Her ligger jeg, på sofaen, klokken 01:08 på en søndagskveld. Jeg tenker på hvordan jeg egentlig dealer med alt som har skjedd den siste tiden og hvordan jeg i grunn bare fortrenger alt. Jeg er en person som ikke er “flink” til å gå gjennom tøffe perioder. Er noen det, egentlig? Jeg har fått høre det siden jeg var et barn, at jeg alltid fortrenger. At jeg ikke lar meg selv kjenne på de vonde følelsene. Jeg trodde kanskje at jeg hadde endret meg i voksen alder, men det går mer og mer opp for meg at det ikke er tilfelle. Jeg er akkurat som jeg alltid har vært. Jeg har ikke forandret meg. 

Det har vært noen tøffe måneder når det kommer til privatlivet mitt. Mye av det som skjer deler jeg ikke, rett og slett fordi det angår flere andre enn kun meg selv. I tillegg vil jeg skjerme enkelte personer. Dette er min blogg hvor jeg har valgt å dele det som skjer i livet mitt, men det betyr ikke at de som tar del av livet mitt har gjort det samme. Det er veldig viktig for meg å respektere. Derfor har jeg ikke delt grunnene til hvorfor jeg har hatt mange søvnløse netter de siste månedene. Det har vært og er fortsatt tungt.

Det som toppet begeret nå var dødsfallet. Jeg har grått meg ihjel og jeg går konstant med en stor klump i magen. Men hver gang jeg tenker på det, tvinger jeg tankene over på noe annet. Jeg klarer ikke å håndtere smerten. Jeg har skrevet et eget innlegg hvor jeg hedrer han, men jeg klarer ikke å poste det. Hvorfor? For da føles det så ekte.

Mange av dere påpeker at jeg drar ut litt vel mye for tiden, og det har fått meg til å tenke. Jeg vet innerst inne hvorfor jeg gjør det. Når jeg er ute med vennene mine får jeg ikke tid for meg selv til å tenke på de tingene som gjør at hjertet mitt knuses. Da blir jeg distrahert og omringet av glade mennesker. Det er grunnen til hvorfor jeg ikke sier nei så fort jeg får muligheten til å dra ut. Jeg ser jo selv at det ikke er sunt. Jeg ser selv hva jeg gjør. Jeg er klar over at jeg bare prøver å skyve bort smertene. I det lange løp vet jeg at det kommer til å backfire noe enormt, og det er vel derfor jeg har innsett at jeg er nødt til å bremse ned. 

Når det blir for mye vondt som skjer, har jeg en tendens til å bli sånn her. Fortrenge. Late som at ting ikke har skjedd. Tvinge tankene over på noe annet. Det er jeg god på. Jeg får panikk så fort jeg er alene, for da kommer tankene krypende tilbake, da har jeg ingen til å distrahere meg. 

Om det så ikke hadde vært for at jeg måtte flytte til søsteren min nå, hadde jeg uansett gjort det. For jeg vil ikke være alene. Jeg vil ha noen rundt meg konstant, som jeg kan lene meg på så fort jeg merker at jeg lar følelsene presse på. Det er bare veldig mye på en gang. Det har vært en on going nedover bane på privaten de siste månedene i tillegg som har gjort at jeg generelt har vært veldig psykisk utslitt. Jeg må stoppe opp og la meg selv kjenne på det og bearbeide, for det kommer ikke til å forsvinne uansett hvor mye jeg selv vil.

Jeg er veldig opptatt av å fremstå som den livsglade, sprudlende og smilende jenta som jeg normalt er. Jeg har et bra liv og jeg har mye å smile over. Men jeg kjemper mine kamper jeg også, selv om jeg ikke deler så mye av det. Jeg vil at dette skal være et positivt sted å klikke seg inn på. Jeg vil at dere skal sitte igjen med en god følelse når dere har lest innleggene mine. Men det er også viktig for meg å være ekte. Dere er tross alt ikke bare leserne mine, men også bestevennene og støttespillerne mine. Jeg verdsetter dere så vanvittig høyt! Derfor vil jeg også kunne skrive innlegg som dette, som er helt brutalt ærlig om hvordan realiteten min egentlig er.

Det var godt å få skrevet dette.. Jeg skal prøve å koble av nå og forhåpentligvis sove. Jeg har tatt sovepiller i det siste, men det gir meg panikk. Jeg hater å ta tabletter, men jeg gikk så og si uten noe som helst søvn i over lengre periode at jeg til slutt ikke hadde noe valg. Jeg har trappet ned og nå prøver jeg meg på å klare meg uten de. Krysser fingrene! 

God natt. Jeg er utrolig glad i dere.