Noe jeg har merket ved meg selv den siste tiden er at jeg føler meg “vanntett”, om det gir mening. Som om at saker som tidligere hadde gått totalt inn på meg for kanskje bare noen få måneder siden, kan tas med en klype salt i dag. Jeg tror det har med selvfølelse, selvtillit, erfaring og selvinnsikt å gjøre. Jeg er for at man til stadighet skal forbedre seg, forandre seg – ikke bare med sine egne kunnskaper, ikke bare på trening, jobb eller skole, men også den psykiske utviklingen. Det å ville bli et bedre menneske, men frem for alt være sann mot seg selv, og den man er.
Jeg har opplevd en vanskelig periode i livet mitt. Nå prater jeg ikke om min utrygge situasjon hjemme eller den vanskelige relasjonen med familien – jeg prater om det vi alle har problem med i ulike perioder i livet. Relasjoner. Ikke bare relasjoner med kjærlighet, men i all slags former av bekjentskaper. Hvordan andre betrakter en, hvordan man vil bli sett på, hva man er for type av menneske og ikke minst hvilken type av menneske man faktisk vil være. I så og si alle relasjoner man støter på kommer man før eller siden til et punkt der man kanskje kommer til å vokse fra hverandre. Mange av mine tidligere venner fra denne perioden har jeg ingen kontakt med den dag i dag. Det kan være på grunn av energier, utvikling, hvor man vil og hva man vil med sitt liv. Man kan ha problemer med sjalusi, man kan være eventyrlysten eller ordentlig, man kan være surrete eller man kan være veldig enkel. Man forandrer seg stadig, og dermed passer man kanskje ikke sammen til slutt.
I min omgangskrets som tenåring følte jeg aldri at jeg passet inn, jeg ville så mye mer enn de fleste jeg var med. Som om at jeg alltid drømte om noe større. Jeg kunne helt enkelt ikke se det de andre kunne se, det de kunne slå seg til ro med. For meg var det selvsagt at man skulle gjøre noe suverent ut av livet sitt, ikke bare sitte på ræva og ta seg til takke med den enkleste utveien. Jeg vokste opp i en liten bygd hvor man til stadighet byttet “leder” som man deretter tilpasset seg etter. På det viset tvang en seg selv til å være som alle andre. Jeg fokuserte mer på å forandre meg selv til hvordan jeg “burde” være og hvordan dem ville at jeg skulle være enn å høre på mine egne meninger og faktisk våge å være det mennesket jeg egentlig ville være. Beklageligvis trodde jeg at det var feil å være annerledes. At det var teit å ikke følge saueflokken.
Plutselig kom den dagen jeg er evig takknemlig over den dag i dag. Den der dagen hvor jeg tvang meg selv til å forlate lille Bryne, den der dagen jeg var lei av en liten bygd som skulle mene og dømme i hytt og pine. Jeg flyttet til Oslo. Jeg var som et blankt ark – plutselig tvang jeg meg selv til å lære å kjenne meg selv på ordentlig, og ikke mint begynne utviklingen til den personen jeg ville være, istedenfor å forsette å ta til takke med andres planer for meg. Plutselig hadde jeg en tom bok som jeg kunne skrive ned mine egne planer og tanker på – helt på egenhånd.
Jeg høres kanskje ekstremt hard og dømmende ut nå, men det kjentes ut som at jeg med store ambisjoner ikke fikk “lov” til å ha det, for at om alle var på “samme nivå” behøvde ingen å anstrenge seg, og slik kunne alle holde seg på det samme mentale nivået hele livet – uten å skille seg ut. Alle skal liksom ha det likt.
Per dags dato er jeg på et punkt i livet hvor jeg, med hånden på hjertet, kan si at jeg er sann mot meg selv. Nå spiller det ikke så stor rolle om andre mener noe annet enn hva jeg selv mener. Jeg er ingen person som vender kappen etter vinden og forsøker å passe inn. Jeg lytter og reflekterer, men samtidig tror jeg på meg selv. Vi er alle sammen ulike, og det er helt okei! Man fungerer ulikt, man får ha ulike mål i livet. Det viktigste i relasjoner er at man ikke fungerer helt likt, men at man har den kvaliteten som gjør at man kan akseptere hverandre for dem vi er og lar folk være dem de ønsker å være.
Vær ydmyk, og tro på deg selv.
