Jeg synes at livet er så merkelig. Det er uforståelig for meg hvordan man kan gå fra å ha det helt ekstremt jævlig og vondt, til å plutselig ha det bra igjen den neste måneden. Jeg er klar over at livet har sine oppturer og nedturer, men at kontrasten kan være så stor? Det er så rart. Når man er på bunn, ser man virkelig ingen lys i enden av tunnelen. Lyset finnes ikke. Når vennene dine forteller deg at det vil gå over, at du snart vil få det bra igjen.. Du tror ikke på de ordene. Jeg gjorde ihvertfall ikke det. Jeg følte at ingen forstod meg. Ingen kjente på den smerten jeg satt inne med. Men så plutselig er den vonde tiden over, uten at du egentlig skjønner hvordan. Plutselig tar du deg selv i å smile og le – på ekte, ikke påtvunget. Den store, vonde klumpen i magen forsvinner litt etter litt. Og så glemmer man smerten, frem til du blir slått ned i bakken på nytt. Er ikke livet ekstremt merkelig? Det føles uoverkommelig når det stormer på, men vi kommer oss jo alltid gjennom stormen på en eller annen måte. Noen ganger tar det bare litt tid. Det tar tårer, sinne og frustrasjon.

Til syvende og sist er det disse tøffe periodene i livet vårt som gjør oss til den vi er. Jeg er takknemlig for det vonde jeg har gått gjennom, for uten de opplevelsene hadde jeg ikke vært så sterk som det jeg er i dag. Punktum.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse