God morgen! Jepp, morgen, faktisk. Jeg var ikke hjemme før 06:20 i morges etter en litt for lang flyreise. Flyet ble som sagt forsinket. Finnes det noe kjipere? Jepp – når man i tillegg reiser alene. Haha! Yes, da. Jeg kom meg omsider hjem med min blytunge koffert som jeg tydeligvis har pakket hele mitt liv nedi. Jeg mener, HVEM pakker med seg 29, tunge kilo for EN UKES ferie?! Jeg er ikke god, ass. Jeg overtaler meg selv om at jeg behøver tre rettetanger, 27 par sko, 89 forskjellige kjoler (gjerne de jeg ikke har brukt en eneste gang også), femten kilo sminke og 14 Kvikk Lunsj.
Nå er jeg hos mamma, har akkurat spist frokost og nå kom søskna mine hjem fra skolen. Det var den morgenroen, dere. Haha, neeeida! Jeg vet ikke hva jeg skal oppta dagen min med enda, men det heller mot å ta med med kidsa på et eller annet. Hva nå enn det er. Jeg har savnet dem så! Vi får se.
Håper dere får en fantastisk start på uken! Kjærlighet fra meg ♥
Jeg vet ikke hva som er i ferd med å skje med psyken min lenger.
Her sitter jeg på flyplassen med solbrillene på. Ikke fordi jeg er en diva, men fordi at jeg skjuler øyene mine. Jeg gråter for ingenting, og nå presset tårene på nok en gang. Jeg har det visstnok ikke så bra som jeg prøver å overbevise meg selv om. Jeg tror jeg er i en fase i livet hvor jeg egentlig burde være lykkelig og superhappy, og det er jeg for så vidt også inni mellom. Samtidig har jeg disse “anfallene” for ofte, hvor humøret mitt plutselig er nede i kjelleren igjen og alt føles håpløst.
Jeg er lei av dette. Jeg vil tilbake til den normale Isabel. Hun som er en gledespreder, konstant i godt humør og alltid er positiv. Hun som viser kjærlighet, ler og smiler. Den jenta føler jeg har forsvunnet den siste tiden, og det er ubehagelig. Hva er dette? Når går det over? Det skal ingenting til for å få meg nedstemt. Jeg pratet nettopp med mamma, og med en gang hun motsa meg ble jeg fryktelig forbannet og kjeftet og steikte. Det var ingen stor greie en gang! Rett etterpå kommer den dårlige samvittigheten, og jeg ber om unnskyldning. Jeg overreagerer, og denne berg og dalbanen av et humør tillater jeg å la gå utover de jeg er glad i. Det er ikke greit. Ikke i det hele tatt, og jeg føler meg så jævlig dum.
Jeg vet ikke en gang hva jeg vil frem til med dette innlegget, men likevel skriver jeg. Flyet er forsinket, og jeg behøvde å få det ut. Skrive av meg.. Jeg tror jeg trenger en pause fra livet mitt.
Selv har jeg det supert. For øyeblikket er jeg i full sving med å pakke kofferten (hvorfor har jeg alltid med meg så forbanna masse?!!?), og ordner meg ferdig. I kveld reiser jeg nemlig hjem til mitt kjære Oslo igjen! Jeg ser frem i mot å være tilbake – masse spennende skjer fremover! Både på jobbfronten, men også på privaten. Mamma forsikret meg om at sommeren står sterkt i tigerstaden også, så det er absolutt ingen sure miner her 🙂 Jeg lengter etter mammas mat, Pierres armer og mine fine søsken som jeg savner halvt i hjel. Storesøsteren min kommer også hjem i morgen, det blir så godt å få ekstra mye kvalitetstid sammen igjen. Akkurat som gamledager!
Det har vært ti fine og fartsfylte dager her i Rhodos – jeg har storkost meg. Jeg merker dog at jeg kanskje er litt for prippen for selve fyllerølpet på bargaten, men så lenge man har gode venner der er det jo hyggelig, likevel. Jeg kommer fortsatt ikke over hvor mye jeg har forandret meg på bare et år. I fjor var jo dette livet det absolutt gøyeste jeg visste om. Vel, det har endret seg! Nå er jeg mer fokusert på karriere og jobb, og fremfor alt; familie, kjæreste og venner. Fest og fyll er morsomt i blant, men det er jammen ikke en like stor prioritering som det var tidligere.
Jeg skal se til å få gjort meg ferdig her! Jeg ser ikke frem til å fly alene… Kremt!
Vi skrives, fine. Nyt de siste timene igjen av denne nydelige søndagen ♥
Vanligvis er jeg en person som stortrives med å være alene. Jeg liker å bare være, gjøre hva jeg vil, forholde meg til kun meg selv. Dere vet, når man kan bestemme selv hva man vil se på, hvilken middag man skal spise? Den personen har jeg vært så lenge jeg kan huske.
Jeg husker da jeg flyttet ut for meg selv som 17 åring. Da dro jeg på skolen, og jeg gledet meg til å komme hjem å få være alene igjen. Misforstå meg rett – jeg elsket, og elsker fortsatt, å omgås med venner og familie, men den alene-tiden har alltid vært gull verdt for meg. Det er da jeg får tenke, fundere, samle energi og det er da jeg blir inspirert. Selv da jeg bodde sammen med bestevenninnen min på Bryne, oppholdt jeg meg svært ofte på rommet mitt. Ingenting ille ment, men det er slik jeg er av natur. Jeg liker å være alene. Sånn egentlig.
I går endte jeg opp med å være igjen på rommet, for å slappe av. Det skulle bli deilig, tenkte jeg. Det viste seg at det ikke stemte overhode. Det var så langt i fra deilig – det var mer … ubehagelig. Jeg fikk en slik følelse av angst i hele kroppen. Jeg ville ikke være alene. Panikken var ut av en annen dimensjon – det hele var så ukomfortabelt. Jeg fikk et stort behov for å være omringet av mennesker. Kanskje er det fordi jeg savner Pierre så forbanna mye? Mamma? For når jeg tenker meg om har jeg vært svært lite alene de siste månedene. Nesten aldri, faktisk. Så fort jeg er alene drar jeg enten på besøk eller så jobber jeg, som opptar tiden min uansett. Jeg kan ikke huske sist jeg bare var alene, og ikke gjorde noen ting. Når jeg tenker over det ønsker jeg ikke å være det, heller. Tvert i mot – jeg får panikk av tanken på å ha en slik kveld som jeg hadde i går.
Det hele var ganske snodig for meg. Jeg mener, den følelsen jeg kjente på i går har jeg aldri følt på før. Aldri. Jeg har jo elsket når jeg har kunnet få min dose med alenetid. Det er tydeligvis ikke slik lenger. Jeg behøver visstnok ikke den tiden mer. Og godt er det, på en måte. Det er bare merkelig hvordan ting kan snu så ekstremt. Når jeg kunne være alene, se på serier og være i eget selskap var jeg i mitt ess. Da kunne jeg virkelig slappe av og puste ut.
Det er lørdag og her ligger jeg. I den store, myke hotellsengen omringet av deilige, svære puter. Til høyre for meg finner jeg chipsposen, og til venstre er det strødd masse godteri. I fanget har jeg mac-en hvor jeg ruller serien Glamourama. Og vet dere? Her har jeg ligget i hele dag, foruten da jeg spiste lunsj og da jeg hadde middagsdate med Sara og Jens. Jeg har hatt den der søndagsfølelsen i hele dag, men jeg oppdaget nettopp at det fanken meg er lørdag. Panikken, dere. Jeg kan da ikke ligger her å råtne på en lørdag? I selveste Rhodos? Det blir egentlig for dumt, men jeg er sååå sliten i dag. Vi hadde som sagt en ganske så heftig kveld i går, og jeg var faktisk ikke i seng før ved 06-tiden i morges. Jeg er glad jeg ikke ble igjen like lenge som Sara, hun fistpumpet og shottet frem til 09. Haha! Og jeg som trodde jeg hadde retten til å klage med middagsbordet. Vel… Partyqueens – det er vi definitivt! Den ene verre enn den andre.
Dagens festantrekk. Stylish og fæb på en lørdagskveld!
Jeg skal ligge her å revurdere livet mitt i en halvtime til. Skal jeg oppleve noe annet enn senga i kveld, eller skal jeg dra ut å være sosial? Det gjenstår å se. Det er ikke ofte jeg er så her kjedelig, men herrefred – er man tom for batteri så er man tom for batteri 😉
Da jeg var på en aldri så lite shopperunde her i Rhodos tidligere i uken, var jeg selvsagt innom Zara. Jeg elsker Zara! Mest i sommersesongen, da har de så masse fint! Uansett! Da jeg var der endte jeg opp med ganske mye, men disse to jakkene er mine største favoritter. Ever. Se så fine, da? Jeg har en fetish for skinnjakker, om jeg skal være ærlig med dere. Jeg aner ikke hvor mange jeg har hengende i skapet, men jeg vet med sikkerhet at det er et par (for mange…). Av en eller annen grunn er det alltid noe jeg går meg svak for. Den rosa har jeg forresten i en fin blåfarge også – like nydelig. Den finnes i gult og sort også, mener jeg.
Et lite tips til deg som kanskje er på jakt etter en ny sommerlig og fin jakke!
Livet er visst ikke alltid kjipt og grått, det har virkelig tatt en helomvending! Jeg har fått to helt fantastiske muligheter/gladnyheter som kommer til å skje de neste månedene. Åh, jeg er sååå glad og gira!! Livet smiler disse dager – det varmer mitt hjerte og sinn mer enn dere aner. Det er ekstremt bra timeing, for å si det sånn. Motivasjonen er tilbake på topp! Jeg drar hjem til Norge innen de neste dagene, for det ene prosjektet starter allerede neste uke. JIPPIIIII! Det andre skjer ikke før i høst, men innen da behøver jeg å forberede meg både fysisk og psykisk. Det er laaangt ut av min komfortsone – jeg kommer til å utfordre meg selv ganske hardt, det er jeg helt sikker på. Tanken skremmer meg litt, men vet dere? Jeg elsker utfordringer! Og jeg elsker å mestre nye ting, og nettopp det får jeg muligheten til nå.
Dere kommer til å få ta del i begge disse hemmelige «prosjektene», og jeg er helt sikker på at dere kommer til å like det! Jeg kan si så mye som at dere kommer til å få se mange andre sider av Isabel. Jeg tror det vil overraske dere, faktisk. Jeg vet at det er kjipt å ikke få vite akkurat hva det er snakk om, men det kan jeg ikke fortelle enda med tanke på en nåværende taushetsplikt. Dere kommer til å se mye mer av meg, hvert fall! Jeg klarte bare ikke å dy meg med å fortelle dere liiiitt i det minste. Jeg lover å skrike ut så fort jeg får klarsignal, og det er ikke så alt for lenge til. Shit is happening, i alle fall! ♥
Så til dere som misliker trynet mitt; dere blir ikke kvitt meg så enkelt – nå får dere myyyye mer å irritere dere over! 😉 Ha ha, puss puss!
Nå er det en noooe redusert Isabel som oppdaterer dere. Altså, – gårdagen var så fantastisk gøy! Utenom at Paradiso tydeligvis ikke skulle åpne i går, likevel… Haha, er det mulig å ta så feil? Jeg mener, alle var ekstremt giret og hadde kledd seg fint og hele den pakka, men da jeg kom til GG fikk vi vite at det var ikke åpning før om 2-3 uker. Just my luck. Men men, vi storkoste oss likevel, så jeg skal ikke klage! 🙂
Jeg har ikke gjort stort annet enn å sløve i sengen så langt. Formen min er virkelig ikke til å hoppe i taket av, men den kunne jo vært verre 😉 Prøver å motivere meg selv til å ta fatt på dagen, skjønner du. Heh!
Vi skrives når huet mitt er litt mer samarbeidsvillig. Klem!
Da er jeg party-ready, og alt er på stell! Foruten om min stemme, da. Jeg har prestert å miste hele forbaska stemmen. Jeg mener, jeg har ingen stemme overhodet… Jeg har hvisket i hele dag i håp om at stemmen skal komme tilbake etterhvert, men det ser dårlig ut, du. Det ble en tur innom apoteket hvor jeg fikk litt halstabletter og diverse. Dette blir spennende, dere. Det å være på Paradiso UTEN å kunne synge med kommer til å bli noe frustrerende. Hah! Kanskje like så greit, jeg har jo ikke akkurat en Whitney Houston sangstemme, for å si det sånn.
Funny story: da vi var på PH og vi hadde fest brukte crewet (de som sitter å hører og ser på oss 24/7) å ta av seg headsettet med en gang de så jeg var i ferd med å bli god i gassen. Det betyr nemlig at jeg helt ærlig tror jeg er Beyonce, og synger (skriker) for full fuckings hals. Jeeeepp! Stakkars mennesker, haha!
Nå må jeg stikke! Vorspiel står for tur 🙂 Ønsk meg lykke til! Jeg krysser fingrene for at jeg kan ta til takke med kun dansing i kveld. Legg meg til på snapchat; isabelSraad, og følg med på kvelden min. Lover å oppdatere flittig! Klem.
Jeg er forelsket i denne øya. Bilder fra da vi var på utflukt til en nydelig strand, Quinn Bay, ca 30 minutt unna Rhodos by. Turkist, klart og fint vann, deilige drinker, fantastisk atmosfære. Her skal jeg definitivt tilbake! En ny favorittplass ♥
