Så fort jeg er litt ekstra emosjonell eller har humørsvingninger foruten om når jeg har pms antar jeg med en gang at jeg er gravid. Dere som har følgt bloggen min over lengre tid vet allerede at jeg har en tendens til å kjøpe graviditetstester i hytt og pine fordi at jeg er så sykt redd for å bli gravid. Jeg har holdt på sånn i over fire år, og dere kan tro det er slitsomt og ikke minst er det bortkasta penger. Det verste er at jeg kan bli like paranoid om jeg så ikke har hatt sex på lenge, og til og med om jeg nettopp har hatt mensen. Hvem er så paranoide, helt ærlig? Selv om jeg VET og nesten har bevis på at jeg ikke bærer et barn i magen, må jeg likevel stresse til apoteket for å kjøpe enda en test.
Jeg tror at redselen min i bunn og grunn bunner i at jeg ikke har lyst til å få barn før om lenge. Tanken skremmer meg så enormt mye. Abort er virkelig det absolutt verste man kan gjennomgå, det vet jeg. Jeg prøvde å slappe av en periode i fjor og forsøkte å slutte å overtenke det hele tiden, og vi vet jo hvordan det endte. Det har ikke akkurat gjort det lettere for meg, etter det ble jeg tusen ganger verre på å hele tiden måtte sjekke meg til tross for at jeg ikke har sex liksom. For noen dager siden kjente jeg hvordan tårene presset på mens jeg satt i en bil og bare kjente et lykkerus gjennom kroppen. Jeg var ordentlig lykkelig innvendig. Man skal jo tro at det er en fin ting og noe man bli glad over, men jeg? Jeg ble helt stressa for at jeg kjente at jeg ble så emosjonell. Det er ikke normalt til meg å være, så dermed antok jeg at jeg var gravid på sekundet. Dagen etter tok jeg en test og den viste så klart negativt – jeg er ikke gravid.
Jeg må slappe av, altså. Det går seriøst til hodet på meg. Tenk om jeg får «karma» en dag for dette og jeg ikke kan bli gravid om jeg ønsker det senere i livet? Jeg tror jo så fælt på karma, vet dere. Jeg føler meg helt psycho som i det hele tatt deler dette med dere, men jeg har jo gjort det før også. Det jeg ikke har fortalt er hvor mye verre det har blitt.
