Hele mitt liv har vært en berg og dalbane. På godt og vondt, men mest vondt. Det var vondt hele min barndom typ. Eller, jeg hadde egentlig aldri en barndom, ikke en skikkelig en hvor jeg bare kunne være et barn. Ett barn uten bekymringer. Uten å måtte ha ett ansvar som tilhører en voksen. Uten å måtte være vitne til ting ett barn aaaldri skal måtte vitne, i hverken ung eller voksen alder. Men jeg er faktisk glad for at jeg gjennomgikk det jeg gjorde, den dag i dag. Jeg får ofte spørsmål om jeg kan fortelle om det, og da regner jeg med at spørsmålene kommer fra folk som bor der jeg vokste opp eller som kjenner/vet hvem jeg er fra før. Jeg har egentlig ikke lyst til å fortelle så mye om det, annet enn at ja, jeg er et fosterbarn. Og ja, jeg har bodd i fosterfamilie. Jeg føler at det å brette ut om såpass private ting kun er et skrik om oppmerksomhet og “synd synd på meg” faktorer. Og det er ikke meg. Jeg forteller aldri noen om min oppvekst eller det vonde. Det er svært få som faktisk vet. Pierre vet ikke, Sara vet ikke. Det sier litt, da de er to av mine næreste. Jeg liker ikke å prate om det rett og slett, så det er ikke vits å spørre mer om det.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

Men nå skal dere høre hva jeg vil frem til! Grunnen til at jeg skriver dette innlegget er fordi at jeg kom over en blogg som plutselig lå på 3. plass på topplisten. Det var en mann som skrev ett innlegg; “Ja, vi er et fosterhjem”. Han forteller om hvor trangsynte mennesker er når det kommer til nettopp det å ta inn barn og bli et fosterhjem. Om hvordan folk dømmer og mener om saker de ikke har noen som helst peiling på. “Dere er fosterfamilie kun for å tjene penger, du blir jo nærmest millionær”. “Kan bare sitte på ræva og hanke inn penger”. Det traff meg. Jeg føler med han.

Barnevernet har vært innblandet i mitt liv helt siden dagen jeg ble født. Da jeg var 10 år ble jeg flyttet i beredskapshjem hvor jeg bodde i ett år. Jeg flyttet inn i fosterfamilie da jeg var 11 år. Fosterfamilien som tok meg i mot viste seg å være helt fantastiske. Fosterforeldrene mine var enestående, de lærte meg så utrolig mye i løpet av de 6 årene jeg bodde hos dem. De lærte meg forskjellen på rett og galt. De lærte meg å akseptere grenser som, ja, deres barn hadde lært seg i sine tidligste år. De tok meg med på fjellturer, de fikk meg til å starte på ulike sporter. De hjalp meg med skolearbeidet, og det var ikke bare bare da jeg hadde gått glipp av nesten hele 5. klasse. De måtte legge mye arbeid i å oppfostre meg til å bli ett fungerende menneske. Jeg skal ærlig innrømme at jeg var utrolig krevende, og sleit med mitt. Det kan ikke ha vært lett å ta seg av meg, i tillegg til sine egne 3 barn. Men de klarte det. Og jeg vet hvor hardt det har vært for dem til tider.
Men det som gjør vondt er det jeg leser og ser. Jeg synes at fosterfamilier får så utrolig mye ufortjent pes. Mange tror at det er så utrolig enkelt å være et fosterhjem. At det rett og slett er en super lett måte å bli rik på. Man blir ikke rik på penger av å være et fosterhjem. Man blir rik på erfaringer, kjærlighet og et ubeskrivelig fint bånd. Tenk at en helt ukjent familie velger å ta DEG inn og ville at du skal bli en del av familien. At du skal bli deres barn. Det sier sitt, synes jeg.
Selv om det ikke endte så fint for min del, da jeg så og si ikke har hatt kontakt med fosterfamilien min på over 4 år, er jeg uendelig takknemlig for alt de gjorde for meg. De reddet meg. Så til dere som har deres forvrengte syn på forsterhjem; tenk dere om! Dere vet ikke jack shit dersom det er deres synspunkt. Hvis det virkelig hadde vært så lett, tror du ikke at hele Norge hadde signet seg opp? Nettopp.

Det er nok utrolig mange av dere som blir overrasket nå. Dette trodde du vel ikke om meg? Dette visste du mest sannsyling ei. Husk at du vet aldri hvilken kamp andre kjemper – alle har sitt. Så vær så snill og tenk dere om. Tenk dere om før dere slenger ut stygge gloser til folk, for dere vet ikke. Dere vet ingenting om personen som mottar hatfulle kommentarer og de som må høre på usanne rykter. Jeg fikk blandt annet høre at pappaen min tydeligvis skulle ha skutt mammaen min, og at det var grunnen for at jeg ble plassert i fosterfamilie. Det var det mange som trodde. Det er absolutt ikke sant. Mammaen min lever og er verdens beste mor for meg. Hun var aldri problemet – hun er best.

Nå er jeg litt all over the place her… Sånn er det når jeg begynner å skrive, og ikke helt vet hva jeg skal dele. Men men.. Hvis du som leser dette er et fosterbarn selv, og kanskje ikke har det så lett? Husk at alt ordner seg til slutt! Alltid! Jeg vil si at jeg har blitt en veldig sterk person psykisk, takket være alt jeg gikk gjennom. Jeg klarer meg supert, og du skal se at du kommer til å gjøre det samme! Jeg lover. Skriv gjerne til meg hvis det føles betryggende, så skal jeg svare og hjelpe så godt jeg kan. Stor klem! <3