Jeg blir inspirert når jeg ser ulike personer prate høyt om sine psykiske problemer og lidelser. Når de åpner seg opp, og viser omverden at, hallo, det er ikke tabu! Det burde hvert fall ikke være det, det mener jeg virkelig. Det er ikke flaut, og du skal ikke skjemmes. For vi alle er forskjellige, og vi alle har ulike battles vi kjemper med hver eneste dag. Men vet du? Det er fryktelig mange som sliter med noe psykisk. Mange, mange fler enn du tror. Kanskje venninna di gjør? Eller moren din? Kanskje til og med gymlæreren din.
Jeg ser ofte på Terese Lindgrens YouTube videos, og den dama har virkelig fått meg til å få øya opp. Hun får meg til å forstå hvor vanvittig viktig det er å få folk til å forstå at selv om man sliter med noe, er man normal og bra nok. Det er så mange unge som skjems av å prate om sine indre problemer, da spesielt når det kommer til psykiske problemer. Jeg har vært en av dem.
Dere vet at jeg har slitt med anoreksi, og det er en vanvittig stor kamp å bekjempe. Spesielt på egenhånd. Helt ærlig vil jeg påstå at det er nærmere umulig å klare å vinne den fighten uten hjelp fra helsevesenet, eller noen som står deg nært. Da jeg var i startperioden med min spiseforstyrrelse skjemtes jeg som pokker. Jeg følte meg så unormal, rar og teit. For det var jo ikke normalt? Ingen jeg visste om hadde hatt samme lidelse (trodde jeg), og det gjorde at jeg følte meg veldig alene. Jeg ville ikke fortelle det til noen, og jeg prøvde å skjule det så godt jeg kunne. Jeg fortalte det kun til min daværende bestevenninne, og jeg krevde at hun lovet meg at hun ikke skulle si det til en eneste person. Hun merket at noe var galt da jeg aldri spiste, og tok med meg brødskiva ut for å så kaste den når mor ikke så på.
En dag var jeg på fotballtrening, og jeg følte meg helt tappet for energi, kvalm og veldig svimmel. Jeg følte at jeg var på vei til å besvime, og da skjønte jeg at denne treningsøkta måtte jeg bare gå hjem fra. And so I did. Trening uten mat funker jo ikke, det vet vi jo alle. Da jeg kom hjem, gikk jeg rett opp på rommet mitt og la meg i sengen. Plutselig banker mor på døren, og kommer inn. Hun forteller meg at hun vet. Hun vet at jeg sliter. Jeg ble forbannet. Mildt sagt… Der og da gikk forholdet mellom meg og min bestevenninne ut vinduet, for hun hadde bedt mor komme hjem til henne og da fortalte hun henne alt.
Jeg ble så sur på henne, da jeg syntes at det var så ufattelig flaut. Jeg ville ikke at noen skulle vite at jeg slet med noe, for hvem faen gjør det? Svake mennesker, tenkte jeg. Var man sterk, ble man da ikke psykisk syk. Nei, da var man svak. Hvor sjukt er ikke det?
Jeg vil så gjerne få dere, mine fine lesere, til å forstå at det ikke er noe å skjemmes over. Jeg vil få dere til å innse at om man sliter? Ja, da er det helt greit å prate ut om det. Det er det beste man kan gjøre, tro meg! Ta det fra meg som har vært der. Jeg lover deg at uansett hva din kamp er, så er det HELT OK! Du er ikke unormal, du har bare en fight du skal vinne. Og jeg lover deg at det er flere i din omgangskrets som har sine vansker, også. Problemet er bare at vi, av en eller annen patetisk grunn, synes at det er flaut og teit å snakke høyt om.
Fuck det at det er et tabubelagt tema! Det skal vi kjempe for, sammen, at det ikke lenger skal være. Er dere med meg?
Du er så utrolig sterk som tør å skrive om lidelsen og historien din! Du er en av mine største forbilder å herregud så glad jeg er for at du er du Isabel!
Du er utrolig inspirerende! Et kjempefint innlegg<3 stå på videre!
Du snakker om psykiske lidelser, samtidig som du normaliserer plastisk kirurgi. Vel, du er kanskje frisk av anoreksiaen, men det er vel ikke så liten tvil om at du sliter psykisk på andre måter. Med denne bloggen blant annet, med det syke utseendefokuset, så er du med på å SKAPE psykiske problemer og usikkerhet hos andre ungdommer. Du er ufattelig lite reflektert, og unnskyld at jeg sier det – dum som et brød.
Koster det 80k for en rumpeoperasjon?
Ja hjelpe neppe å operere seg ,så dere bloggere tar ikke akkurat opp kampen mot deres psykiske problemeer men gnåle om at oss andre skal snakke om det og løse det ,vi andre og kan vel bare operrere oss så blir me lykkelige som dere
Du ser dritbra ut med svart hår! Virkelig din farge altså 🙂
Btw et lite innlegg tips, du kunne hatt en “get the look: kylie jenner” osv, hvor du tar outfits hun går med og finner lignende osv. Sånn som feks Tess Christine gjør på youtube. Du har i tillegg den “kjendis looken” så hadde blitt så bra! 🙂
helt enig, bra skrevet 🙂
Sterkt og modig at du tørr å åpne deg om ett så sårt og vanskelig tema. Husk at å vise sårbarhet er en ikke svakhet, men styrke<3 Ikke bry deg om negative kommentarer, du er bedre enn det. Jeg heier på deg og syns du er tøff:) X
Helt sant 🙁 jeg sliter også med psykiske problemer men jeg har ikke fortalt til noen fordi jeg liker ikke at folk skal syns synd på meg.
Tusen takk, jeg tror jeg har fått åpnet øynene mine nå. Kanskje jeg ikke er alene likevel? Selvom det føles veldig sånn.. jeg prøver og feiler, prøver og feiler.. snart vet jeg ikke lenger hva jeg skal gjøre. Det hjelper hvert fall stort å vite at jeg ikke er alene om det
Jeg syntes du er sterk som åpner deg om anoreksia, osv. Men! Men, jeg syntes det blir feil st du skriver om psykiske lidelser når du sitter her og skal operere rompa, har tatt silikon & tatt å ta neseopperasjon. Du er et idol som viser til folk at viss du hdr penger nokk & ikke er fornøyd med deg selv så kan du bare kjøpe deg fornøyd. Jeh liker deg, men er ikke enige med dine valg & syntes at det er feil og kjøpe seg et finere utseendet.
Enig med Siri !!!
Du er sterk!
Supert at du tar opp dette temaet! Det er så viktig 🙂 altfor mange som sliter psykisk med alt presset om å være bra nok.. Syns det er veldig fint at du som kan nå ut til mange, kanskje særlig yngre, setter fokus på det 🙂
Du er sterk Isabel som klarte å kjempa deg frisk fra anoreksia! Det året jeg ble mobbet så var jeg så syk, tok av kilo etter kilo og ble ganske så tynn! Heldigvis klarte jeg å komme meg ut av den vonde sirkelen, jeg var ganske så syk og mat skulle jeg ikke ha! Det er trist å seie det, men en blir syk av å bli mobbet! Jeg har det knall tøft enda 2 år senere. Alt er snudd helt på hode, og fått kronisk sykdom! Ungdomslivet som alle har, vet ikke jeg hvordan er en gang! Heldigvis har jeg en kjæreste som betyr alt for meg, takknemlig for å ha han i livet mitt.
Enig med Siri lenger opp her!
MEN en liten ting, noen bruker problemer og gjør de større for å få oppmerksomhet. Jeg sliter selv altså og jeg er åpen med det, går til psykolog også. Men som sagt, enkelte bruker det litt for mye, jeg vil ikke si det er tabu belagt mer. For i dagens samfunn har jo alle det og det. Det synes jeg er sykt, for ja mange sliter og jeg er en av dem, flere har vært en av dem osv. Men iblant blir jeg selv oppgitt over folk som kanskje sliter litt og som gjør tingen større enn det er og nekter å forstå deg at du sliter. At de bør få oppmerksomheten. Sorry håper ikke dette misforståes for noen. Men når du er den som må være der for alle og være flink pike, og så blir du syk av å bry deg og engste deg for mye. Prøver du da å ta avstand blir du fryst ut og den vennen nekter å være der for deg på samme måte som du har prøvd så lenge.. Hvis noe av dette gav mening..
Enig med Siri her.
Hvis man ser bort i fra det aller siste utsagnet så må jeg si meg enig med Siri her. En person på din alder som selv har slitt psykisk burde ha nok vett til å se at fokuset denne bloggen har bare bygger opp under på unge jenters usikkerhet og tvil på seg selv. Merkverdig at du, med den bakgrunnen du påstår å ha, velger å selge sjela slik for penger og berømmelse.
Finnes sikker en operasjon på det og isabel ❤️
Jeg syns du er innmari tøff som klarer å stå imot all denne dømmende kritikken! Jeg blir helt sjokkert når jeg leser alle kommentarene enkelte tillater seg å skrive til deg. Skjønner ikke at folk kan være så firkantet. Heier på deg jeg! Stå på og fortsett med å gjøre det som gjør akkurat DEG glad!
Veldig bra skrevet!