Jeg ble ganske… rørt, her om dagen. Jeg surfet litt på facebook, og akkurat da kom dette bildet opp på newsfeeden min. 22. desember, for 4 år siden. Jeg husker det som om det skulle vært i går.
22. desember var jeg på IKEA og kjøpte inn greier til leiligheten jeg hadde flyttet inn i. Jeg fikk endelig viljen min, og fikk flytte ut fra fosterfamilien. Nå måtte jeg vokse opp, fort. Nå skulle jeg plutselig lage egen mat, rydde og vaske selv, vaske klær, skifte på senga, komme meg på skolen… Ja, nå var alt ansvaret mitt. Jeg flyttet ut 20. desember, rett før julaften.
Jeg satt med skikkelig blandede følelser da jeg satt i sofaen i min nye crib. Hvordan kom dette til å gå? Kom jeg til å klare meg? Var dette så smart? Mest av alt var jeg sykt fornøyd og lettet. For nå kunne jeg slippe mas om hvor mye jeg skulle spise. Nå kunne jeg endelig slippe å måtte sitte i stua en time etter hvert eneste måltid. Nå kunne jeg rase enda mer ned i vekt! Det er vel det som surret i tankene mine da. Ganske sprøtt å tenke på den dag i dag. Men slik var det. En stk syk jente med mange tvangstanker. Jeg hadde hvert fall den beste damen i livet mitt, Aida. Hun jobbet med barn og unge, og hun skulle hjelpe meg å klare dette! Hun skulle sørge for at jeg fikk hjelp med alt jeg trang. Hun ble med meg på handleturer. Hun hjalp meg i vanskelig tider, da jeg ikke viste meg utfor døren på mange dager. Hun forstod alltid. Uten henne hadde jeg nok ikke klart meg så bra som det jeg etterhvert gjorde. Jeg har mye å takke henne for.
Julaften 2011 er ikke en dag jeg ser tilbake på med gode minner. Den julaften må være den tristeste jeg har opplevd i løpet av alle mine år. Jeg satt alene i min leilighet. Ingen fosterfamilie, ingen biologisk familie, ingen venner rundt meg. Jeg hadde to gaver som stod å ventet på meg som var fra fosterfamilien. Jeg åpnet, og knuste begge gavene. Jeg spiste babymat til “julemiddag”. Skypet litt med bestevenninen min, gråt litt, lo litt, og gråt enda litt til. Fra den dagen begynte jeg å hate julaften. Jeg gruet med til neste år. Skulle jeg sitte alene da også? Eller kom jeg til å ha noen å feire med? Kom jeg til å gjenoppta kontakten med min bioligiske familie? Kom jeg til å ha kontakt med fosterfamilien? Denne tiden må være en av de vanskeligste, men også den mest lærerike. Takket være denne perioden ble jeg en nokså selvstendig frøken, jeg ble kvitt spiseforstyrrelsen, jeg fullførte idrettslinja på VGS. Jeg klarte det! Og det er jeg så stolt over, å klare helt på egenhånd, uten noen som helst form av foreldre eller familie rundt meg som heiet på meg. Jeg klarte det på egenhånd, og fy faen så stolt jeg er over meg selv. At jeg klarte meg så fint, og kom så sterkt ut av det hele. Det må være lov å si.
A trip down memory lane…
Kan du fortelle når du flyttet fra dine biologiske foreldre, hvordan forhold du har til de idag osv..
Hei! Mulig det er jeg som ikke har fått det med meg, men er det din biologiske familie du ofte legger ut på snapchat? Virker som dere har det fint<3
Hei. Jeg vurderer å flytte til Oslo for å komme meg vekk. Er såå lei av Stavanger og vil oppleve noe nytt og bli mer selvstendig. Men jeg føler Oslo er så sykt stort og det er vanskelig å vite hvor i Oslo man bør se på leiligheter osv. Har du noen tips til dette? Og er det dyrt å leie? I forhold til Stvg f.eks. Hadde blitt glad for svar 😀
Det høres ut som du har hatt det tøft, og det er utrolig flott at du har klart å fått det til så bra i livet ditt. Men med tanke på den bakgrunnen du har, synes jeg det er litt trist at du var blitt så opphengt i å forandre alt på deg selv, alt fra pupper til nese og lepper. Samtidig som du virker veldig overfladisk, og veldig opptatt av å framstå som rik. Jeg synes med fordel du hadde vært mer troverdig hvis du ikke prøvde så hardt, for du har ingenting å bevise for andre enn deg selv. Og husk at bena er best plantet på jorda.
Elsker dine deepe inlegg, føler vi blir mer kjent med deg
Kan du fortelle mer om hvorfor du havnet i fosterfamilie, og om du har noe forhold til denne familien nå? Jeg lurer også på om det er din ekte familie du legger ut bilder av på Snapchat? Tilslutt lirer jeg på hvorfor familien din sendte deg på fosterhjem og senere ble familie med deg?
Så fint du skriver.
Er det bildet av din biologiske mor på snap/ig? Og hvorfor mistet du kontakt med henne?
Hva gikk du på idretts linja da og hvor?
du var jo såååå vakker! vakre deg isabell du er virkelig såå vakker du burde ikke forandre mer på deg selv nå..du er jo PERFEKT!! det er virkelig INGENTING som ikke er perfekt ved ditt utseende!
herregud, folk graver og spør ja…
Så glad for at det går bedre med deg! du er et godt forbildet 🙂
Lurer sånn pp hvordan du hadde råd til å flytte ut i så ung alder? Leide du leilighet eller kjøpte? Hadde du jobb? Er 20 liksom og får aldri råd til å flytte ut.
Utrolig flink<3
Pernille: Hun fikk sikkert stipend siden hun gikk på videregående, det får hvertfall alle fra min vgs som bor på hybel.
Hei Isabel! Jeg liker veldig godt bloggen din. Men jeg vil gjerne få vite mer om deg. For eksempel har du kontakt med fosterfamilien din fortsatt? Hadde du fostersøsken? Hvordan var forholdet med fosterfamilien din når du bodde dær? 🙂
Sofie: åh så snilt! Tusen takk!! 🙂
Du er sterk du Isabell.
Ligger det en historie bak dette? Forrige innlegg var om lillebroren din med bilde av moren din. Er hun den biologiske? Hvorfor var du i fosterfamilie? Og hvorfor var du alene “uten familie”?