Har dere tenkt på hvor mye innflytelse mennesker i livet ditt har på deg? Hvilken rolle de har? Hvordan ting hadde blitt om du feks ikke hadde møtt bestevenninnen din? Eller om du ikke hadde hatt den familien du har? Ville du fortsatt vært den du er i dag?
Jeg hadde vært en helt annen. Og for å være helt ærlig, tror jeg at jeg hadde vært langt, langt nede i et svart hull hadde det ikke vært for enkelte som har kommet inn i mitt liv i løpet av mine 21 år. Det har så ufattelig mye å si for enkelte. Vi trenger alle en eller annen person som stepper up og virkelig får deg ut av det svarte, jævla, deprimerende kaoset du har endt opp i. For vi har vel alle vært der en gang? Lei av livet, og egentlig bare har villet ligge i senga og sove frem til årskifte?
Jeg hadde en helt jævlig periode i livet mitt. Da jeg var 17 år var alt på det verste, og jeg var helt sikker på at jeg? Jeg var useless. Det kom ikke til å bli jack shit utav meg. Jeg var dum i hodet, jeg var stygg og jeg var ingen noen ville være venn med. For jeg var jo så forbanna deprimert, og ikke noe gøy å ha med å gjøre overhodet. Ikke ville jeg omgås med folk heller – jeg ville være alene. Deppe og synes synd på meg selv. Det var mange faktorer som spilte inn, blant annet at jeg hadde blitt plassert på en innstutisjon i 7 uker, når jeg i grunn egentlig bare skulle være der i èn. Etter det raste alt rundt meg – jeg flyttet ut fra fosterfamilien jeg hadde bodd i 6 år, og ut i egen leilighet. Nå skulle anorektikeren Isabel, på 38 kilo, klare seg på egenhånd. Da kom en av de viktigste personene inn i mitt liv. Jeg tror helt ærlig at hun er en engel, på ordentlig. Hun heter Aida. Aida jobber med ungdom som blir plassert i egen bolig etter fosterhjem. Jeg takker Gud for henne. For hadde det ikke vært for henne, vet jeg ikke hvor jeg hadde vært i dag. Med hånden på hjertet, og uten å overdrive.
Aida er et av de menneskene jeg prater om. Hadde jeg vært den samme om det ikke hadde vært for henne? Jeg kan sverge på alt at jeg ikke hadde klart å være så sterk og stå på egne ben i dag, om det ikke hadde vært for hun. Hun reddet mitt liv. Og en dag? En dag skal jeg prøve å takke henne for alt hun gjorde for meg, på ordentlig. Jeg tror ikke du vet hvor mye du betyr for meg, Aida. Du er min helt. Du er den jeg ser opp til.
Dette innlegget, det er dedikert til deg, Aida. Til deg, og til alle andre der ute som har hatt samme rolle som du har hatt for meg, i mitt liv.
Det er en sak jeg har fundert over i det siste. Dette med kommentarer. Hvorfor skal man være anonym når man legger igjen en kommentar? Hvorfor skal man skjule sine egne meninger? Står man ikke for dem? Hva er det, er det redsel? Jeg tror sistnevnte stemmer.
Når jeg går gjennom kommentarene som blir lagt igjen i kommentarsfeltet mitt, er det kun de kritiske/stygge kommentarene som er lagt igjen av “anonym”. Når mine lesere legger igjen en fin kommentar, skriver de både sitt navn og eventuelt link til sin egen blogg. Hvorfor er det slik? De som legger igjen en nedlatende kommentar skjuler ALLTID hvem de er. Alltid. Tørr de ikke stå for det de skriver? Jeg synes at det sier en hel del. Synes ikke dere?
Jeg synes at man skal kunne stå for sine meninger, uansett. Spesielt om du er så tøff (dum) som ønsker å nettmobbe andre. Jeg har heldigvis et filter, som gjør at jeg må godkjenne kommentarer før de går gjennom og vises på bloggen. Om jeg leser en negativ kommentar, sletter jeg den fortere enn svint. Den blir aldri vist, og jeg fjerner den. Det tror jeg faktisk at fått disse netttrollene til og innse at jeg ikke gir dem oppmerksomhet, og deretter har de latt meg være i fred også. Heldigvis får jeg mange fine og støttende kommentarer fra dere hver eneste dag, som gjør meg så ufattelig giret og glad! Dere får meg til å ville dele med meg om mitt liv, min hverdag og gjerne til og med mer av privatlivet.
Fortell meg! Hva tror dere ligger i grunnen for at man ikke tørr å stå for sine meninger og vise hvem man er? La oss diskutere, mine fine lesere 😀
Jeg har hatt en veldig, veldig fin dag. Smilet har gått rundt fra jeg våknet i dag tildlig, og helt frem til nå. Og det er DIN feil! Du som la igjen en fin kommentar til meg siden jeg gikk ut med operasjonen. Du som ga meg støttende ord, og positivitet. Jeg er så ufattelig takknemlig for at jeg har så fine lesere, som alltid backer meg opp. Dere er som mine venninner som jeg ikke har hatt så mange av opp gjennom årene. Dere er best! Tusen takk for at dere velger å følge meg og min hverdag. Jeg blir så glad av å lese det dere skriver til meg, at dere aner ikke. Og dere som sender meg mail? Jeg skal gjøre mitt beste å prøve å få svart dere alle sammen. Det fortjener dere! Jeg skal sette meg ned å svare i kveld 🙂
Nå skal jeg lese videre på deres fine kommentarer og smile enda mer. For en fin dag dere har gitt meg!
2. Det er en grunn for at det ble som det ble. Alt går ikke alltid etter planen, og ting blir som de blir av en grunn. Er noe ment to be, så vil det bli slik du ønsker til slutt.
3. No drama. Jeg avskyr drama mer og mer for hver dag. Spesielt det siste året har jeg tatt stor avstand til alt drama rundt meg. Har jeg venner som er tidenes dramaqueens? Ha det. Jeg har ingen ork, heller ingen energi å waste på ubetydelig bullshit.
4. Slutt og bry deg! Lettere sagt enn gjort. Jeg tar ting til meg, jeg overanalyserer og jeg bryr meg for mye om alt og alle. Jeg må slutte! Jeg MÅ slutte og bry meg. Det er når jeg kun fokuserer på meg og mitt jeg er happiest, og er det ikke happy jeg alltid vil være?
5. Våg å få støtte. Jeg suger på å la andre vise meg støtte og la andre hjelpe meg. Men, hvorfor? Hvorfor kan ikke mine nære og kjære få lov til å støtte meg når jeg egentlig trenger det veldig sårt? Hvorfor pusher jeg dem bort?
Det spørsmålet får jeg ofte stilt. Hvor mye tjener jeg i grunn? Jeg synes helt ærlig at det er litt uhøflig og stille det spørsmålet i hovedsak. Det er jo en privatsak, dette med økonomi. Men! Samtidig forstår jeg at dere lurer, for det er ikke så enkelt å finne ut av. Man vet liksom hva en tjener i en “vanlig” jobb, men ikke i blogg-bransjen.
Jeg kan si så mye som at jeg tjener veldig, veldig bra, og det er jeg så ufattelig takknemlig for. Jeg jobber hardt fra morgen til kveld, hver eneste dag. Hele året. Jeg har aldri fri. Aldri! Derfor synes jeg at det er veldig merkelig når jeg hører folk bable om at blogging ikke er en jobb. De er ignorante. Enkelt og greit. For blogging? Det tar uendelig med tid, og det er hardt arbeid – om du vil forstå det eller ikke. Selvsagt er en toppblogg en god business? Og for at den skal gå bra må jeg legge min sjel og ufattelig mye tid på den. Dessuten har jeg en arbeidskontrakt – akkurat som du. Jeg har mitt eget AS som jeg driver helt på egenhånd, og mitt AS drar inn mer penger i måneden enn både en lege og en advokat gjør til sammen.
Da jeg var mindre slet jeg veldig med hvilken retning jeg ville gå når det kom til yrkesvalg. Hva ville jeg bli? Jeg ville jo drive med noe jeg virkelig kan brenne for, og som jeg kunne glede meg til hver dag. Nå kan jeg gledelig meddele at jeg har funnet mitt favoritt yrke. Jeg har funnet min drømmejobb! I en alder av 21 år, har jeg funnet ut hva jeg vil bruke 24 timer i døgnet på. Jeg elsker min blogg og jeg elsker det jeg driver med.
Sist men ikke minst elsker jeg DERE! ♥ Tusen takk for at dere vil følge meg og min blogg hver eneste dag. Jeg må fortsatt klype meg selv i armen til tider, for dette føles så surrealistisk. Takk!!
Det er mye kaldere her enn i Oslo. Det hadde vi ikke forventet, men det er det altså. Brrr! Siden vi kom hit har vi fått servert nydelig middag av moren til Pierre, sett på TV og kost oss masse i hverandres selskap. Vi har begge to savnet henne masse ♥ Det er en stund siden jeg var her sist. Kanskje to måneder? Vi må bli mye flinkere til å komme på besøk, altså. Jeg liker Sverige! Det er sååå billig her? Helt sykt. Jeg hadde blitt mange millionær av å bo her, det koster jo ingenting å leve. Vi pratet om det å kanskje flytte til Stockholm om noen år. Jeg elsker byen, og det er enda større enn Oslo. Vi får se, men det tror jeg hadde blitt veldig gøy. Jeg regner med at vi vil ha en forandring en gang senere, og da er Sverige et bra alternativ. Det skjer ikke på en stund da uansett, jeg elsker fortsatt Oslo!
I morgen ønsker jeg å se litt mer av byen! Pierre får ta meg på en liten sightseeing-tour. Ellers blir det litt slektsbesøk tror jeg! Veldig koselig ♥ Ha en fin kveld videre, hva enn dine planer er. God helg, fine!
Det har blitt noen intervjuer de siste dagene. Det er slik det fungerer, spesielt om det er noe “stort” som skjer i livet når man er en offentlig person. Dette med plastisk kirurgi har jeg takket nei til å prate om da det jeg vil si om den saken skriver jeg selv her på bloggen. Dessuten er jeg veldig kritisk og påpasselig med hva jeg stiller opp til når det kommer til intervju-situasjoner da enkelte journalister er meget dyktige på å vri og vende på hvert minste ord som kommer ut av munnen min. Det er noe jeg har blitt veldig obs på gjennom tiden, og nå er jeg veldig «vanskelig» å få til å si ja til intervju.
Jeg elsker denne bloggen av mange grunner. Der i blant nettopp det at jeg kan skrive og svare på alt, og vite at det jeg mener? Det blir formidlet på akkurat den måten jeg ønsker, og det jeg vil få frem, kommer frem. På min egen plattform. Enkelt og greit! 🙂
Jeg takket ja til to intervjuer i helga, da. Disse syntes jeg var OK og stille opp til, da det ene handlet om nettopp det med presse i Norge. Det andre handlet om tipsene jeg skrev i et tidligere innlegg til de nye PH-deltakerne. Det er ikke noen big deal temaer som jeg trenger å være ekstra påpasselig på.
Nå har vi omsider kommet oss avgårde – vi skal nemlig på ferie! Eller, rettere sagt en weekendtur. Vi skal til Gøteborg og Falkenberg. Vi skal kose oss masse i Sverige! Jeg gleder meg til mammaen til Pierre sin mat. Mmm! Blir koselig og se henne igjen ♥
Jeg fortalte dere jo nettopp om hvor rastløs jeg er for tiden, og at jeg måtte reise innen kort tid. Det tok ikke lang tid før jeg gjorde noe med den saken, he he. Vi skrives fra Sverige senere, dere. God helg!
Når jeg er på mathandel (som ikke er så veldig ofte, da jeg hater å lage mat…) bruker jeg å hamstre inn på måltid som er letthvinte og lage. Jeg er ingen mesterkokk på kjøkkenet, noe som gjerne forklarer valg av matvarer som blir slengt med i handlekurven. Det blir en del 1, 2, 3-pakker som ikke krever så mye. Ellers er alltid kjøleskapet mitt fylt opp til randen med masse deilig frukt. I’m a sucker! Selv om jeg ikke duger på kjøkkenet, takker jeg Gud for at jeg har en mann som serverer nydelig mat!
Så, ja. Her ser dere hva jeg fylte opp kjøleskapet med. Nommis!
