Hei skjønne deg!❤️ Ps: Jeg kommenterte de samme ordene som her i det forrige innlegget ditt. Men limte det inn her også, fordi det passer sykt bra her! Vil bare si at jeg digget det du snappet om angst og depresjon!!! Jææævlig bra!!!👍 Jeg har slitt med kronisk sykdom i snart 6 år…det har ført med seg depresjon! Jeg går på antidepressiva og diverse sovemedisin, sover sykt lite, klarer ikke jobbe, har ikke kapasitet til venner… Jeg MÅ og vil prioritere familie innimellom selvfølgelig, det vil jeg jo virkelig! Altså for et drittliv!😢 Jeg blir så jævla irritert og sint av aaaalt for mange tror de er deprimert bare de har en dårlig dag eller en dårlig uke! Man er ikke deprimert da! Det kommer først etter flere måneder! Du blir ikke deprimert over natten! Og som du sier så bra så blir dette såååå jævlig misbrukt for oss som faktisk er deprimert på ekte! Huff, blir så trist og sint!😢 Ble så glad du tok opp dette! Du er en så god påvirker for tiden du! Hærregud! GOALS til deg fine, gode, ekte deg! Digger deg!!! Nesten litt småcrashed… Haha! Store gode klemmer til deg vakre, flotte, gode menneske!!!❤️❤️❤️
Morsomt at du skrev ett innlegg om dette, diskuterte akkurat dette med noen i går! Er så lei at folk ser ned på angst, depresjon osv. Nettop fordi de ordene blir utnyttet og kastet rundt til de grader. Har en søster som sliter med dette, og har slitt alt for lenge. Det er så ekstremt tøft, og hardt. Ikke bare for hun som sliter, men oss rundt fordi vi ikke klarer og hjelpe uansett hvor mye vi vil. Derfor er det så ekstremt provoserende når folk føler seg nedfor en dag så er de deprimerte. Eller når andre uvitende skal snakke ned om denne type sykdom og si at det ikke er en sykdom og man kan gjøre noe med det. Lettere sagt enn gjort
Veldig bra at du belyser dette! Man har ikke angst eller depresjon før man har vært til utredelese hos en behandler og fått diagnose! Og det gjør man om problemet går ut over livet i den grad at det påvirker så sterkt at det hemmer en i arbeid, studier, relasjoner etc. Folk må kutte ut, dette er alvorlige psykiske lidelser som kan føre til at man i værste fall bli ufør.
Det er ikke sant. Man kan gjerne ha angst og være deprimert uten en diagnose. Det er en kjemisk ubalanse i hjernen, ikke ord på papir. Jeg har lenge slitt med angst, og har derfor ikke klart å gå til lege for å få diagnose før jeg ble 21. Betyr det da at jeg ikke hadde det gjennom tenårene? Nei. Angst er en utrolig vondt følelse av ensomhet og det kjennes som man ikke får puste, at et belte er strammet rundt lungene dine, hodet gjør vondt og man klarer ikke å gjøre noe. Den følelsen hadde jeg før og etter jeg dro til legen. Der kan hemme arbeid selv uten at du har et papir som sier hvorfor. Vær litt mer følsom for de som faktisk vet hva det er og gjelder. Du er veldig heldig som ikke er en av dem.
Tusen takk for at du skrivet et sånn innlegg!! Jeg blir så irritert på folk som slenger ordene angst og deprimert i setninger hvor de ikke hører hjemme. Jeg har holdt på å klikke på mange som bruker de feil og de skulle bare visst hvordan det egentlig var. Hvor jævlig faktisk det er, og hvor vondt!! At du kjenner det fysisk i hele kroppen, livet blir redusert pga det og det varer ikke bare en uke. Det varer så lenge, og angst kommer ut av det blå, og man må jobbe SÅ hardt hver eneste dag! Du er et fantastisk menneske, Isabel, og et veldig bra forbilde!! Stå på videre<3 du fortjener kun det beste og er så glad for at du har det bra!!
Helt enig i det du skriver! Dette gjelder ikke bare denne bransjen, synes også det gjelder dagens ungdom. Folk diagnotiserer seg selv med psykiske problemer bare fordi de har en litt tung periode, fordi ALLE andre gjør det. Det er ikke kult! Føler jeg ikke kan relatere meg til noen lengre fordi jeg ikke er deprimert eller har angst selv.
Jeg synes det er trist at du tror at folk synes det er blitt «kult» å slite psykisk. Det tror jeg absolutt ingen tror. Jeg synes det er viktig å prate om psykisk helse og med slike holdninger som du har her så blir dørstokkmila enda lengre for å være åpen om det… Det finnes flere grader av angst og depresjon og her synes jeg du viser liten forståelse for nettopp dette. At flere skriver om nettopp dette å ha angst og depresjon synes jeg er flott, og at mange har det i større eller mindre grad er ikke så rart slik dagens samfunn er.
Akkurat denne meningen skuffet meg selv om jeg tror du bare har sagt det på litt feil måte.
– Værste fall av angst og depresjon er ikke uførhet, men at man faktisk ikke klarer å leve mer fordi lidelsen(e) tar fullstendig knekken på en, og at noen da velger å ta sitt eget liv for å få slutt på smertene.
Her traff du! Jeg sliter selv med generalisert angst og det er min diagnose. En lege har gitt meg denne diagnosen etter tester og utredning. Jeg fungerer fint i hverdagen men har mine perioder. Og jeg er møkkalei av influencere som slenger rundt seg med angstbegerepet bare vippene har falt av! Det er med på å undergrave alle oss som faktisk sliter med angst og depresjoner. Et anfall for meg er og faktisk tro at jeg dør, hele kroppen går i forsvarsmodus og alle slags fysiske symptomer viser seg. Jeg nekter å tro at alle som skriver om angst opplever det sånn, noen ja, men ikke alle. Takk for at du belyser dette!
Det gjør faktisk litt vondt å lese toppbloggere som skriver «mitt verste år», «i år har jeg skjønt hvor ille ting kan bli», «jeg har vert så langt nede det er mulig å komme», mens du selv har vert nær ved å dø flere ganger og har tilbrakt mer tid på psykiatrisk avdeling enn hjemme…og jeg vil fortsatt ikke kalle dette mitt verste år.
Jeg vet at man ikke kan vite hvordan andre har det, men unnskyld meg. Ferier, fester, venner, jobb osv osv er ikke så langt ned det er mulig å komme.
Slike uttalelser gjør at de som faktisk sliter skikkelig føler at livet er enda mer dritt enn det er.
Er så enig. Jeg jobber på en klinikk for psykisk helsevern og rus, og ser mennesker som VIRKELIG sliter hver dag. At en blogger (eller hvem som helst) har en dårlig uke og er litt sliten en periode, går ikke ann å sammenligne. ALLE opplever slike perioder i livet, det betyr ikke at alle er deprimerte eller har en psykisk lidelse. Når man er deprimert gir ikke livet noe mening og man finner ikke glede i noen ting i hverdagen, og føler at alt håp er ute.
Føler at det blir misbrukt for å få medlidenhet og oppmerksomhet, og det er ekstremt provoserende og et hån mot de som faktisk er SYKE.
Det har aldri og vil aldri bli kult og kampe. En kamp mot deprisjon og eller angst. Det vil aldri bli kult å gå ut av et lege kontor med papirer som henviser deg til en spesialist, det som er kult derimot er personer som eier dette, de som tør å stå frem og normalisere dette. Det at du sier at det nermest er en trend blandet dere influencere som du selv kaller deg, er en stor stor tabbe fra din side. Jeg er ikke i “din” bransje men sliter allikevel. Selv om jeg er redd noe, har jeg ikke automatisk angst, og har jeg en dårlig dag så har jeg ikke automatisk deprisjon. Du sier du føler deg unormal som ikke skriver at du har verken angst eller deprisjon, du er ikke unormal- da du har verken angst eller deprisjon. (ergo blir det feil å skrive om noe som ikke berører deg) “psykisk uhelse” vet jeg ikke helt hvor du vil med, men kan late som det er en skrivefeil selv om du ikke har rettet opp i dette tross alt når du har postet dette på flere av dine sosiale medier. Synes bare det er trist rett og slett. Trist at du kaster deg på en bølge som du ikke klarer og håndtere vél. Jeg kunne skrevet så mye mer men dette er bare trist. Trist at du ser på psykisk helse som en trend innad din bransje.
cluet her er at mange av dem ikkje sliter og ikkje må gå til lege. Men skriver at eg har angst for at kjolen ikkje skulle komme til helgens fest. Eg er så deprimert for tiden,men neste uke blir det nok bra etc. Er man deprimert og har angst og andre mentale problemer bør de ikkje bagatalliseres i et blogginnlegg for klikk. Du vet nok hva du snakker om,men mange, speselt yngre i dag forstår ikkje forskjellen på en dårlig uke, være nedfor, være lei seg, ha sorg og slenge på en diagnose. Alle disse følesene kan være overveldene og føles som veldig mye for dem som opplever det, MEN det er en LANG vei og gå til diagnose. Eg hadde det vanskelig i flere år, men var ALDRI depirimert eller hadde ansgt for det. Det går nemlig an å gå gjennom en tøff tid med mye man må jobbe med uten at det betyr at man har depresjon. Derfor er denne posten viktig.
Eg tror kanskje og at Isabel spesielt kanskje opplever at flk mener hun burde hatt mer issues pga oppveksten? Men vi er alle forskjellig og takler livet ulikt. Våre hjernen er ulike. Noen får epilepsi,mens andre gjør ikkje av de samme tingene. Noen blir ødelagt av å ha opplevd traumer i livet,mens andre ikkje. Begge deler er like normalt.
Ellers tror eg kanskje at mange bloggere har angst og eller depresjoner og kanskje derfor de trives bedre i en bransje som dette? Istedetfor en mer vanlig jobb? Men uansett det har vist seg at mange fler enn før snakker om det på bloggen og ikkje alle virker som de faktisk har de problemene de mener de har- men at kanskje de bare har en laber periode emosjoneltsett og at det føles litt mye.
Dette er så spot on! Har tenkt på dette selv så mange ganger og endelig er det en blogger som faktisk belyser dette! Flott å ha åpenhet rundt psykisk helse, folk trenger å vite at det ikke er feil å oppsøke hjelp, men det virker som om det har blitt en del av bloggyrket å skrive om alt som gjør at man kan få angstanfall, depresjoner etc, det blir helt feil i mine øyne… Takk for at du sier noe! Det er så viktig<3
Jaggu! Altså nå har eg en liten blogg, men eg har faktisk lurt på om man «må» ha ustabil mental helse, eller late som, for å nå toppen i bloggnorge… Det er alt for mange bloggere som skriver at de sliter med det, og de påvirker unge jenter minst like mye som de med litt silikon og botox. Det har liksom blitt en trend å slite psykisk, og unge leiter etter noe å være deprimert over.
Jeg er så enig med deg med en mor som har vært psykisk syk selv pga traumer og jeg selv har vært psykisk syk pga traumer. Hår jo hatt 15 år med spiseforstyrrelser.
Men det jeg er også i erfaring med at folk kan være vangt med den følelsen hvis du skjønner. At men holder ut mer på den negative følelsen fordi man er vangt med det.
Jeg husker at jeg var usikker på andre gutter pga dårlig erfaring og traumer i fra de, men tilbake på det kunne jeg mye tiligere ta meg tillit til de. Men det er etter på klokskap.
Men er enig. Men jeg tror det også er viktig å noemalere det også skrive at ja noen dager har man det vanskelig. Men å skrive at man har vært deprimert kan noen ganger kanskje være et steg for langt. For å være deprimert er helt forferdelig.
Er for så vidt enig med det du sier, men jeg mener alt det med angst og depresjon og psykisk helse generelt har utbredt seg til grader. Ikke bare ungdommer som misbruker ordene da de har en dårlig dag, for jeg selv er skyldig i det, men jeg er fullstendig klar over at det bare handler om der og da. Det som irriterer meg er hvordan dette med psykisk helse har blitt en unnskyldning for alt mulig, og svaret på alt leger egentlig ikke vet om. Det er trist å tenke at dersom en ungdom den dag går til psykolog fordi han muligens nettopp fikk skilte foreldre og bare trenger å snakke om det til noen, og for til respons at han muligens har depresjoner (true story) i ettertid har han brukt det med depresjon som unnskyldning for mye annet, «nei kan ikke søke på den skolen eg vil fordi eg e deprimert» «vil ikke henge, er deprimert» «fikk ikke til noe, men så har jeg slitt med depresjoner da» altsååååå faen så dårlig unnskyldning. Nå har jeg ikke opplevd det og kan sikkert ikke kjenne meg igjen i det heller, men vil påstå at de aller fleste som har blitt påvist med slike diagnoser er langt ifra deprimerte elns, selv de som påstår de har hatt det i flere år. Så istendenfornå kjempe mot operasjoner osv, burde faen meg normaliseringen av slik psykisk helse heller bli kjempa mot, for det ødelgger ungdommer mer enn de tror.
Dette er angst for meg: jeg står opp med en følelse om at alt kommer til å gå til helvete, jeg sjekker klokka og håper jeg har klart å sove hvertfall en time lenger enn i går, så dagen blir kortere og jeg snart for lagt meg igjen for å sove bort frykten. Jeg har vondt i alle muskler i kroppen, det stikker i hjertet og hodet verker, spesielt på den ene siden. Første tanke er: er dette hjerteinfarkt? Blodpropp i leggene? Har jeg tumor i hjernen? Jeg finner en sykdom til hver smerte i kroppen, samtidig tenker jeg: okei.. Jeg overlevde i går, kanskje jeg kan oppsøke lege i morgen i stedet.. Prøver å tenke på tegneserier, men plutselig kjenner jeg en kul i bakhue.. Samme kul som jeg har hatt siden jeg var liten, men i dag syntes jeg faktisk den virker større, det må være kreft, faen jeg dør i dag. Tar telefonen, i det jeg taster 113, legger jeg på igjen.. Hva om det ikke er noe alvorlig, kanskje jeg heller skal bestille en legetime? Har allerede vært hos legen 10 ganger for samme sak, det er bare skjellet mitt som er formet sånn.. Greit, nå må jeg slappe av.. Jeg blir tungpusten, forsøker å ta en tur ut for å normalisere pusten, men uten hell.. Går inn igjen, åpner kjøleskapet, og skal til å finne noe å spise, ingenting frister fordi jeg er kvalm og svimmel, men vet jeg må få i meg noe likevel.. Tar meg en yoghurt, løper på do og kaster opp, prøver igjen.. Så kommer tankene om at jeg er døende og jeg blir kvalm ijjen.. Jeg ringer mamma, forteller ikke hvordan jeg har det, men forsøker å snakke me denne om hyggelige ting, plutselig forteller hun meg om naboen som døde av livmorhalskreft. Jeg legger på, og kommer til å tenke å at jeg hadde noe brunt utflod for noen måneder siden, føler jeg har litt vondt i magen nederst på høyre side, faen! Jeg har mest sanynlig livmorhalskreft jeg og. Prøver å søke på nettet etter gynekolog, så jeg kan bekrefte eller avkrefte, drar til time og undersøker meg. Alt ser normalt ut, men jeg må vente på svar fra testen. 10 dager!!! 10 dager med helvete, gråt, dårlig søvn, dårlig matlyst. Skriver brev til mine nærmeste, for jeg vet jeg skal dø.. 10 dager senere, alt er normalt, jeg har ikke kreft. Så er det pån igjen med kulen i hodet… Sånn fortsetter det hele tiden, hver dag, hver kveld, hver natt. Jeg er aldri ute med venner, jeg isolerer meg fullstendig, ingen vet jeg sliter, kun jeg, og kansje fastlegen min som har hatt meg der x antall ganger, men kun med fysiske plager. Jeg har aldri fortalt at dette ligger i mitt hue, swlvom jeg vet det, så er jeg fortsatt ikke sikker. Jeg er flink til å prate, virker helt normal, ingen kan se at jeg er redd, med mindre jeg har panikkanfall.. Legen har foreslått angst som diagnose.. Jeg lo godt, jeg sa jeg er ikke syk i hue jeg har vondt i kroppen! Jeg er ikke redd, jeg jobber, jeg er ute med venner, jeg har det godt, god oppvekst, fint liv.. Jeg løy, jeg vil ikke ha en diagnose, jeg vil bare bli frisk, og rydde opp i hodet mitt alene. Eneste jeg vil legen skal gjøre for meg, er å utelukke somatiske problemer.. Så ja, jeg er enig med deg. Angst, er ikke å drikke seg drita med venner, spille inn tv, operere seg, gå fra mann til mann, brette ut livet sitt med bilder og videor, være med på ulike sammenkomster. Angst er FRYKT. Jeg kunne aldri operer meg, fordi jeg er redd for å aldri stå opp fra narkose. Jeg er redd, redd for å dø, redd for å vise svakhet, redd for å få en bekreftelse på at jeg er syk.. I hodet.
Jeg liker deg, Isabell. Jeg er glad for at du har det bra.. Grunnen til at jeg liker deg best, er fordi når angsten er på sitt verste, så er jeg enten på din blogg, din instastoryes, snap eller YouTube. Fordi du gir meg en følelse av glede, og positivitet. Du hjelper meg med å fjerne bekymringene mine, og til å redusere angsten. For meg er du min “medisin”. Jeg kommer til deg, når jeg er nede, for du løfter meg opp med ditt humør.
Jeg er helt enig med deg at psykisk helse blir brukt for mye i din bransje. Og det kan være med på å skygge folkene som har diagnoser. Likevell syntes jeg det er dumt at du kommer med dette innlegget, rett etter Kristin har gitt tydelig kritikk til Sophie Elise. Spesielt på grunn av når du ble angrepet, så blogget du at du hadde angst og følte deg like ille som hun gjør nå. Derimot så føler jeg at når jeg leste dette innlegget, så var det kritikk mot Sophie Elise og hennes følelser. Tror ikke du hadde likt om noen sa at din angst var falskt eller en del av det kule i bransjen..
Synes dette innlegget og mange kommentarer her et klassisk eksempel på at de som ikke sliter med sånt, ikke forstår, og observerer et menneske utenifra og dermed tror de vet hva som foregår på innsiden. Det finnes grader av alt, og opplevelsene til alle er reelle for dem.. etter å ha slitt med dette selv, og hatt skikkelige tøffe år, kjenner jeg at jeg kan bli oppgitt og irritert når folk syter over småting, men man må tenke at alt er relativt, og folk reagerer med den bagasjen og erfaringene de har, og at det nok er en stor utfordring for de. Mange har angst og depresjon nå pga tiden vi lever i, i tillegg er det mer akseptert enn før, slik at flere velger å være åpen om det. Og alle har jo blogger for tiden, såklart det blir mange. Dette blir litt som om noen står frem som bifil/homofil, og noen skal mene at de ikke er homofile nok eller kun gjør det for oppmerksomhet, og at det er mange flere nå enn før..
Er så glad du skriver dette! Har aldri slitet med det dette selv, men hørte de diagnosene bli kastet rundt og blir brukt alt for lett i samfunnet.
Etter 20 år uten angst og depresjon, så skjedde det noe. Noe dramatisk. Plutselig er jeg nå på sykehuset jevnlig på dps, innleggelse og kan ikke jobbe. Jeg er nå blitt diagnoser alvorlig depresjon og angst. Synes det er jævelig at de to diagnosene ikke blir tatt alvorlig når det først skjer. Og tro meg. Man vet ikke hva angst og angstanfall er før man har fått det. Sliter hver dag med å bli forstått, men få gjør det. Alle har jo det! Alle klarer å leve normalt med det! Men ikke jeg, så jeg har mistet en del det siste 1 1/2 året… så mange venner, tillit, forståelse og håpet…
Takk for at du står opp for oss som blir undergravet! Takk for at du tok opp dette!
Du er en fantastisk person og et godt forbilde i mine øyne!❤
Veldig enig i det du skriver. Jeg snakket om akkurat dette med kjæresten min for et par dager siden, og sa akkurat det samme som deg – at jeg føler at det har blitt en trend å skulle ha en psykisk lidelse. Selv sliter jeg med bipolar lidelse, og jeg kan fortelle alle som ikke har det at det for det meste av tiden er jævlig. Det er også selvfølgelig fint at flere prater mer åpent om mental helse, men jeg føler at det også er vanskelig å skille folk som FAKTISK har noe (altså at de har fått en ordentlig diagnose for det) og folk som bare føler at de har det fordi de passer kriteriene. Å romantisere psykiske lidelser er egentlig ikke annet enn forkastelig – spesielt hvis de som gjør det egentlig ikke har noe selv.
Er også veldig fint å lese at du setter såpass stor pris på livet ditt og ikke tar det for gitt! 🙂
Joda, men du sliter med dine ting du også, når du opererer masse på kroppen din og deler luksuslivet ditt på sosiale medier. Noen deler om sin psykiske helse, noen deler fasade 🙂 Det er ikke normalt at alle plutselig skal være deprimert og ha angst, enig med det. Men det er heller ikke normalt at alle skal fikse på kroppen sin og pakker det inn som at man er lykkelig. No ma’m. Dobbeltmoral.
Hvis man ser på det på en litt annen måte er det ikke sikkert det er så rart at mange influencere får ulike typer psykiske lidelser. Nettopp det å være en influencer, at man har mange som følger med på en over flere år, og får tilbakemeldinger på alt man gjør, kan være en stor utløsende faktor for å utvikle f.eks. angst. Så det er ikke sikkert det er så rart at mange offentlige personer har det.
Jeg er enig i at det kan virke som at det har blitt en slags trend, men jeg håper virkelig ikke det.
Så enig med deg i dette! Jeg sliter med dyp depresjon og generell angst + panikklidelse. Har gått til psykolog i mange år. Jeg klarer ikke å jobbe, jeg klarer ikke å fungere. Klarer ofte ikke å gjøre hverdagslige ting som å hente posten eller gå en tur på butikken en gang. Kan ligge måned etter måned i en seng med 0 motivasjon og kun svarte tanker. Er bare 27 år gammel og denne forferdelige sykdommen har robbet meg for alt jeg ønsket å få ut av livet. Men jeg prøver så godt jeg kan å få hjelp, selv om det tar tid og ofte føles helt håpløst. Blir ekstremt PROVOSERT av å lese bloggere og andre influencere kaste rundt seg ordet depresjon og angst. De sier de sliter så med angst at alt føles håpløst, men allikevel så får dem til alt og lever et innholdsrikt, sosialt og spennende liv. Det å ha en dårlig dag/uke/måned eller være nervøs inniblandt er IKKE det samme som å lide av disse sykdommene!
HELT enig med deg, Isabell! Folk tror dem har angst for alt, jeg tror helt ærlig at folk bare “jeg har angst” uten å ha det, og tilslutt tror dem på det selv, og faktisk får det. DET ER IKKE KULT MED ANGST, DET ER IKKE KULT MED PSYKISKE LIDELSER. og desverre blir det misbrukt alt for ofte. er det for å få sympati? for å få fler lesere? i dont know, men tragisk er det uansett. Vet desverre om alt for mange som sier “jeg har sosial angst” men dem deler sykt mange bilder hver dag på insta blandt annet, med “deppetekster” , men er ute? ja, det er dem! Tegn til sosial angst? nei. HVA FAEN ER DET FOLK DRIVER MED? gad,dagens utblåsning. hahah
SÅ ENIG MED DEG!! Åpenhet rundt psykisk helse er vel og bra, men.. det blir kanskje i meste laget, faktisk. Angst og depresjon er de nye folkesykdommene.
SÅ enig med deg i akkurat det der. Psykiske plager er blitt in. Det betyr at de som virkelig sliter ikke blir tatt på alvor lengre. Det er greit at det skal være åpenhet rundt psykiske lidelser, men alt har en grense.
Syns det er litt ironisk hvordan hele kommentarfeltet handler om hvordan det er kun de som vet hvordan det er å ha angst, og at ingen bloggere har det. Dere over her tolker det dere har som alvorlig angst, og det gjør kanskje bloggerne og. Så da er dere jo i samme båt. Angst kommer i mange former. Slutt å døm andre for at angsten deres ikke er alvorlig nok.
Irriterer meg noe så jævlig over influensere som plutselig har angst, depresjon etc.. Jeg er dønn sikker på at de har stilt seg den diagnosen selv, og har null anelse hva det faktisk vil si å ha angst og slite med depresjon…
Hei skjønne deg!❤️ Ps: Jeg kommenterte de samme ordene som her i det forrige innlegget ditt. Men limte det inn her også, fordi det passer sykt bra her! Vil bare si at jeg digget det du snappet om angst og depresjon!!! Jææævlig bra!!!👍 Jeg har slitt med kronisk sykdom i snart 6 år…det har ført med seg depresjon! Jeg går på antidepressiva og diverse sovemedisin, sover sykt lite, klarer ikke jobbe, har ikke kapasitet til venner… Jeg MÅ og vil prioritere familie innimellom selvfølgelig, det vil jeg jo virkelig! Altså for et drittliv!😢 Jeg blir så jævla irritert og sint av aaaalt for mange tror de er deprimert bare de har en dårlig dag eller en dårlig uke! Man er ikke deprimert da! Det kommer først etter flere måneder! Du blir ikke deprimert over natten! Og som du sier så bra så blir dette såååå jævlig misbrukt for oss som faktisk er deprimert på ekte! Huff, blir så trist og sint!😢 Ble så glad du tok opp dette! Du er en så god påvirker for tiden du! Hærregud! GOALS til deg fine, gode, ekte deg! Digger deg!!! Nesten litt småcrashed… Haha! Store gode klemmer til deg vakre, flotte, gode menneske!!!❤️❤️❤️
Morsomt at du skrev ett innlegg om dette, diskuterte akkurat dette med noen i går! Er så lei at folk ser ned på angst, depresjon osv. Nettop fordi de ordene blir utnyttet og kastet rundt til de grader. Har en søster som sliter med dette, og har slitt alt for lenge. Det er så ekstremt tøft, og hardt. Ikke bare for hun som sliter, men oss rundt fordi vi ikke klarer og hjelpe uansett hvor mye vi vil. Derfor er det så ekstremt provoserende når folk føler seg nedfor en dag så er de deprimerte. Eller når andre uvitende skal snakke ned om denne type sykdom og si at det ikke er en sykdom og man kan gjøre noe med det. Lettere sagt enn gjort
Amen sister!
Veldig bra at du belyser dette! Man har ikke angst eller depresjon før man har vært til utredelese hos en behandler og fått diagnose! Og det gjør man om problemet går ut over livet i den grad at det påvirker så sterkt at det hemmer en i arbeid, studier, relasjoner etc. Folk må kutte ut, dette er alvorlige psykiske lidelser som kan føre til at man i værste fall bli ufør.
Det er ikke sant. Man kan gjerne ha angst og være deprimert uten en diagnose. Det er en kjemisk ubalanse i hjernen, ikke ord på papir. Jeg har lenge slitt med angst, og har derfor ikke klart å gå til lege for å få diagnose før jeg ble 21. Betyr det da at jeg ikke hadde det gjennom tenårene? Nei. Angst er en utrolig vondt følelse av ensomhet og det kjennes som man ikke får puste, at et belte er strammet rundt lungene dine, hodet gjør vondt og man klarer ikke å gjøre noe. Den følelsen hadde jeg før og etter jeg dro til legen. Der kan hemme arbeid selv uten at du har et papir som sier hvorfor. Vær litt mer følsom for de som faktisk vet hva det er og gjelder. Du er veldig heldig som ikke er en av dem.
Tusen takk for at du skrivet et sånn innlegg!! Jeg blir så irritert på folk som slenger ordene angst og deprimert i setninger hvor de ikke hører hjemme. Jeg har holdt på å klikke på mange som bruker de feil og de skulle bare visst hvordan det egentlig var. Hvor jævlig faktisk det er, og hvor vondt!! At du kjenner det fysisk i hele kroppen, livet blir redusert pga det og det varer ikke bare en uke. Det varer så lenge, og angst kommer ut av det blå, og man må jobbe SÅ hardt hver eneste dag! Du er et fantastisk menneske, Isabel, og et veldig bra forbilde!! Stå på videre<3 du fortjener kun det beste og er så glad for at du har det bra!!
Helt enig i det du skriver! Dette gjelder ikke bare denne bransjen, synes også det gjelder dagens ungdom. Folk diagnotiserer seg selv med psykiske problemer bare fordi de har en litt tung periode, fordi ALLE andre gjør det. Det er ikke kult! Føler jeg ikke kan relatere meg til noen lengre fordi jeg ikke er deprimert eller har angst selv.
Utrolig bra, Isabel!❤
Amen!
Så enig !
Jeg synes det er trist at du tror at folk synes det er blitt «kult» å slite psykisk. Det tror jeg absolutt ingen tror. Jeg synes det er viktig å prate om psykisk helse og med slike holdninger som du har her så blir dørstokkmila enda lengre for å være åpen om det… Det finnes flere grader av angst og depresjon og her synes jeg du viser liten forståelse for nettopp dette. At flere skriver om nettopp dette å ha angst og depresjon synes jeg er flott, og at mange har det i større eller mindre grad er ikke så rart slik dagens samfunn er.
Akkurat denne meningen skuffet meg selv om jeg tror du bare har sagt det på litt feil måte.
*rettelse av det jeg skrev
– Værste fall av angst og depresjon er ikke uførhet, men at man faktisk ikke klarer å leve mer fordi lidelsen(e) tar fullstendig knekken på en, og at noen da velger å ta sitt eget liv for å få slutt på smertene.
Her traff du! Jeg sliter selv med generalisert angst og det er min diagnose. En lege har gitt meg denne diagnosen etter tester og utredning. Jeg fungerer fint i hverdagen men har mine perioder. Og jeg er møkkalei av influencere som slenger rundt seg med angstbegerepet bare vippene har falt av! Det er med på å undergrave alle oss som faktisk sliter med angst og depresjoner. Et anfall for meg er og faktisk tro at jeg dør, hele kroppen går i forsvarsmodus og alle slags fysiske symptomer viser seg. Jeg nekter å tro at alle som skriver om angst opplever det sånn, noen ja, men ikke alle. Takk for at du belyser dette!
YES! Så enig!
Det gjør faktisk litt vondt å lese toppbloggere som skriver «mitt verste år», «i år har jeg skjønt hvor ille ting kan bli», «jeg har vert så langt nede det er mulig å komme», mens du selv har vert nær ved å dø flere ganger og har tilbrakt mer tid på psykiatrisk avdeling enn hjemme…og jeg vil fortsatt ikke kalle dette mitt verste år.
Jeg vet at man ikke kan vite hvordan andre har det, men unnskyld meg. Ferier, fester, venner, jobb osv osv er ikke så langt ned det er mulig å komme.
Slike uttalelser gjør at de som faktisk sliter skikkelig føler at livet er enda mer dritt enn det er.
Helt enig med deg! Tror ikke dem faktisk vet realiteten, hva en hverdag for dem som faktisk har alvorlig angst faktisk innebærer.<3
Er så enig. Jeg jobber på en klinikk for psykisk helsevern og rus, og ser mennesker som VIRKELIG sliter hver dag. At en blogger (eller hvem som helst) har en dårlig uke og er litt sliten en periode, går ikke ann å sammenligne. ALLE opplever slike perioder i livet, det betyr ikke at alle er deprimerte eller har en psykisk lidelse. Når man er deprimert gir ikke livet noe mening og man finner ikke glede i noen ting i hverdagen, og føler at alt håp er ute.
Føler at det blir misbrukt for å få medlidenhet og oppmerksomhet, og det er ekstremt provoserende og et hån mot de som faktisk er SYKE.
Det har aldri og vil aldri bli kult og kampe. En kamp mot deprisjon og eller angst. Det vil aldri bli kult å gå ut av et lege kontor med papirer som henviser deg til en spesialist, det som er kult derimot er personer som eier dette, de som tør å stå frem og normalisere dette.
Det at du sier at det nermest er en trend blandet dere influencere som du selv kaller deg, er en stor stor tabbe fra din side.
Jeg er ikke i “din” bransje men sliter allikevel. Selv om jeg er redd noe, har jeg ikke automatisk angst, og har jeg en dårlig dag så har jeg ikke automatisk deprisjon.
Du sier du føler deg unormal som ikke skriver at du har verken angst eller deprisjon, du er ikke unormal- da du har verken angst eller deprisjon. (ergo blir det feil å skrive om noe som ikke berører deg)
“psykisk uhelse” vet jeg ikke helt hvor du vil med, men kan late som det er en skrivefeil selv om du ikke har rettet opp i dette tross alt når du har postet dette på flere av dine sosiale medier.
Synes bare det er trist rett og slett.
Trist at du kaster deg på en bølge som du ikke klarer og håndtere vél.
Jeg kunne skrevet så mye mer men dette er bare trist. Trist at du ser på psykisk helse som en trend innad din bransje.
cluet her er at mange av dem ikkje sliter og ikkje må gå til lege. Men skriver at eg har angst for at kjolen ikkje skulle komme til helgens fest. Eg er så deprimert for tiden,men neste uke blir det nok bra etc. Er man deprimert og har angst og andre mentale problemer bør de ikkje bagatalliseres i et blogginnlegg for klikk. Du vet nok hva du snakker om,men mange, speselt yngre i dag forstår ikkje forskjellen på en dårlig uke, være nedfor, være lei seg, ha sorg og slenge på en diagnose. Alle disse følesene kan være overveldene og føles som veldig mye for dem som opplever det, MEN det er en LANG vei og gå til diagnose.
Eg hadde det vanskelig i flere år, men var ALDRI depirimert eller hadde ansgt for det. Det går nemlig an å gå gjennom en tøff tid med mye man må jobbe med uten at det betyr at man har depresjon.
Derfor er denne posten viktig.
Eg tror kanskje og at Isabel spesielt kanskje opplever at flk mener hun burde hatt mer issues pga oppveksten? Men vi er alle forskjellig og takler livet ulikt. Våre hjernen er ulike. Noen får epilepsi,mens andre gjør ikkje av de samme tingene. Noen blir ødelagt av å ha opplevd traumer i livet,mens andre ikkje.
Begge deler er like normalt.
Ellers tror eg kanskje at mange bloggere har angst og eller depresjoner og kanskje derfor de trives bedre i en bransje som dette? Istedetfor en mer vanlig jobb? Men uansett det har vist seg at mange fler enn før snakker om det på bloggen og ikkje alle virker som de faktisk har de problemene de mener de har- men at kanskje de bare har en laber periode emosjoneltsett og at det føles litt mye.
Dette er så spot on! Har tenkt på dette selv så mange ganger og endelig er det en blogger som faktisk belyser dette! Flott å ha åpenhet rundt psykisk helse, folk trenger å vite at det ikke er feil å oppsøke hjelp, men det virker som om det har blitt en del av bloggyrket å skrive om alt som gjør at man kan få angstanfall, depresjoner etc, det blir helt feil i mine øyne…
Takk for at du sier noe! Det er så viktig<3
Jaggu! Altså nå har eg en liten blogg, men eg har faktisk lurt på om man «må» ha ustabil mental helse, eller late som, for å nå toppen i bloggnorge… Det er alt for mange bloggere som skriver at de sliter med det, og de påvirker unge jenter minst like mye som de med litt silikon og botox. Det har liksom blitt en trend å slite psykisk, og unge leiter etter noe å være deprimert over.
Jeg er så enig med deg med en mor som har vært psykisk syk selv pga traumer og jeg selv har vært psykisk syk pga traumer. Hår jo hatt 15 år med spiseforstyrrelser.
Men det jeg er også i erfaring med at folk kan være vangt med den følelsen hvis du skjønner. At men holder ut mer på den negative følelsen fordi man er vangt med det.
Jeg husker at jeg var usikker på andre gutter pga dårlig erfaring og traumer i fra de, men tilbake på det kunne jeg mye tiligere ta meg tillit til de. Men det er etter på klokskap.
Men er enig. Men jeg tror det også er viktig å noemalere det også skrive at ja noen dager har man det vanskelig. Men å skrive at man har vært deprimert kan noen ganger kanskje være et steg for langt. For å være deprimert er helt forferdelig.
Er for så vidt enig med det du sier, men jeg mener alt det med angst og depresjon og psykisk helse generelt har utbredt seg til grader. Ikke bare ungdommer som misbruker ordene da de har en dårlig dag, for jeg selv er skyldig i det, men jeg er fullstendig klar over at det bare handler om der og da. Det som irriterer meg er hvordan dette med psykisk helse har blitt en unnskyldning for alt mulig, og svaret på alt leger egentlig ikke vet om. Det er trist å tenke at dersom en ungdom den dag går til psykolog fordi han muligens nettopp fikk skilte foreldre og bare trenger å snakke om det til noen, og for til respons at han muligens har depresjoner (true story) i ettertid har han brukt det med depresjon som unnskyldning for mye annet, «nei kan ikke søke på den skolen eg vil fordi eg e deprimert» «vil ikke henge, er deprimert» «fikk ikke til noe, men så har jeg slitt med depresjoner da» altsååååå faen så dårlig unnskyldning. Nå har jeg ikke opplevd det og kan sikkert ikke kjenne meg igjen i det heller, men vil påstå at de aller fleste som har blitt påvist med slike diagnoser er langt ifra deprimerte elns, selv de som påstår de har hatt det i flere år. Så istendenfornå kjempe mot operasjoner osv, burde faen meg normaliseringen av slik psykisk helse heller bli kjempa mot, for det ødelgger ungdommer mer enn de tror.
Dette er angst for meg: jeg står opp med en følelse om at alt kommer til å gå til helvete, jeg sjekker klokka og håper jeg har klart å sove hvertfall en time lenger enn i går, så dagen blir kortere og jeg snart for lagt meg igjen for å sove bort frykten. Jeg har vondt i alle muskler i kroppen, det stikker i hjertet og hodet verker, spesielt på den ene siden. Første tanke er: er dette hjerteinfarkt? Blodpropp i leggene? Har jeg tumor i hjernen? Jeg finner en sykdom til hver smerte i kroppen, samtidig tenker jeg: okei.. Jeg overlevde i går, kanskje jeg kan oppsøke lege i morgen i stedet.. Prøver å tenke på tegneserier, men plutselig kjenner jeg en kul i bakhue.. Samme kul som jeg har hatt siden jeg var liten, men i dag syntes jeg faktisk den virker større, det må være kreft, faen jeg dør i dag. Tar telefonen, i det jeg taster 113, legger jeg på igjen.. Hva om det ikke er noe alvorlig, kanskje jeg heller skal bestille en legetime? Har allerede vært hos legen 10 ganger for samme sak, det er bare skjellet mitt som er formet sånn.. Greit, nå må jeg slappe av.. Jeg blir tungpusten, forsøker å ta en tur ut for å normalisere pusten, men uten hell.. Går inn igjen, åpner kjøleskapet, og skal til å finne noe å spise, ingenting frister fordi jeg er kvalm og svimmel, men vet jeg må få i meg noe likevel.. Tar meg en yoghurt, løper på do og kaster opp, prøver igjen.. Så kommer tankene om at jeg er døende og jeg blir kvalm ijjen.. Jeg ringer mamma, forteller ikke hvordan jeg har det, men forsøker å snakke me denne om hyggelige ting, plutselig forteller hun meg om naboen som døde av livmorhalskreft. Jeg legger på, og kommer til å tenke å at jeg hadde noe brunt utflod for noen måneder siden, føler jeg har litt vondt i magen nederst på høyre side, faen! Jeg har mest sanynlig livmorhalskreft jeg og. Prøver å søke på nettet etter gynekolog, så jeg kan bekrefte eller avkrefte, drar til time og undersøker meg. Alt ser normalt ut, men jeg må vente på svar fra testen. 10 dager!!! 10 dager med helvete, gråt, dårlig søvn, dårlig matlyst. Skriver brev til mine nærmeste, for jeg vet jeg skal dø.. 10 dager senere, alt er normalt, jeg har ikke kreft. Så er det pån igjen med kulen i hodet… Sånn fortsetter det hele tiden, hver dag, hver kveld, hver natt. Jeg er aldri ute med venner, jeg isolerer meg fullstendig, ingen vet jeg sliter, kun jeg, og kansje fastlegen min som har hatt meg der x antall ganger, men kun med fysiske plager. Jeg har aldri fortalt at dette ligger i mitt hue, swlvom jeg vet det, så er jeg fortsatt ikke sikker. Jeg er flink til å prate, virker helt normal, ingen kan se at jeg er redd, med mindre jeg har panikkanfall.. Legen har foreslått angst som diagnose.. Jeg lo godt, jeg sa jeg er ikke syk i hue jeg har vondt i kroppen! Jeg er ikke redd, jeg jobber, jeg er ute med venner, jeg har det godt, god oppvekst, fint liv.. Jeg løy, jeg vil ikke ha en diagnose, jeg vil bare bli frisk, og rydde opp i hodet mitt alene. Eneste jeg vil legen skal gjøre for meg, er å utelukke somatiske problemer.. Så ja, jeg er enig med deg. Angst, er ikke å drikke seg drita med venner, spille inn tv, operere seg, gå fra mann til mann, brette ut livet sitt med bilder og videor, være med på ulike sammenkomster. Angst er FRYKT. Jeg kunne aldri operer meg, fordi jeg er redd for å aldri stå opp fra narkose. Jeg er redd, redd for å dø, redd for å vise svakhet, redd for å få en bekreftelse på at jeg er syk.. I hodet.
Jeg liker deg, Isabell.
Jeg er glad for at du har det bra.. Grunnen til at jeg liker deg best, er fordi når angsten er på sitt verste, så er jeg enten på din blogg, din instastoryes, snap eller YouTube. Fordi du gir meg en følelse av glede, og positivitet. Du hjelper meg med å fjerne bekymringene mine, og til å redusere angsten. For meg er du min “medisin”. Jeg kommer til deg, når jeg er nede, for du løfter meg opp med ditt humør.
Tusen takk.
Jeg er helt enig med deg at psykisk helse blir brukt for mye i din bransje. Og det kan være med på å skygge folkene som har diagnoser. Likevell syntes jeg det er dumt at du kommer med dette innlegget, rett etter Kristin har gitt tydelig kritikk til Sophie Elise. Spesielt på grunn av når du ble angrepet, så blogget du at du hadde angst og følte deg like ille som hun gjør nå. Derimot så føler jeg at når jeg leste dette innlegget, så var det kritikk mot Sophie Elise og hennes følelser. Tror ikke du hadde likt om noen sa at din angst var falskt eller en del av det kule i bransjen..
Flott innlegg Isabel. Dette var bra skrevet. Klem fra en med bipolar lidelse . Tusen takk😘
Supert innlegg Isabel. Som en med bipolar lidelse varmer dine ord😘
Synes dette innlegget og mange kommentarer her et klassisk eksempel på at de som ikke sliter med sånt, ikke forstår, og observerer et menneske utenifra og dermed tror de vet hva som foregår på innsiden. Det finnes grader av alt, og opplevelsene til alle er reelle for dem.. etter å ha slitt med dette selv, og hatt skikkelige tøffe år, kjenner jeg at jeg kan bli oppgitt og irritert når folk syter over småting, men man må tenke at alt er relativt, og folk reagerer med den bagasjen og erfaringene de har, og at det nok er en stor utfordring for de. Mange har angst og depresjon nå pga tiden vi lever i, i tillegg er det mer akseptert enn før, slik at flere velger å være åpen om det. Og alle har jo blogger for tiden, såklart det blir mange. Dette blir litt som om noen står frem som bifil/homofil, og noen skal mene at de ikke er homofile nok eller kun gjør det for oppmerksomhet, og at det er mange flere nå enn før..
Er så glad du skriver dette! Har aldri slitet med det dette selv, men hørte de diagnosene bli kastet rundt og blir brukt alt for lett i samfunnet.
Etter 20 år uten angst og depresjon, så skjedde det noe. Noe dramatisk. Plutselig er jeg nå på sykehuset jevnlig på dps, innleggelse og kan ikke jobbe. Jeg er nå blitt diagnoser alvorlig depresjon og angst. Synes det er jævelig at de to diagnosene ikke blir tatt alvorlig når det først skjer. Og tro meg. Man vet ikke hva angst og angstanfall er før man har fått det. Sliter hver dag med å bli forstått, men få gjør det. Alle har jo det! Alle klarer å leve normalt med det! Men ikke jeg, så jeg har mistet en del det siste 1 1/2 året… så mange venner, tillit, forståelse og håpet…
Takk for at du står opp for oss som blir undergravet! Takk for at du tok opp dette!
Du er en fantastisk person og et godt forbilde i mine øyne!❤
Veldig enig i det du skriver.
Jeg snakket om akkurat dette med kjæresten min for et par dager siden, og sa akkurat det samme som deg – at jeg føler at det har blitt en trend å skulle ha en psykisk lidelse. Selv sliter jeg med bipolar lidelse, og jeg kan fortelle alle som ikke har det at det for det meste av tiden er jævlig.
Det er også selvfølgelig fint at flere prater mer åpent om mental helse, men jeg føler at det også er vanskelig å skille folk som FAKTISK har noe (altså at de har fått en ordentlig diagnose for det) og folk som bare føler at de har det fordi de passer kriteriene. Å romantisere psykiske lidelser er egentlig ikke annet enn forkastelig – spesielt hvis de som gjør det egentlig ikke har noe selv.
Er også veldig fint å lese at du setter såpass stor pris på livet ditt og ikke tar det for gitt! 🙂
Tenke det samme som deg!
Joda, men du sliter med dine ting du også, når du opererer masse på kroppen din og deler luksuslivet ditt på sosiale medier. Noen deler om sin psykiske helse, noen deler fasade 🙂 Det er ikke normalt at alle plutselig skal være deprimert og ha angst, enig med det. Men det er heller ikke normalt at alle skal fikse på kroppen sin og pakker det inn som at man er lykkelig. No ma’m. Dobbeltmoral.
Hvis man ser på det på en litt annen måte er det ikke sikkert det er så rart at mange influencere får ulike typer psykiske lidelser. Nettopp det å være en influencer, at man har mange som følger med på en over flere år, og får tilbakemeldinger på alt man gjør, kan være en stor utløsende faktor for å utvikle f.eks. angst. Så det er ikke sikkert det er så rart at mange offentlige personer har det.
Jeg er enig i at det kan virke som at det har blitt en slags trend, men jeg håper virkelig ikke det.
Så enig med deg i dette!
Jeg sliter med dyp depresjon og generell angst + panikklidelse. Har gått til psykolog i mange år. Jeg klarer ikke å jobbe, jeg klarer ikke å fungere. Klarer ofte ikke å gjøre hverdagslige ting som å hente posten eller gå en tur på butikken en gang. Kan ligge måned etter måned i en seng med 0 motivasjon og kun svarte tanker.
Er bare 27 år gammel og denne forferdelige sykdommen har robbet meg for alt jeg ønsket å få ut av livet.
Men jeg prøver så godt jeg kan å få hjelp, selv om det tar tid og ofte føles helt håpløst.
Blir ekstremt PROVOSERT av å lese bloggere og andre influencere kaste rundt seg ordet depresjon og angst. De sier de sliter så med angst at alt føles håpløst, men allikevel så får dem til alt og lever et innholdsrikt, sosialt og spennende liv.
Det å ha en dårlig dag/uke/måned eller være nervøs inniblandt er IKKE det samme som å lide av disse sykdommene!
HELT enig med deg, Isabell! Folk tror dem har angst for alt, jeg tror helt ærlig at folk bare “jeg har angst” uten å ha det, og tilslutt tror dem på det selv, og faktisk får det. DET ER IKKE KULT MED ANGST, DET ER IKKE KULT MED PSYKISKE LIDELSER. og desverre blir det misbrukt alt for ofte. er det for å få sympati? for å få fler lesere? i dont know, men tragisk er det uansett. Vet desverre om alt for mange som sier “jeg har sosial angst” men dem deler sykt mange bilder hver dag på insta blandt annet, med “deppetekster” , men er ute? ja, det er dem! Tegn til sosial angst? nei. HVA FAEN ER DET FOLK DRIVER MED? gad,dagens utblåsning. hahah
SÅ ENIG MED DEG!! Åpenhet rundt psykisk helse er vel og bra, men.. det blir kanskje i meste laget, faktisk. Angst og depresjon er de nye folkesykdommene.
SÅ enig med deg i akkurat det der. Psykiske plager er blitt in. Det betyr at de som virkelig sliter ikke blir tatt på alvor lengre. Det er greit at det skal være åpenhet rundt psykiske lidelser, men alt har en grense.
Syns det er litt ironisk hvordan hele kommentarfeltet handler om hvordan det er kun de som vet hvordan det er å ha angst, og at ingen bloggere har det. Dere over her tolker det dere har som alvorlig angst, og det gjør kanskje bloggerne og. Så da er dere jo i samme båt. Angst kommer i mange former. Slutt å døm andre for at angsten deres ikke er alvorlig nok.
Irriterer meg noe så jævlig over influensere som plutselig har angst, depresjon etc.. Jeg er dønn sikker på at de har stilt seg den diagnosen selv, og har null anelse hva det faktisk vil si å ha angst og slite med depresjon…