Det har vært mye frem og tilbake den siste tiden mellom meg og P. Det er ikke akkuratt en hemmelighet… Det som er kjedelig er at det ikke er en av oss som forårsaker problemene, men en utenforstående. Vi har latt ubetydelige ting komme imellom oss og skape tvil til hverandre, og det er ikke okei. Jeg har blitt veldig såret, og det samme har han.
Kjærlighet er ikke enkelt i utgangspunktet, og da kan dere jo bare forestille dere hvordan det er som offentlige personer i tillegg. Det gjør ikke akkurat saken lettere – det kan jeg love dere. Det er mange som skal mene og “synse” hele tiden, media hit og media dit. Folk skal blande seg inn og prøve å ødelegge. Vi har vært svake i perioder, og latt det påvirke det vi har. Vi har latt det ødelegge for oss, helt enkelt.
Tenk dere bare hvordan omstendighetene var da vi ble sammen. Vi falt for hverandre når alt kaos stod på som verst. Det var ikke det ideelle utgangspunktet man gjerne vil ha når man inngår i et forhold med hverandre. Vi var ikke to ukjente personer som akkurat hadde truffet hverandre – vi hadde kjent hverandre en stund. Jeg hadde hatt mine relasjoner og han hadde hatt sine, mens vi begge to var fult klar over hverandres handlinger, samtidig som vi begge alltid hadde vært tiltrukket av hverandre. Det førte med seg et lass av sjalusi allerede før vi i det hele tatt hadde påbegynt noe. I startfasen av et forhold, når man ikke helt er sikker på hva man vil med hverandre, forestill deg da å se hverandres sosiale medier bli bombadert av tusentalls personer fra alle slag. Han så hvor mange gutter som skrev til meg, og jeg så hvor mange jenter som la an på han. Det var døds vanskelig for oss å komme over den humpen på veien hvor vi endelig kunne slå oss til ro med at den andre ikke kom til å gå bak ryggen på den andre. Jeg var helt sikker på at Pierre ville ha meg, men samtidig var jeg like sikker på at han ville ha flere.
Det her er kun en liten andel av alt man går gjennom. Det er så utrolig mange stressfaktorer som gjør at man begynner å tvile på hverandre, og lurer på om det er verdt det eller ei. Det er en psykisk påkjenning å hele tiden måtte være på vakt. Dere aner ikke hvor mange historier jeg får sendt daglig. I går for eksempel fikk jeg beskjed om at Pierre hadde lagt an på ei jente, men det hun da ikke visste var at han var i Sverige, og ikke i Oslo. Vi er fult klar over at folk finner på disse historiene, men det betyr ikke at det ikke får oss til å tenke dumme tanker likevel. Paranoia.
Dette er det absolutt beste og fineste forholdet jeg noensinne har hatt, men det er også det vanskeligste og tyngste. Jeg har aldri før vært en offentlig person når jeg har vært i tidligere forhold, heller ikke vært sammen med en som er offentlig. Nå er vi to stykk om det, hvilket byr på dobbel dose med hindringer og vansker. På et sett er det bra, for da kan vi forstå hverandre. Hvor mye vi enn stoler på hverandre, er det likevel tusen greier som har skjedd tidligere som vi vet om hverandre som alltid kommer til å ligge som en tanke i bakhodet. Ting Pierre har gjort skremmer meg, og det samme gjør ting jeg har gjort for han. Det er små ting som skaper veldig stor innbilning. Nesten som små illusjoner som man skaper i sitt eget hodet. «Tenk om, tenk om»…
Det å bygge et stabilt forhold i en livssituasjon som vår er ikke det letteste. Det har vist seg å være mye, mye vanskeligere enn vi noensinne kunne forestilt oss. Et lite feilsteg, og hele media-Norge kan få det til å se ut som en forferdelig katastrofe. Man må forholde seg til tusentalls personer med tusentalls forskjellige synspunkter og meninger når man egentlig bare trenger sine egne. Det skaper millioner av unødvendige mistanker. I blant går de inn på oss, for plutselig tenker man en tanke om den andre som man egentlig aldri ville tenkt. Plutselig endres stemningen oss imellom, og en ny diskusjon skapes. Man lar seg automatisk påvirkes av alle andre, uansett hvor lite man egentlig ønsker det, som resulterer i å gå utover oss to.
Vi hadde blitt veldig takknemlige om alle ville slutte å skrive greier til oss. Jeg tror ikke dere som sender disse falske historiene egentlig er klar over hva som er resultatet av det dere skriver. Det er kanskje bare en morsom greie for dere, kanskje bare en liten spøk. Men jeg tror ikke dere riktig forstår hvor vondt det er å sitte å lese det. Kjærlighet er en ekstremt mektig følelse, og påfølgningen av det dere skriver kan gi utrolig vonde følelser. Da er det ikke en liten spøk lenger. Forestill deg selv å sitte med dine allerede så urolige tanker, for å så få det krydret på med enda fler. Det er helt jævlig. Jeg skulle selv aldri villet gå inn for å prøve å ødelegge noe fint mellom to andre mennesker. Det er rene ondskapen. Jeg har selv sittet å grått etter at jeg har lest gjennom noen meldinger fra ukjente, og deretter anklaget Pierre for saker han aldri i livet ville gjort mot meg.
Men, med alt positivt kommer det negativt, og med alt negativt kommer det positivt. På veldig kort tid har vi gått gjennom saker de fleste forhold aldri kommer til å gå gjennom, hvilket gjør at vi på veldig kort tid har lært å kjenne hverandre inn og ut. Jeg vil påstå at vi har kommet til et punkt hvor vi har blitt veldig obs på alt dette. Vi har endelig blitt klar over hva det er som skaper usikkerheten vi til tider har til hverandre. Det er jo ikke handlinger vi selv gjør. Det er det faktum at vi tillater oss selv å bli påvirket av alt og alle. Vi elsker hverandre over alt på jord, og vi kommer aldri til å gi slipp på hverandre. Han er den mannen jeg alltid har drømt om, og det kommer jeg aldri til å la gå. For bare en liten stund siden holdt han rundt meg og sa det samme. Vi er ment for hverandre, og vi har begge to funnet vår soulmate. Uansett hvor klisjé det høres ut, så er det sant.
































