Jeg kjenner ikke meg selv igjen. Den siste tiden har jeg blitt et emosjonelt vrak, noe som virkelig er ulikt til meg å være. Jeg hater det. Pierre og jeg var på restaurant og spiste et nydelig måltid da vi var i Stockholm, og plutselig strømmer tårene mine nedover kinnene. Det er ingen spesiell grunn til det heller – det bare skjer. Det er som om jeg fylles opp med en slags tomhet, eller kanskje tristhet.. Jeg vet ikke. Det eneste jeg vet at jeg er psykisk langt nede for tiden, og at jeg er nødt til å ta det seriøst. Det går veldig opp og ned, plutselig er jeg i godt humør, og vipps så sitter jeg gråtende i et hjørne uten å vite hvorfor. Jeg vet at det er normalt for mennesker å ha oppturer og nedturer i livet, at man ikke alltid er på topp. Det eneste som bekymrer meg, er at livet mitt er supert på absolutt alle plan. Det er ingenting som plager meg, eller tynger meg. Men utifra min psyke å dømme, stemmer gjerne ikke det. Jeg må finne ut av det. Og det fort. Jeg klarer ikke ha det slik mye lenger, jeg holder på å miste det. Det største problemet er at jeg er eeelendig på å ha det dårlig. Jeg er skikkelig dårlig på det, jeg klarer helt ærlig ikke å håndtere det. Det er rart det der, hvordan man plutselig finner seg selv langt nede på bunnen. Pang sier det, og plutselig har det skjedd – uten forvarsel.
Nå skal jeg se til å sette av tid fremover, hvor jeg skal prioritere meg selv først. Jeg skal ta vare på meg selv, og omgås med min kjæreste og familien. Det har vært hardkjør i nærmere et år nå, hvor jeg ikke har roet ned et eneste sekund. Kanskje jeg har blitt utmattet? Kroppen sier gjerne i fra, at nå er det nok? At nå må jeg gire ned fem hakk? Jeg tror kanskje det. Det verste er at jeg påtar meg masse jobb, i full vitenhet om at jeg er utslitt. Hvor smart er jeg egentlig? Kan jeg helt seriøst ikke bare ta hensyn til meg selv for en gangs skyld? Er det en ting som er veldig typisk meg, må det være at jeg alltid må lære på den harde måten.
Jeg tar ikke hintet før det har gått for langt.
