Reklame | egen bok
Wow. Jeg er fortsatt helt overveldet av all kjærlighet jeg har mottatt etter sendingen på lørdag. Forrige uke var en veldig emosjonell uke for min del, og det var veldig tøft å måtte grave i dype sår. Jeg valgte likevel å gjøre det, av samme grunn som jeg valgte å dele historien min i boka.
Hvorfor, tenker du? Svaret er enkelt. Det er så viktig for meg å prate høyt om barndommen min. Ingen gjorde det da jeg var liten. Jeg følte så mye skam over det å være et fosterbarn, og det å være i barnevernet.
Jeg trengte noen som pratet høyt om det da jeg var liten. Jeg behøvde noen å se opp til. Jeg behøvde noen jeg kunne få en slags motivasjon av. En motivasjon om at livet mitt kunne få en lykkelig slutt, til tross for at alt tilsa det motsatte.
Jeg vil fortsette å være en stemme for de barna og unge som kan kjenne seg igjen i historien min. Jeg vil sette lys på hvor viktig det er at gode, trygge og omsorgsfulle familier melder seg til å være fosterhjem. For det er det er så enormt stort behov for.
Lørdagens sending var så viktig for meg. Jeg hadde gruet meg en del til å ha familien i salen, for da ble det så mye sterkere.
Før jeg skulle gå på parketten føltes det ut som jeg skulle svime av. Jeg kjente hvor nervøs jeg ble og hvordan følelsene strømmet på. Denne dansen skulle jeg tross alt danse for Shirog på 11 år, og alle andre barn som kan kjenne seg igjen i historien min. Det betydde så mye for meg at jeg ble helt overveldet.
Da jeg satte meg på trappen på parketten så jeg opp på familien min, og da klarte jeg ikke holde tilbake på tårene lenger. Det var så sterkt, vondt og samtidig så fint.
Takk til alle som har gitt meg kjærlighet og støtte. Dere er helt fantastiske, og jeg er helt overveldet. Jeg vet ikke hvordan jeg skal få takket dere nok, for å være ærlig. Jeg blir helt målløs. Etter sendingen ble jeg sittende på det ene bakrommet i studio og lese gjennom alle kommentarene på Instagram og alle DM’s, med evig takknemlighet. Dere er ubeskrivelig gode. Håper dere vet hvor mye det betyr for meg.
Nå fortsetter eventyret på Skal Vi Danse. Uke 6 går vi inn i nå, som betyr at vi er halvveis ut i sesongen. Det er helt sykt at jeg fortsatt får lov til å være en del av denne fantastiske reisen, som har vist seg å bety langt mye mer enn jeg noensinne kunne forestilt meg. SVD har gjort meg så mye mer trygg på meg selv, det har gjort at jeg har fått en helt ny livsglød og en helt annen energi. Jeg er ikke lenger redd for å kaste meg ut i enorme utfordringer som er langt utenfor min komfortsone. Skal Vi Danse, ass.. verdens beste eventyr som jeg så inderlig håper aldri vil ta slutt. <3
Til slutt må jeg også få hedre Benjamin for å ha laget en så sterk og vakker koreografi! Fy søren, han traff meg på alle mulige måter via den dansen. Er det noe han er ekstremt flink til, så er det å formidle følelser gjennom dansen. Han er helt fantastisk, og nok en gang fikk jeg bevist hvor heldig jeg er som har han som dansepartner. Takk for en så vakker dans, Benjamin. <3
Ps! Dere får nå kjøpt boken min “SHIROG” hvor jeg har fortalt historien min, til halvpris. Klikk den hjem til 189 kroner HER. <3