. Og dere? Det var den fineste julen jeg har hatt på veldig mange år. Kan jeg til og med si “noensinne”? Rami og Sidra smilte fra øre til øre gjennom hele dagen og kvelden. De lyste virkelig opp. Jeg måtte ta meg en tur på badet for å låse meg inn og få ut litt følelser midt på kvelden. Jeg var så stolt over meg selv, jeg var så lykkelig over å se hvor lykkelige barna var og hvor mye det ikke minst betydde for pappa og mamma.
Det var en fin og viktig julaften i år. ❤️ Jeg gleder meg til å gjøre det igjen til neste år. Dette var så viktig for familien min. Rami har bursdag den 30. desember, og for første gang skal vi alle være samlet på hans dag også. Det samme når Sidra fyller år. Da skal pappaen deres også være tilstede. Jeg vet hvor mye det betyr for dem, og jeg vet også at de vet hvor mye det krevde av meg for å tilgi han og sette dem først. De betyr alt for meg, og det å se de så lykkelige som det jeg gjorde i går er.. jeg vet ikke hvilket ord jeg skal bruke en gang. Det er så stort. Det betyr bare ekstremt mye for meg, at jeg blir helt emosjonell bare av tanken.
