Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal skrive dette innlegget. Jeg har så utrolig mange følelser i kroppen og tanker i hodet. På torsdag pratet jeg med Pierre for første gang på flere uker. Det har vært veldig vanskelig å ikke kunnet komme i kontakt med han ettersom det som har skjedd, har skjedd.
Jeg skrev åpent på bloggen om en hel del angående bruddet, og slettet det like fort. Sannheten er at jeg fikk dårlig samvittighet over skrive så åpent om en situasjon som det finnes to sider av offentlig, slik som jeg sa på Snapchat rett etterpå. Jeg skrev innlegget da jeg var fly forbanna og veldig, veldig lei meg. I det øyeblikket hadde jeg ikke bra tanker oppe i hodet mitt, og ville egentlig bare få alt ut. Det jeg skulle gjort, var å lagre innlegget som utkast istedenfor å publisere. For faktum er at han ikke hadde mulighet til å forsvare seg, eller å komme med sin side av saken, eller å i det hele tatt forklare seg til meg. I tillegg til det er det å ta så personlige ting offentlig, helt bak mål. Både jeg og P har vært med på en slik runde før, og det var hverken gøy eller noe jeg vil oppleve igjen. Derfor fjernet jeg innlegget like fort. Det er ikke optimalt å dele så personlig informasjon med andre enn de det faktisk gjelder, og det er ingenting jeg er stolt over. Jeg skulle tatt det med han, og ikke på bloggen. Problemet var bare at jeg ikke kunne kontakte han, og ettersom jeg ble fortalt enkelte løgner om hvor han befant seg og hvordan han hadde det, rant begeret mitt over og jeg klikket.
Jeg fikk dårlig samvittighet med en gang jeg publiserte det å så hvor mye stygt som ble skrevet om han. Jeg ønsker ikke at han skal få hat, eller at jeg skal svartmale han. For sannheten er at jeg har skrevet innlegget ut i fra mine egne følelser og tanker. Det er ikke sikkert at alt stemte overens med hvordan han senere kom til å forklare hele situasjonen.
Vi pratet sammen i går og det var vanvittig tøft for meg, men samtidig lettende. Når han forklarte sin side av saken og jeg min, var det mye lettere å “forstå” hverandre. Jeg synes fortsatt at mye av det han har gjort er helt fucka, og det gjør vondt å tenke på alt som har skjedd. Men likevel skjønner jeg hvorfor han valgte å dra, det er jo en ny sjanse for han. Jeg skjønner hvorfor det ble slutt også. Det er ikke alltid slik at man kan styre følelsene sine, noe han ikke kunne. Jeg har vært i den båten selv, og vet hvor vanskelig det er. Det eneste jeg skulle ønske var at alt ble gjort annerledes. At vi hadde vært åpne og ærlige om følelsene våres fra dagen den ene merket at noe var annerledes. På det viset hadde hverken den ene eller den andre måttet bli så ekstremt såret på veien.
Jeg vil egentlig bare få frem at Pierre ikke nødvendigvis er et så forferdelig menneske som det jeg mente da jeg fant ut at han ikke lengre befant seg i hverken Sverige eller Norge. Han er tross alt en person jeg har elsket vanvittig høyt og verdsatt noe enormt. Han er egentlig et godt menneske, men i og med at alt ble som det ble, glemte jeg fort alt annet. Jeg konsentrerte meg kun om det negative, og så det bare fra mitt eget synspunkt. Men igjen – det var vanskelig å gjøre noe annet, da jeg ikke kunne prate med han. Da spant tankene mine, og jeg så for meg det aller verste. Jeg synes bare at måten han har gjort ting på ikke er hverken rettferdig eller greit.
Jeg føler at jeg må prate om dette med aborten også, som forøvrig Pierre og jeg nå har pratet ut om. For meg opplevde jeg det som om at han ville stifte familie og at han ønsket et barn sammen med meg da han ville at jeg skulle beholde, men det var visst ikke hans hensikt. Han ville beholde på grunn av at det faktisk var et foster, og tanken på å fjerne det var vond. Vi har forskjellige syn på akkurat det, men jeg forstår hans side på lik linje som min egen. Vi så forskjellig på det. Det er en sak jeg aldri skulle tatt opp overhodet, for det er veldig sårt for begge to. Det angrer jeg veldig mye på. For igjen – jeg har aldri pratet om det før og jeg hadde bestemt at det ikke skulle være et tema her på bloggen, så det ble jo veldig feil å ta det opp i en slik situasjon. Det fikk ikke han til å se så bra ut, spesielt ikke da jeg kun skrev om det fra mitt eget perspektiv.
Nå ønsker jeg egentlig bare å legge denne ballen død. Jeg ønsker Pierre det beste, og jeg er glad for at vi fikk pratet ut. Jeg har ikke akkurat hatt det lett de siste ukene, og det har tydeligvis ikke han heller. Jeg er såret og lei meg over saker, men ting har blitt som de har blitt. Det er ikke mye man kan gjøre nå, annet enn å starte på et nytt kapittel og komme seg videre. Jeg er så utrolig lei av å måtte rippe opp i gamle sår og å i hele tatt prate om det. Det gjør det så mye vanskeligere å kunne gå videre.
Jeg ønsker og håper at dere kan respektere at vi ikke lengre er sammen, og ikke stiller tusen spørsmål til hverken han eller meg. Kapittelet er avsluttet. Han har gått videre på sin måte, og jeg på min. Jeg vil ikke ha noe form for kontakt med han og bedt han om å aldri kontakte meg igjen, da jeg synes at alt er veldig.. vondt. Vondt, trist og bare.. feil. Jeg håper at dere kan la være å nevne han her inne, for jeg vil virkelig ikke bli påminnet om det hele tiden. Jeg beklager for at jeg i det hele tatt har blandet dere inn i denne suppa, for det var ikke rettferdig. Pierre vet hvordan jeg føler og hva jeg mener om alt som har skjedd. Det er alt som betyr noe, og det skulle jeg tenkt på da jeg fikk en mental breakdown å skrev ut alt på bloggen.
Kommentarfeltet er stengt på dette innlegget, da jeg ikke orker å lese alle meninger og synspunkt akkurat nå. Livet suger rimelig hardt nok som det gjør fra før. Jeg beklager igjen for at jeg delte dette med dere i utgangspunktet..
