Det er rart hvordan søskenkjærligheten aldri avtar. Jeg og storesøsteren min har vært veldig, veldig close hele vårt liv. Vi har dog ikke bodd sammen fra jeg var 11 år og frem til nå. Hun ble flyttet til er fosterhjem i Horten, flere timer unna meg som ble plassert på Jæren. Likevel beholdt vi det gode forholdet oss i mellom. Vi ringtes hver dag og besøkte hverandre nå og da.

Nå som vi begge to er blitt såkalt “voksne” har vi fått et annerledes forhold til hverandre. Vi ringes ikke like ofte som før, og vi ses veldig sjeldent da hun bor og studerer i Tromsø, og jeg i Oslo. Hun har fullt opp med skolearbeid, eksamener, sitt sosiale liv der oppe og alt som følger med. Og igjen – jeg har mitt. Tiden er knapp for begge to for tiden, som resulterer i mindre kontakt. Det er veldig kjipt og leit at det blir sånn, og jeg skal bli flinkere på å høre av meg. Det er jeg generelt veldig dårlig på til absolutt alle jeg er glad i… 

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Det som likevel er fantastisk fint er å se hvordan ingenting forandrer seg så fort vi er under samme tak igjen. Sånn som nå da hun er på besøk her i Oslo. Vi krangler akkurat som før (enkelte ting forandrer seg virkelig aldri, haha), vi ler og vi har det gøy i hverandres selskap. Akkurat som gamledager! Det er vel det som er det fine med familie – de båndene er like sterke uansett hva. Jeg vet at jeg kan regne med at hun stiller opp for meg uansett hvilken tid på døgnet, og jeg vet hvor jeg har henne. Det er jo tross alt min storesøster! 🙂

Jeg kjenner det stikker litt i hjertet av tanken på at du snart drar igjen. Jeg er redd for at vi skal ha like lite kontakt igjen. Kan ikke vi to love hverandre at når vi ikke lenger er sammen, skal vi likevel ringes og opprettholde en god kontakt? Jeg elsker deg, Jasmine.