Hei og god lørdag, fine lesere! Hvordan har dere det i dag? 🙂 Selv har jeg det bra! Lørdagen er her, som betyr hjemreise for meg. Vi har vært en god stund her i Sverige nå, og det har vært deilig. Avkobling, deilig mat og masse kvalitetstid! Nå er det dog på tide å vende snuten tilbake til mitt kjære Oslo igjen. Pierre blir igjen til mandag, så jeg reiser hjem alene. Kjedelig å forlate han 🙁 Savner kjæresten min masse så fort vi ikke er sammen.. Men må man så må man, jeg har nemlig møter jeg må på som jeg allerede har forskjøvet tidligere. Back to bizz!
Nå må jeg pakke kofferten! Snille svigermor er i full sving med å lage pannekaker, nammmm. ♥ Koselig avslutning på min lille ferie her. Vi skrives senere, ha det best så lenge!
Jeg sjekket hvor mange jeg har blokkert på Facebook. Det var overraskende 564 personer. Hvorfor, spør du? Fordi at de er skada i huet.
Hver morgen, uten unntak, våkner jeg opp og det første jeg gjør er å sjekke telefonen min (etter å fått min daglige Pierres-morgen-kos). Det er svært underholdende, om jeg kan si det sånn. Ha ha. Det er alltid spydige kommentarer som fyker inn på mine Instagram-poster og på Facebook profilen min. Alltid! Uansett hva jeg skriver og uansett hvilket bilde det er, er det noen som finner feil ved det, og skal være direkte ufine. Nå prater ikke jeg om det typiske hatet og kritikken, for det der er en sak og dette er noe helt annet. Vi snakker om direkte kommentarer angående mitt utseendet for det meste, og da går det ofte på hvor stygg jeg tydeligvis har blitt, om hva det neste jeg skal operere er, hvor dårlig min blogg og jeg generelt er.
Jeg har blitt så vandt med dette nå (trist nok) at jeg ikke tar det til meg. Jeg har fått skinn på nesa og ru hud. Det jeg derimot gjør er å blokkere disse personene. Jeg aner ikke hvor mange jeg faktisk har blokkert på spesielt Instagram, men også på Facebook. Jeg trodde ikke at det var så mange idioter som har fortjent en blokkering, men det var det, sjokkerende nok. Jeg har begynt å blokkere ganske lett, om jeg får si det selv. Kritikere ønsker jeg ikke på min instagram-konto, for hvor hyggelig er det for meg med et kommentarfelt fylt med hva jeg bør og ikke bør gjøre, om hvordan jeg skal og ikke skal se ut? Så fort det ikke er hyggelige tilbakemeldinger, men hat eller kritikk har jeg valgt å blokkere vedkommende.
Ingen ting er bedre enn å helt enkelt kunne stenge disse menneskene ut fra mine sosiale medier, så slipper jeg all kvalmen og deres patetiske adferd mot andre. Takk gud for at blokkering finnes! Lurer på hvem den heldige nr 565 blir? 😉
Jeg kunne aldri forestilt meg at jeg ville være så tilfreds og lykkelig med livet mitt. Jeg har det så sinnsykt bra for tiden! Overdrevent bra. Karrieremessig, på privaten og generelt alt er bare helt fantastisk – jeg har faktisk ingenting å klage over. Ingenting! Jeg kan ikke huske at jeg noensinne har hatt det slik tidligere. Lykkerusen renner over, og herlighet så deilig det er! Det har gått på skinnende spor de siste månedene, sett bort ifra anfallet til P, og jeg trodde ikke det var noe som kunne toppe kaka enda mer. Men gjett hva? I går fikk jeg forespørsel om noe som har vært en drøm for meg lenge. Det var helt surrealistisk at det faktisk har skjedd! Jeg tror i grunn ikke at det har gått opp for meg helt enda.
Det er ikke ofte slik at jeg ikke får sove på nettene fordi at jeg er så overlykkelig og glad, men nå for tiden er det akkurat slik det er. Livet smiler 🙂 Nå skal jeg gå å smile videre, ha en super dag alle fine! Stor klem fra meg.
Dere etterspør disse innleggene om Paradise Hotel mye, og jeg vil selvsagt levere det dere ønsker. Men nå begynner jeg å slite kraftig, dere! Haha – jeg har jo skrevet alt! Det finnes liksom ingenting annet spennende som jeg ikke allerede har fortalt dere. Jeg tar meg selv i å skrive enkelte punkt om igjen i de forskjellige innleggene, og da tror jeg det er på tide å innse at man begynner å gå tom. Rett og slett.
Men – det er klart at jeg skal gjøre dere happy likevel!
Her har dere noen av de tidligste innleggene jeg har skrevet, så kan dere lese gjennom dem i tilfelle dere fortsatt er nysgjerrige og vil lese juicy shit, og ikke har fått nok. Enjoy!
Jeg har hatt mange venner opp gjennom årene, og jeg aner ikke hvor mange ganger jeg har blitt blandet inn i mine venners problemer eller drama. Og vet du? Jeg gjør det med glede! Jeg gjør det på eget initiativ. For i mine øyner er det slik det skal være – min venns problemer blir automatisk til mine. Lojalitet er så utrolig viktig – ikke bare i gode tider, men også i kjipe perioder.
Et eksempel som er en typisk gjenganger er dette med å bli venn med «fienden» til din bestevenn. Jeg har full forståelse for at man kanskje kan klikke med den personen og at h*n kanskje aldri har gjort nettopp deg noe, men dersom din nære venn har beef med den personen synes jeg at det er upassende å bli venn med akkurat den personen. Det er her lojaliteten kommer inn. Jeg synes at det er viktig å alltid backe hverandre! Det er alfa omega i et vennskap, i mine øyner.
Dessverre er det ofte slik at de rundt en ikke ønsker å blande seg inn, og derfor kanskje henger med fienden likevel. Det synes jeg blir å trosse din venninne. For hvorfor skal man? Det kommer selvsagt an på hvordan hele situasjonen er, men nå prater jeg mest om det å bli venn med den ukjente personen, som du allerede vet at din venn er i uenighet med.
Er du min venn kan du regne med meg 100% i alle oppturer, men også nedturer. Jeg støtter deg uansett hvem du blir plaget av. Og nei, jeg blir ikke å henge på Baroque poserende med en snyltet Cava-flaske med din fiende any time soon. Jeg blir å snappe tilbake på h*n så fort personen åpner sin kjeft. Og jeg gjør det før du i det hele tatt har sagt et eneste ord selv. Jeg har din rygg! 😉
Dere vet jo allerede hvor stor fan jeg er av Paradise Hotel. Jeg elsker programmet, og det gjorde jeg i flere år før jeg selv var deltager. Jeg har, som dere allerede vet, følgt med på årets sesong. Selvsagt har jeg det, hehe. Men vet dere? Det er ikke like gøy og spennende som det har vært alle andre år. Hvorfor? Fordi jeg vet alt.
Jeg vet hvordan produksjonen legger opp ting, jeg forstod allerede etter 4-5 episoder hvem som vinner hele shiten. Jeg kan se med en gang om personen kommer til å ryke ut eller ikke før selve parseremonien er over. Det leser jeg lett ved å se på personen i sync, for ofte blir det spilt inn i etterkant av selve utstemningen. Jeg vet hvordan Pandoras fungerer, jeg vet hvor mange opptak som måtte til for at Triana skulle få sagt den rette setningen og jeg vet at deltagerne faktisk er tvunget til å oppholde seg på rommet enkelte tider. De er ikke på rommet med partneren sin fordi at de egentlig alltid ønsker det selv, men fordi at produksjonen tvinger en til det. Jeg vet hvem som blir å sjekke inn igjen, og jeg forstår fort hvem som kommer til å ryke.
Spenningen forsvinner for min del. Jeg sitter med svaret før det i det hele tatt er avgjort på TV-skjermen. Deltakelsen har ødelagt Paradise Hotel for meg. Tidligere sesonger var det så ufattelig spennende og nervepirrende. Hvem kom til å vinne? Kommer han til å nå langt? Hva faen skjer? Mens nå… Not so much – jeg vet jo alt, allerede.
Det er så vanvittig spennende og gøyale tider at jeg blir helt i hundre! ENDELIG er vi snart klar til å investere i drømmehjemmet. Jeg er såååå glad! Glad og veldig, veldig stolt. Hard work pays off – det er sikkert og visst. Jakten på det perfekte huset er allerede smått satt i gang, og jeg merker allerede nå hvor altoppslukende det har blitt for meg. Det er alt jeg tenker på, døgnet rundt. I løpet av slutten av året/starten av 2017 er vi stolte huseiere. Wuhuuu!
Vi kommer til å kjøpe i Oslo. Vi er noe usikre på om vi ønsker å kjøpe midt i smørøyet, eller om vi skal gå for noe litt utenfor sentrum. Sistnevnte frister i grunn mest, men med tanke på at vi jobber mye i sentrum, vet vi jo at det da blir mye kjøring frem og tilbake. Jeg håper på å finne noe kanskje 10 minutter unna sentrum? Det hadde jo vært perfekt! Dette er et nytt kapittel i vårt liv, dere. Jeg må innrømme at tanken skremmer meg litt, for når man kjøper noe eget… Da er man jammen meg brått voksen. Haha!
Se på dette fantastiske verket, dere! Jeg falt pladask! Stilrent, moderne og masse vindu. Det liker vi! Dette er et hus vi begge to synes er amazing, så jeg tenker at det er noe à la dette vi blir å ende opp med. Hvor fint??
Jeg gleder meg til innrednings-delen mest. Vi kommer mest sannsynlig til å samarbeide med en proff på det feltet, slik at vi får en eksklusiv og elegant helhet i hele huset. Det blir luksus!
Og til slutt: 22 år og snart huseier. Da er det søren meg lov å gi seg selv en klapp på skuldra og være jævlig stolt! HAPPY BELLA! Gleder meg til å ta dere med på denne reisen. Stor klem!
Tusen takk for tilbakemeldingene fra dere på innlegget i går angående navle-piercing! Jeg setter så stor pris på at dere tar dere tid til å gi meg deres tips og meninger, så takk for det ♥
Jeg krysser fingrer, tær, og alt som er, for at kroppen min ikke støter den ut igjen. Da blir jeg rimelig skuffet… Det er jo så fint! Nå gjenstår det å jakte etter den perfekte diamant-piercingen! 😉 Pierre er overlykkelig – han har mast om det så lenge!
Bilder fra da jeg tok forrige gang, da jeg var rundt 18 år. Ha ha, sjekk skrekken i ansiktet mitt, da!
