DEN JÆVLIGSTE JULEN JEG NOENSINNE HAR HATT

Lillejulaften. Tenk det, dere! Så sykt at det er julaften i morgen. Er det bare jeg som føler at vi fortsatt er i oktober? Det blir bare merkeligere og merkeligere jo eldre jeg blir. Jul var noe jeg gledet meg så utrolig mye til i flere måneder i forkant da jeg var yngre. Tiden gikk så forbanna sent frem til jul hvert eneste år. Men nå? Shit. Det flyr avgårde, og vipps så er det plutselig 24/12 og på tide å innta julemiddagen og åpne gaver. Jeg blir nesten litt sentimental av å tenke på at det ikke føles likt som da jeg var yngre, og hvordan det blir mer og mer fjernt for hvert år som går.

Jeg føler meg utrolig heldig som har en familie å ferie julaften med i år. Det er ikke en selvfølge for alle. Jeg tenkte å fortelle dere en historie om julen min da jeg var 17 år. Det er et av de vondeste minnene jeg har.

Jeg slet veldig med spiseforstyrrelser på den tiden, og dere som har følgt meg lenge vet at jeg bodde i fosterhjem fra jeg var 11 år. Det ble veldig vanskelig for fosterfamilien min å håndtere meg med tanke på sykdommen og til slutt fikk de vel nok antar jeg. Det resulterte i at barnevernspedagogen min kom på besøk. Hun kom opp på rommet mitt med et alvorlig ansiktsuttrykk. Allerede da visste jeg at jeg hadde dårlige nyheter i vente. Det hadde jeg rett i, for jeg ble fortalt at jeg måtte pakke sakene mine fordi at jeg skulle på en ungdoms instutisjon. Jeg hadde ikke noe valg, så jeg pakket baggen mens tårene trillet. Som om jeg ikke hadde det tøft nok med psyken min fra før av og min magre kropp, så skulle jeg attpåtil kastes ut i en instutisjon langt i fra der jeg bodde. Den lille tryggheten jeg hadde hjemme ble revet bort fra meg. Det var helt jævlig på instutisjonen og absolutt ikke et sted jeg burde bli plassert. Alle ungdommene som bodde der slet enten med rus og narkotika, eller så hadde de begått kriminelle saker. Jeg turte knapt å gå utenfor døren på det lille rommet mitt. Det ble skreket og kastet saker konstant. De ungdommene hadde det ikke bra, og de var plassert der for å få hjelp. Mens jeg? Nei, jeg var der fordi at det ble bestemt av de "voksne" at de trengte en pause. Meningen var at jeg skulle være der i en uke, men slik ble det ikke. Syv hele uker gikk det. Syv. Jeg har nok aldri følt meg så alene og redd i hele mitt liv som det jeg gjorde i den perioden. Etter disse syv ukene ble det bestemt av de "voksne" nok en gang at nå var det på tide at jeg flyttet "hjem" igjen. Fosterhjemmet føltes ikke som mitt hjem lenger. Jeg var jo åpenbart ikke ønsket der da det var så enkelt å kaste meg bort på en instutisjon så fort jeg slet med noe. Da jeg fikk vite at jeg hadde rett på å kreve en egen leilighet av barnevernet selv om jeg ikke var 18 år, var det ikke et spørsmål om hva jeg ville. Etter mye om og men ble jeg tvunget tilbake til fosterhjemmet, mot min vilje. Da var jeg 17 år som sagt, og visste hva jeg hadde krav på. Jeg fightet i 1-2 måneder, og til slutt fikk jeg viljen min gjennom hos barnevernet. En egen leilighet ble det. Jeg flyttet ut for meg selv.

Flytten skjedde noen dager før julaften. Jeg husker hvordan jeg tenkte at det skulle bli deilig å være alene og slippe å være rundt andre mennesker. Slippe å bli tvunget til å spise. På den tiden hadde jeg ikke kontakt med min biologiske mamma heller, så jeg forstod kjapt at den julaften kom jeg til å være ensom på. Da dagen kom følte jeg meg utrolig langt nede. Jeg satt helt alene i en leilighet rundt 1 time fra der jeg tidligere hadde bodd. Alle vennene mine feiret naturligvis med sine familier. Fosterfamilien min pratet jeg ikke noe særlig med, og min biologiske familie hadde jeg ikke kontakt med. Det var en forferdelig julaften som jeg får tårer i øynene av å tenke på. 

Jeg er utrolig glad for at jeg har et så godt bånd til familien min i dag og ikke minst at jeg ikke sitter alene i morgen. Hjertet mitt banker for alle dere som ikke har en fin julaften i år. Jeg vil bare fortelle dere at ting blir bra, og at alt ordner seg til slutt. Tro meg. Julaften skal være en fin feiring der familiemedlemmer samles og feirer høytiden sammen. Det skal være en fin dag, men slik er det ikke for alle. Jeg vil bare fortelle dere at jeg tenker på dere, og at dere kan skrive til meg på facebooksiden min her om dere vil ha noen å prate med som kanskje kan kjenne seg igjen i følelsene du sitter med.

Det føles rart å skrive noe så personlig som dette for mange tusen mennesker å lese. Jeg synes alltid at det er skummelt å være såpass privat, spesielt når det handler om saker som gjør vondt. Jeg velger likevel å gjøre det, for jeg vet at mange andre kan kjenne seg igjen i noe av det samme. Jeg vil bare vise at dere at ting ordner seg. 

Masse klemmer fra meg.