Gud, som jeg skulle ønske at noen kunne gi meg noen råd og historier for noen år tilbake – da jeg selv gikk på videregående. Jeg var så usikker på meg selv. Alt jeg tenkte var at jeg aldri var bra nok. Jeg strevde etter det perfekte, se best mulig ut, henge med de “kuleste” jentene på trinnet (helst året over), ha de dyreste klærne etc.. Det var en periode i livet mitt som jeg i dag ser tilbake på som noe trist. Jeg vet ikke, jeg blir bare så lei meg når jeg tenker på hvordan jeg egentlig hadde det på den tiden. Usikkerhet er en dum ting som alt for mange av oss sliter med på et daglig basis, men spesielt når vi er yngre. Det har i hvert fall jeg erfart. Jo eldre jeg blir, jo mer sikker blir jeg på meg selv og det jeg står for. De dumme tankene om meg selv blir færre og færre, men de er jo der fortsatt – bare ikke på samme måte. Jeg tror mange av dere kan relatere til det jeg skriver.
Jeg husker da jeg startet i første klasse på idrettslinja på Bryne VGS. Det var en tid hvor jeg aldri følte at jeg strakk til. Jeg var vant til at vennene mine dolket meg i ryggen. Derfor hang jeg alltid med guttene. Jeg likte ikke å være rundt jenter, for det eneste jeg opplevde da var konstant drama. Selv om man personlig ikke var innblandet, ble man likevel tvunget til å velge side eller å legge seg i. Det ble jeg forferdelig lei av etterhvert, så derfor foretrakk jeg mye heller å henge med guttene. Det var spesielt når jeg gikk på ungdomsskolen, da. Når jeg startet på videregående ble jeg plutselig interessert i guttene på en helt annen måte. Nå brydde jeg meg om å vise mest mulig kløft (helst de super push up bh-ene fra HM), for å få oppmerksomheten deres. Det er flaut å innrømme, men herregud så hardt jeg prøvde. Jeg eide ingen skam, forstår jeg nå. Likevel skal jeg være forsiktig med å dømme meg selv for hardt når jeg tenker tilbake på den tiden, for det hele bunnet jo i en rævva selvtillit som jeg desperat forsøkte å skjule. Alt jeg prøvde var å imponere, men det var helt feil retning å gå.
Se så liten og uskyldig…
Jeg tar meg ofte i å ønske at jeg kunne hatt samme mentalitet da, som det jeg har nå. Tenk så mye lettere de tre årene hadde vært. Ikke hadde jeg måttet si teite ting for å bli akseptert, ikke hadde jeg måttet spille så ekstremt på kropp for å få guttenes oppmerksomhet, og ikke hadde jeg stått ut med falske venner i frykt for å være ensom og alene.
Jeg vet at det er flere av dere lesere som er i den alderen nå, og kanskje kan kjenne dere mye igjen i det jeg nevner her? Isåfall vil jeg veldig gjerne komme med noen tips til hvordan å overleve på videregående, på best mulig vis. Jeg prøver å rådgi dere utifra mine egne opplevelser, handlinger og erfaringer. Kanskje noe av dette vil hjelpe dere? Det håper jeg veldig, det er derfor jeg skriver dette innlegget.
MINE FEM BESTE TIPS
💕 Vær deg selv. Jeg vet at det høres sykt lol og teit ut, men sånn helt seriøst. Vær deg selv!! Ikke prøv å spill noe/noen du ikke er. Det kommer du til å bli så skuffet over om et par år. Dersom folk ikke liker deg for den du er, er de heller ikke verdt din tid. Hvorfor skal du omgås mennesker som du ikke føler at du er god nok for? Tro meg, de personene er ingen du kommer til å hverken ha kontakt med eller ville ha noe med å gjøre så fort du er ferdig på videregående. Jeg har ikke telling på hvor mange slike personer jeg har prøvd å spille ovenfor, fordi at de var de “kule” når vi gikk på skolen. Hvem faen er de nå? Ingen. Det er de samme personene som i dag skriver fanmails til meg, til tross for at de frøs meg ut og mente at jeg var teit for noen år siden.
⚡️ Ikke ta skolen og karakterene FOR seriøst. Ja, jeg vet at skolen er viktig og det samme med vitnemålet og karakterer, men det er faktisk ikke hele verden. Du overlever om du får 4/5 istedenfor 6-eren du så hardt hadde håpet på. Livet går ikke under, og tro meg – du vil klare deg heeelt fint her i livet om du ikke har verdens beste snitt. DET GÅR BRA! Gjør skolearbeidet grundig, men husk også på at du har et liv. Ikke meld deg totalt ut av det sosiale bare fordi at du stresser så mye over karaktersnittet ditt.
💕 Har du ikke så mange venner? No stress! Det er ikke ofte at de vennene man har på videregående er de man har livet ut. Faktisk så har studier vist at de vennene man får på universitetet er de man knytter bånd med som varer. Enten det, eller de du har stått nær siden du var liten. Selv har jeg kontakt med to venner fra VGS, og det er Michelle og Elias som er mine beste venner. De har jeg alltid hatt et spesielt bånd med. Jeg husker dog at jeg hang med mange andre på skolen, men det var bare vennskap man hadde fordi at man gikk på skolen sammen og tilbrakte x-antall timer i samme rom hver eneste dag. Venner vil du få, så ikke stress om du ikke har så mange akkurat nå. Tro meg, jeg hadd venner, men de var ikke noen jeg hadde sterke bånd til på det viset. Jeg mener, i dag snakker jeg ikke med en eneste en, foruten om M og E.
⚡️ Ikke la de “kule” gutta herse med deg. Ikke føl at du må gjøre noe som helst som du egentlig ikke er komfortabel med. Når jeg ser tilbake på hvem av guttene alle jentene siklet etter, vil jeg faktisk bryte ut i latter. Det høres kanskje fælt ut når jeg sier det rett ut på den måten, men HERREGUD så teite de var. Det innser man i ettertid vel og merke. Nå hadde jeg ikke datet en eneste av dem om jeg til og med hadde fått 2 millioner for det. Det hadde jeg ALDRI trodd om du hadde spurt meg for noen år siden. Da hadde jeg måpt og ment at jeg var helt skada. Nei, disse guttene er ikke noen du vil satse på. Kanskje er de usikre de også, akkurat som deg selv. Men oppførselen deres er i de fleste tilfeller ikke noe som man anser som “prince charming”.
_____
Jeg heier på dere, og jeg lover at dere vil se tilbake på årene på videregående som noe ekstremt lærerikt og ikke minst utfordrende. Det er på den tiden man lærer seg selv å kjenne, og ikke minst da man finner ut av hvem man er og hva man står for. Lov meg bare at dere tror på dere selv, og ikke lar noen herse med dere. Jeg elsker dere! Stor klem fra meg. ❥