Et knippe med noen av mine seneste snaps! En hel haug med selfies, hverdagen min, godteri og cæsh. Noe provoserende, men jeg elsker å gjøre nettopp det. Hvert fall bitte litt sånn innimellom, folks reaksjoner er gøyale. Snapchat-storyen min får gjennomgå dette som mest – wups. He he! Det er litt gøy, da 😉
På snakk om snapchat… Herregud, jeg har jo fått litt tabletter nå når smertene har vært som verst, og da har jeg ikke vært helt klar i skallen. Storyen min var eeeevig lang, den hadde ingen ende! Fikk litt panikk morgenen etter, da Pierre påminte meg hva jeg hadde bedrevet med kvelden før. Altså, hvor kleint??? Ha ha, jeg dør! Jeg liker når andre har lange stories, men bare når det er spennende innhold obviously. Jeg skulle ønske jeg hvert fall pratet om noe gøy, men det eneste jeg gjorde var å trykke en sjokolade i trynet, etterfulgt av Jelly Beans og til slutt en toast. Jepp!
Legg meg gjerne til for å få et innblikk i min crazy, og til tider flaue, hverdag. IsabelSraad heter jeg!
Jeg har gått uten sminke ganske så ofte den siste tiden. Delvis fordi at jeg ikke har giddet med tanke på formen, men også fordi at jeg synes at det er viktig å la huden puste i blant. Vanligvis sparkler jeg jo ansiktet med et ganske så heavy lag, om jeg får si det selv, og det tar både tid pluss det tærer på huden.
Jeg har akkurat begynt å se på Skam, og jeg synes det er så fantastisk at de har en karakter som Nora som så og si er sminkefri. Den naturlige looken! I serien vil jo den deiligste gutten ha henne istedenfor bertejentene (meg). Det synes jeg er bra! Det viser oss jenter at vi kan ettertraktes av guttaboys selv om vi ikke ser ut som Kylie Jenner i ansiktet. Bra moral, Nrk! Kanskje litt dobbelmoralsk av meg med tanke på hvor utseendefiksert jeg er, men den tar jeg! Ha ha. Det er viktig å føle seg vel både med og uten all glæææm.
Livet mitt for ett år siden. Da hadde jeg to jobber, den ene på parfymeri og den andre som servitør. I tillegg til det studerte jeg vernepleie på høyskolen. Jeg hadde bloggen ved siden, som ikke var stor i det hele tatt. Jeg hadde vel rundt 1000 lesere daglig? Ikke noe spesielt, altså.
Jeg husker hvordan jeg klikket meg inn på toppblogger og drømte om at jeg en dag skulle bli som dem. Tenk det å kunne leve av hobbyen sin? For det var bloggen for meg, det var min hobby og jeg elsket den. Jeg la masse tid i den da også. Det var noe jeg hadde passion for.
Jeg husker hvordan jeg så på TV og tenkte “shit, så kult det må være å se seg selv på skjermen!”. Det var noe jeg kunne tenke meg. Fy søren, så gøy det måtte være! Tenk det å være så spennende at man får bli med på TV? Wow. Tenk å være kjent!
Og nå… Ett lite år senere ligger jeg her i sengen, da. Om jeg hadde blitt fortalt at en dag? En dag skulle det faktisk bli realiteten min? Jeg hadde ikke trodd på deg. Da hadde jeg fnyst det bort – for aldri om det kom til å skje. Aldri.
Jeg får frysninger av å tenke på det. Det beviser bare nok en gang at alt, absolutt alt, er mulig om man er villig til å jobbe hardt og ofre alt for å oppnå sine drømmer og mål. Det høres så forbanna klisjé ut, men jeg er et bevis på at det fanken meg stemmer. Jeg har hatt alle forutsetninger til å ikke lykkes med noe i livet, men det har jeg trosset. Jeg har trosset alt og alle som ikke har hatt troen på meg, for så lenge JEG trodde på meg selv kom jeg til å nå langt.
Jeg må fortsatt klype meg selv i armen når jeg plutselig ser trynet mitt på TV-skjermen. Som feks på God Kveld Norge nå nylig, hadde jeg ingen anelse om at jeg var med i et innslag. Jeg så det på snapchat, liksom. Så jeg logget meg inn på TV2sumo og satte på episoden. Og der var jammen meg jeg med i innslaget om hva som har skjedd i kjendis-verden i Norge i sosiale medier. Da var visst mitt og Mads sitt instagramstunt det mest spennende som hadde hendt den uken. Haha. Det er sjukt. Lille meg?
Det som er enda sykere er når folk kommer til meg og vil ta bilde, eller når jeg blir booket inn til eventer og nattklubber. Når folk står der, og nærmest skjelver, for de blir så glade av å få en klem av meg. Når de forteller meg at de ser opp til meg eller når de skriker av glede. Meg, liksom? Hva har hendt? Det er da ingenting spesielt med meg, tenker jeg. Men i realiteten er jeg jo det for andre. Den biten tror jeg aldri at jeg kommer til å bli vandt med. Jeg blir like overasket hver gang, selv om det skjer opptil flere ganger hver gang jeg er ute. Lille meg?
Jeg får gåsehud av å tenke på hvor mye livet mitt har forandret seg på kun ett år. Jeg lurer på hvordan det vil se ut om 2-3? Jeg har hvertfall lært at det ikke er mulig å forutse, for aldri om jeg trodde at jeg kom til å sitte her nå, suksessfull og kunne drive med det jeg elsker.
