Vanligvis er jeg en person som stortrives med å være alene. Jeg liker å bare være, gjøre hva jeg vil, forholde meg til kun meg selv. Dere vet, når man kan bestemme selv hva man vil se på, hvilken middag man skal spise? Den personen har jeg vært så lenge jeg kan huske.
Jeg husker da jeg flyttet ut for meg selv som 17 åring. Da dro jeg på skolen, og jeg gledet meg til å komme hjem å få være alene igjen. Misforstå meg rett – jeg elsket, og elsker fortsatt, å omgås med venner og familie, men den alene-tiden har alltid vært gull verdt for meg. Det er da jeg får tenke, fundere, samle energi og det er da jeg blir inspirert. Selv da jeg bodde sammen med bestevenninnen min på Bryne, oppholdt jeg meg svært ofte på rommet mitt. Ingenting ille ment, men det er slik jeg er av natur. Jeg liker å være alene. Sånn egentlig.
Frem til nå.
I går endte jeg opp med å være igjen på rommet, for å slappe av. Det skulle bli deilig, tenkte jeg. Det viste seg at det ikke stemte overhode. Det var så langt i fra deilig – det var mer … ubehagelig. Jeg fikk en slik følelse av angst i hele kroppen. Jeg ville ikke være alene. Panikken var ut av en annen dimensjon – det hele var så ukomfortabelt. Jeg fikk et stort behov for å være omringet av mennesker. Kanskje er det fordi jeg savner Pierre så forbanna mye? Mamma? For når jeg tenker meg om har jeg vært svært lite alene de siste månedene. Nesten aldri, faktisk. Så fort jeg er alene drar jeg enten på besøk eller så jobber jeg, som opptar tiden min uansett. Jeg kan ikke huske sist jeg bare var alene, og ikke gjorde noen ting. Når jeg tenker over det ønsker jeg ikke å være det, heller. Tvert i mot – jeg får panikk av tanken på å ha en slik kveld som jeg hadde i går.
Det hele var ganske snodig for meg. Jeg mener, den følelsen jeg kjente på i går har jeg aldri følt på før. Aldri. Jeg har jo elsket når jeg har kunnet få min dose med alenetid. Det er tydeligvis ikke slik lenger. Jeg behøver visstnok ikke den tiden mer. Og godt er det, på en måte. Det er bare merkelig hvordan ting kan snu så ekstremt. Når jeg kunne være alene, se på serier og være i eget selskap var jeg i mitt ess. Da kunne jeg virkelig slappe av og puste ut.
Nå er det motsatt. Jeg behøver nærhet.
Uff:( skjønner hva du mener ♡
Jeg tror nok dette er mye en vanesak. Jeg tror nok ikke det handler om at du trenger nærhet, men heller at det er blitt en uvandt situasjon for deg å være alene. Man har bare godt av å kjenne på den følelsen innimellom også. Synes ikke du skal “unngå” alenetid bare fordi du følte rastløshet og redsel for å være alene i går. Tror du heller bør oppsøke det og klare å finne roen alene, kose deg alene. Det har ikke noe med å trenge nærhet å gjøre, men det er noe med å kunne ta vare på seg selv uten noen andre til stede 🙂
Det virker ikke som det er slik at du ikke trenger alenetid, du har angst for å være alene. Og det er overhodet ikke bra.
Hei.
Jeg ville rådet deg til å se en psykolog, om du ikke gjør det. De følelsene har jeg selv kjent på, og innså i etterkant hva det kom av. Det er godt å være i kontakt med seg selv.Ofte er det følelser man fortrenger til vanlig som kommer fram. De er uunngåelig når du er fullstendig alene Hadde rådet deg til å ta litt tid og kjenne på hva du føler.
Ha en fin dag!:)
Jente 21
Det er vel så enkelt at det kalles bakrus?
Kjenner meg så igjen i denne teksten, og merkelig nok hendte akkurat det samme meg i går også. Jeg måtte være alene hjemme til i dag. Jeg har alltid elsket å være alene, har vært avhengig av det. Men nå, etter å ha vært med forloveden min nesten hver dag i 2 år, får jeg helt panikk av bare tanken på å være alene. Så du er ikke alene. Det er ikke noe kult å kjenne på den angst/panikk følelsen man får, når man sitter der alene med tankene og følelsene sine.
Hei! Jeg føler med deg på det. Jeg har alltid likt å være alene. Alltid! Men når jeg fikk meg ny kjæreste så var det annerledes enn det jeg var vandt til fra mitt forrige forhold. I det nye forholdet bodde vi omtrent sammen. Og når jeg tenkte at nå trenger jeg en kveld alene. Så jeg lot kjæresten gå på en fest alene. Selv om begge var invitert. Jeg kjørte han opp dit og så kjørte jeg hjem. Fant fram godis og en film. I starten på filmen kjente jeg bare en depresjon. Jeg følte meg trist. Rett og slett.
Jeg gikk på badet, stelte meg litt og kledde meg i noe litt finere før jeg satt meg i bilen og kjørte avsted. Dukket uventet opp på festen! Var koselig å se at såå mange ble glad for å se meg da! Hehe. Men er rart. Alle i familien mener jeg er den som elsker å være alene fordi jeg alltid har vært sånn, men ikke nå lengre!😊
Det er fordi du ikke er komfortabel med deg selv nå, du stenger de tankene ute ved å gjøre noe hele tiden, være med noen hele tiden. Når man ikke kan slappe av alene én kveld, etter det fullpakka programmet du har kjørt i det siste er det noe i veien. Vet dette har vært sagt før, men det kan ikke gjentas ofte nok- skaff deg en flink psykolog!
Operer noe så blor du nok glad igjen
Hei:)
Kjenner meg igjen i det du skriver. Jeg hadde en kjæreste jeg følte jeg ikke kunne leve uten. Var forelsket på en måte som jeg aldri hadde vært før. Ble rastløs og stresset i hele kroppen av å være alene. Da var jeg ca den alderen du er nå.
Hadde alltid kost meg alene tidligere, så det var ganske merkelig å plutselig ha det sånn. Jeg tror dette er en reaksjon på en plutselig overgang, fra å være ekstremt sosial til alle døgnets tider over lang tid, til plutselig være helt avskjermet fra alt.
Kroppen sier fra på de merkeligste måter når den kommer i ukjente situasjoner. Selv om du før alltid har likt å være alene så ble det en ukjent situasjon for det er så lenge siden du har vært det..hvis det gir mening?:)
Jeg merket at etterhvert som jeg ble eldre stabiliserte dette seg. Er nå 30 år 🙂
En ting.. Jeg syntes dere som kommenterer -psykolog- straks det er et innlegg om vanlige menneskelige følelser som det øyeblikk eller perioder med angst/nedstemthet er, skal være litt forsiktige. De fleste av oss vil føle på alle følelser, gode og onde, fra tid til annen.
Det tar tid å vokse opp å finne seg selv.
Litt dramatisk overskrift. Men det er VIKTIG å tives med seg selv og kunne ha det fint alene. skjønner det kan være skummet alene når du ikke er hjemme.
Du vet du har det bra når dette er det mest traumatiske som har skjedd deg på flere måneder.
Vet ikke om jeg skal le eller grine av innleggene dine, du er så jævlig kåt på penger nå som du e nylig rik, slapp helt av. Ro deg ned. Hvis ikkje du klare å vær komfortabel me deg selv alene, då har du et større problem enn det du tror, å vær avhengig av folk rundt deg e neppe noge positiv pus :*
Jeg vet ikke om du leser kommentarene dine, har et inntrykk av at du ikke leser gjennom så mye, men Isabel: Jeg har en følelse av at ikke alt er så bra mellom deg og typen… Jeg tror ikke dere bygger opp hverandre eller har et sunt forhold, og jeg tror du er veldig uærlig mot deg selv og nå har du atpåtil fått angst for å være alene og takler ikke det… Du vet at hvis man har det bra med seg selv (og i et forhold) så er det ikke et problem å være litt alene, for man vet hva man har og man er trygg, men det virker for meg som du fortsatt er en party-jente som har behov for noe annet enn det forholdet du er i ++ .. Kan hende jeg tar helt feil, men har sett flere som har vært gjennom det samme.
Hei Isabel!
Første kommentar jeg legger igjen på bloggen din – den eneste bloggen jeg bryr meg om å titte innom nesten daglig. Jeg synes du virker som en veldig søt, snill og morsom jente. Operasjonene du har tatt er dine valg og jeg støtter deg i det. Noen trener seg opp, andre kjøper det – noen lærer seg å leve med komplekser, andre kvitter seg med dem. Det er helt greit.
Hvis jeg skal komme med noe kritikk så må det bli at jeg synes overskriftene dine blir veldig dramatiske, i forhold til innholdet. Du trenger ikke en storslagen tittel for å få leserne til å lese innleggene dine, det gjør de nok likevel. Jeg lurer på hvordan det er å ha så god råd, og muligheten til å reise. Jeg skulle så inderlig hatt det selv, men sånn funker det ikke. Siden du har en del til overs, så ville det vært veldig fint av deg å donere litt til gode organisasjoner. Dette er selvfølgelig helt opp til deg, men akkurat nå denne perioden så nærmer det seg dog-mest festival i Kina. Det er så groteskt som det går ann å bli, ekstrem dyremishandling. Kunne du kanskje laget et innlegg om dette og gjort folk obs på det? Du har jo ganske mange ledere, og enhver donasjon for å stoppe dette jævelskapet er en liten seier i seg selv. Jeg ønsker deg hvetfall lykke til videre. Jeg kommer nok til å fortsette å titte innom.
Ditt forhold med Pierre virker litt ustabilt. Dere har gjort det slutt to ganger på bare noen få måneder.
Mer av sånne her innlegg takk!
Du har hittil vært den eneste på topp 5 listen som har skrevet så overfladiske innlegg, og det er på tide at du skriver litt mer voksne og innholdsrike innlegg som dette, så når du ut til flere! Bare et tips, og en konstruktiv tilbakemelding – håper du tåler det 🙂
Lite å blogge om eller? For en latterlig tekst.
<3
♡♡♡♡♡♡
Latterlig kan du Tinja vær 🙂 Før det e ikje ho Isabel eller hænnes blogg ♡
Dette er grunnen til at det er bra å være borte fra kjæresten. Du gjør absolutt alt med Pierre, du bor med han og ser han hver dag. Du har vært så mye med han at du har blitt helt avhengig av han. Jeg har hatt kjæreste i 2 år og har følt på det samme, jeg likte heller ikke å være uten han og savnet han nesten med en gang han dro. Men jeg måtte lære meg å være uten han fordi noen ganger kan det hende man ikke har noe valg.
Men jeg håper at du og Pierre har det bra sammen, det er hyggelig å høre at dere liker hverandre sitt selskap, det er jo sånn det skal være.
Tusen takk til anonym 17:45, helt enig med deg!! Yulin festivalen i Kina er helt forferdelig og grusom, og flere må få opp øynene og bli oppmerksom på dette slik at det kan stoppes en gang for alle! Håper at du, Isabel som har en så stor stemme er villig til å hjelpe med det! Du virker som en person med et utrolig godt hjerte 🙂 jeg har troen på at både du og bloggen din kan bli stor 🙂 nyt ferien din i Rhodos og håper alt går bra med deg!
Akkurat slik har jeg det også! Jeg har alltid elsket å være alene. Bodde hos besteforeldrene mine da jeg var liten, og de jobbet så sykt mye. Gleden var stor da jeg visste at de var på jobb når jeg kom hjem fra skolen. Og når jeg ble eldre likte jeg best å sitte inne på rommet mitt med egne ideer og tanker, fremfor å gå ut med venninner.
MEN, så fort jeg fikk meg kjæreste endret dette seg totalt.. Vi hadde bare vært sammen noen mnd da han skulle flytte for å studere, og jeg klarte ikke avstanden. Flyttet inn til han, langt vekk fra venner og familie. Vi har vært sammen i nesten 2 år nå, og det går aldri en dag uten at vi er med hverandre. Nå skal han reise bort uten meg og være vekk i en hel måned, og jeg har gruet meg til det i et halvt år nå. Jeg har virkelig ikke lyst til å være alene lenger, jeg har blitt alt for avhengig av han. Og det vet jeg ikke er sunt.. Tror både du og jeg bør jobbe med det der! Vet hvordan det føles og unner deg ikke det.
Shit, det der er som å lese om meg selv! Har fått kjæreste som jeg er mye med for tiden, og har også vært mye med venner i det siste. Med en gang jeg er alene, så er det så uvant! Likte å ha alenetid før, men nå synes jeg det er rart og jeg trenger det ikke like mye som før. Jeg får både energi av å være med folk og av å være alene. Det trenger ikke være så negativt, jeg tenker at jeg bare har blitt mer sosial enn før. Viktig å lære seg å kunne trives i sitt eget selskap igjen, slik at man unngår slike situasjoner for ofte! Og så tenker jeg det er helt greit å gjøre ting for å fylle tiden med, bare man ikke sliter seg ut! Noe hver og en må finne ut av selv, men dette tror jeg ordner seg for deg helt fint! Et tips er å se på humorprogrammer feks, da virker det som at man er med andre enn kun seg selv, og jeg blir alltid i bedre humør av det 🙂