Av og til tenker jeg på fremtiden. Nå lyver jeg, jeg tenker på fremtiden HELE tiden, ikke bare av og til. Gjør ikke vi alle det? Fantaserer og prøver å se for oss hvordan livet vil være om noen år? Vil vi fortsatt ha de samme meningene? Hvordan utvikler vi oss som mennesker? Hva gjør vi? Har vi samme jobb som vi har per dags dato? Mine tanker er mange, de snurrer titt og ofte oppi denne såkalte skallen min.
Det største spørsmålet jeg stiller meg selv, må definitivt være om jeg blir å angre på ting jeg har delt her på bloggen. Vil jeg mene at det er like kult at så mange vet så mye om et stort omfang av mitt liv? Vil jeg bli flau over enkelte uttalelser? Bilder? Innlegg? Jeg tror faktisk det. Eller, jeg er helt sikker på det. Jeg håper det, også. Jeg er bare 22 år. I løpet av de neste årene vil jeg jo utvikle meg, både som person og det tror jeg at mine verdier og moraler også vil gjøre. Man bli jo eldre. Klokere. Vi lærer så lenge vi lever, er det ikke det de sier? Samtidig synes jeg det er veldig koselig å kunne bla tilbake i arkivet og faktisk lese hva mitt syn var på ulike saker tilbake i tid. Tenk da, når jeg er 30 år. Tenk om jeg plutselig sitter der med tre barn, og leser innlegget som jeg skrev som 22 åring, om at jeg ikke skal ha barn før jeg er 40? Haha, det er jo litt vittig å tenke på. Vi vet jo aldri hva vi har i vente, og shit som alt plutselig kan ta en total helomvending. Det vet jeg jo veeeldig godt allerede.
Selv om jeg kanskje blir pinlig berørt av meg selv noen år frem i tid, vil jeg alltid sette pris på at jeg bare er meg selv. Jeg skriver mine meninger, på både godt og vondt. Det er sjeldent jeg holder tilbake, og nettopp det er Isabel. Jeg har ikke noen filter. Så, så lenge jeg er meg selv, har jeg ingenting å ta meg selv på senere. Så lenge jeg ikke spiller noen jeg ikke er, eller toner ned hvordan jeg er. På ekte.
