Jeg begynner å tvile på meg selv. Plutselig begynner jeg å stille spørsmålstegn ved mine reaksjoner. Lurer på om jeg egentlig er en iskald jævel? Har jeg ingen følelser? Hvordan kan jeg bryte kontakten med et menneske som står meg så nært, så lett? Det føles hvertfall veldig lett, selv om jeg innerst inne vet at det ikke er det. For hadde det vært så forbanna enkelt, hadde jeg ikke grått meg selv til søvn. Da hadde jeg ikke gått rundt å tenkt på det hver eneste time i døgnet. Jeg hadde ikke tatt den omveien forbi huset, i håp om å få et lite skimt av deg.
Dårlig samvittighet. Jeg kjenner hvordan den spiser meg opp innvendig. Litt etter litt.
Hvorfor? Hvorfor skal jeg alltid legge all skyld på meg selv? Hvorfor skal jeg måtte straffe meg selv? Hvorfor kjenner jeg på denne ekstreme skyldfølelsen, når det i realiteten ikke er jeg som har gjort feil? Jeg vet så innmari godt at dette ikke er mitt søl. Jeg vet at jeg har prøvd, alt hva jeg kan, for å få det til å fungere. For det er jo det jeg har lyst til – at vi skal kunne ha et godt forhold til hverandre. Jeg har kjempet for dette i mange år. Likevel ser det ikke ut som det noen gang vil bli bra igjen. Jeg har innsett at vi er to om dette, og når det kun er jeg som jobber for at dette skal gå, så vil det aldri gjøre det.
Jeg må slutte å straffe meg selv.
Hvorfor kan ikke vi ha det som alle andre? Er jeg så vanskelig å elske? Jeg har så mange spørsmål jeg så gjerne vil ha svar på, selv om jeg innerst inne vet at jeg aldri kommet til å få dem besvart. Jeg har alltid misunnet alle rundt meg. Det er så lett ut. Hva er det som gjør det så vanskelig for oss?
Jeg trodde jeg ikke brydde meg lenger, men her sitter jeg. Tjueto år, og gråter fortsatt over deg.