Er det ikke rart å se hvordan livet plutselig ender opp med å bli? Er det ikke sykt merkelig å tenke tilbake på hvordan alt var for bare 5 år siden? Jeg synes det er kjempe.. ja, jeg vet ikke hvilket ord som passer best. Jeg får frysninger av å tenke på det. Jeg tror ikke at noen andre enn meg selv egentlig vet hvor utrolig rørende og spesielt det er for meg at jeg er her jeg er i dag. Da prater jeg ikke om det materialistiske og det overfladiske, men mer hvordan jeg har det med meg selv. Hvordan livet mitt er. Så og si hele livet mitt har jeg hatt en frykt om at jeg ikke kom til å klare meg. Jeg har alltid vært livredd for å ikke få det bra med meg selv, at jeg ikke skal klare å trives i mitt eget skinn. Men fy søren. Jeg er 24 år, og jeg er mer tilpass med alt enn jeg noensinne har vært. Jeg tror mer og mer på det at det å bli eldre er deilig. Jeg har hatt aldersnoia helt siden dagen jeg fylte 22. Da følte jeg at jeg begynte å bli “gammel”, og jeg likte ikke det. Men fanken heller – jeg gleder meg til jeg blir 30. Jo eldre jeg blir, jo mer klarer jeg å senke skuldrene. Jo mer klarer jeg å “finne meg selv”, uansett hvor klisjé det høres ut. Det er søren meg så forbanna sant.

Jeg begynner alltid å tenke mye når jeg legger meg i sengen og legger bort telefonen. For ikke så alt for lenge siden slet jeg veldig med å sovne, men jeg føler det går mye bedre nå. Jeg tenker fortsatt veldig mye, men jeg merker at jeg tenker i veldig positive baner. Jeg tenker mye på hva jeg er takknemlig over i livet mitt. Det første som popper opp, er familien min. Min fine, kjære familie. De er jeg mest takknemlig over. På andre plass kommer mentaliteten min. Jeg er ei jente med ben i nesa, som ikke lar meg tråkke på. Dessverre har de usikre tankene i meg styrt meg veldig de siste tre årene, og det tror jeg ikke kommer som noen overraskelse for noen av dere. Den usikkerheten tror jeg aldri vil forsvinne helt, uansett hvor gammel jeg blir. Jeg tror den alltid vil være der, enten jeg vil det eller ei. Men det jeg kan styre, er hvor mye makt den usikkerheten skal få over meg og mitt liv. Jeg er stolt over meg selv som har tatt den kontrollen tilbake, litt etter litt. Det krever så klart mye jobb og stå på vilje, for det er ekstremt vanskelig å kutte ut de negative tankene helt og holdent. Men vi alle kan få det til, om vi bare går inn for det med nebb og klør.

Annonsørinnhold

Endelig i butikk: Vårens fineste sneakers

Jeg blir trist av å se tilbake på bilder av den 22 år gamle Isabel. Det er såpass ille at jeg kan felle en tåre eller to når jeg blar tilbake i arkivet. Det syntes på hele meg at jeg oste av usikkerhet, du kunne til og med se det i øynene mine. Jeg vil bare ta tak i meg selv og gi meg selv en god, lang klem mens jeg sier at jeg er god nok som jeg er. For det er vi faen meg alle sammen! Vi er alle unike, vi er alle BRA! Det er lett å føle seg mindre bra, det vet jeg alt om. Men jeg vet også en annen ting, og det er at ingenting hjelper så mye som din egen tankegang. Ta over styringen. Fokuser på å endre det negative tankemønsteret. Fuck den usikkerheten som forsøker å styre deg. DU ER BRA! Aldri la noe eller noen fortelle deg noe annet.

Jeg kan ikke sitte her å si at jeg er kjempe selvsikker i dag, men jeg er i det minste mye mer selvsikker enn det jeg var før. Det går i riktig retning, og det er alt som betyr noe. Åh, det var deilig å få delt dette med dere. Jeg synes det er så viktig å kunne innrømme sånt som dette, selv om man føler seg veldig sårbar med å åpne seg om det. Det kan ofte se ut som at vi bloggere er så lykkelige og selvsikre og at alt er så forbanna perfekt hele tiden, men vi sliter med akkurat det samme som alle andre. Jeg sliter med usikkerhet, akkurat som hun jenta som stod å gransket seg selv i speilet med kritiske øyner.