Jeg føler så sjukt mye med Anna Rasmussen i disse dager. Jeg klarer ikke sette ord på frustrasjonen jeg føler på når jeg ser en viss person støtt og stadig latterliggjør og håner meg og andre offentlige personer gang på gang. Ja, en gang kan man kanskje ta som “humor”, men når det gjentar seg hele tiden og “kritikken” og “humoren” blir verre og verre, hva gjør man da? Seriøst, jeg spør dere. Hva skal man gjøre? Det var ikke lenge siden at en deltaker som var med på Love Island UK fikk så utrolig mye “kritikk” og “humor” angående utseendet sitt, og vet dere hva det endte opp med? Hun tok livet sitt. Og dette på grunn av at hun ble utsatt for “kritikk” av mennesker som Mads Hansen i sosiale medier gang på gang, og en nasjon klappet med og hyllet “kritikken” og “humoren”. Jeg BLIR så jævlig frustrert at jeg har ikke ord lenger. Helt oppriktig. Må det gå så langt før man innser at det som pågår i Norge per dags dato er helt umenneskelig og at selv vi “offentlige personer” faen meg har følelser som alle andre? Jeg synes det er ekstremt skremmende å se alle som hyller dette. Det er egentlig det aller verste, at folk synes at dette er gøy?! Er det like gøy den dagen datteren din kommer gråtende hjem fra skolen dag etter dag, fordi hun blir utsatt for slik oppførsel på skolen?
Hver gang Mads poster noe om meg på sosiale medier (noe som skjer støtt og stadig – senest for to dager siden, og det har nå pågått i over tre år), renner det inn ufattelig mange ekle meldinger til meg på DM på Instagram av unge folk som følger han. Jeg blir kalt for plastikk hore, jeg blir fortalt at jeg må resirkuleres når jeg dør, at jeg er ekkel og at jeg er en skam for Norge, at jeg burde bli gjengvoldtatt. Listen er uendelig lang. Jeg kan gjerne poste screenshots av meldingene jeg mottar også, for å vise dere hvor alvorlig det faktisk er. Disse meldingene tikker ikke inn, med mindre Mads har postet noe om meg, som så klart er “humor”. Det er alltid slik jeg forstår at han har vært ute å “kritisert” meg igjen. Si meg, er det et godt forbilde? Det han driver med, resulterer i at folk tror at det er OK å sende trusler, hatkommentarer og fæle meldinger til slike som meg, for deres store helt Mads Hansen lever og ånder jo av nettopp det å tråkke andre mennesker ned og henge de ut. Kanskje det er på tide å vokse opp når man er godt over 30 år, har barn og dessuten samboer, og se hva slags signaler han selv sender ut til disse “unge”, som han tydeligvis skal være så “bekymret” for?
Jeg tar gjerne kritikk på innleggene jeg skrev om inngrepene mine, for mye av det jeg postet når jeg opererte meg skjønner jeg i ettertid at ikke burde blitt publisert. Jeg er ikke helt fjern, jeg forstår det jeg også. Jeg har pratet om det på God Kveld Norge ved to anledninger der jeg har stilt opp til intervju angående dette temaet. Når jeg postet dette for tre år siden var jeg ung, jeg var syk og jeg var helt ny i gamet. Alt gikk veldig til hodet på meg, og det har jeg ingen problemer med å innrømme.
I fjor postet jeg en video (du finner den her) der jeg viste baksiden ved å legge seg under kniven i tillegg til å skrevet flere innlegg om hvordan det har påvirket meg i en utrolig negativ forstand. Jeg har ikke lagt skjul på hvor mye det har skadet meg psykisk. Jeg la alle kortene på bordet og viste min aller sårbareste side. Det var så ufattelig skummelt å gjøre det, nettopp fordi at det var så vondt for meg å innse at å operere meg absolutt ikke gjorde meg lykkeligere – snarere tvert i mot. Jeg ble enda mer usikker. Jeg ble så usikker at jeg låste meg inne i flere uker, og jeg ville ikke en gang ta bilder til bloggen. Jeg brukte et halvt år gamle bilder i 2-3 måneder, fordi jeg syntes at jeg var blitt så stygg etter inngrepene.
Hadde folk som elsker å kritisere meg for det jeg gjorde da jeg selv slet noe enormt og derfor opererte meg for tre år siden, fulgt med på hva jeg har postet i ettertid, kunne de kanskje innsett at jeg selv har forstått at det jeg postet på den tiden ikke var heldig. Det var ikke heldig for hverken meg selv eller offentligheten. Men sannheten er at jeg selv var syk på den tiden. Spiseforstyrrelsen min hadde gått over til en ny sykdom der jeg istedenfor å sulte meg ihjel, valgte å legge meg under kniven gang på gang.
Jeg blir så lei meg når det til stadighet skal bli dratt opp, gang på gang. Jeg forsøker så godt jeg kan å advare alle leserne mine mot å gå i samme fella som jeg gjorde. Og akkurat det vet de av dere som følger meg. Det er nettopp derfor jeg ikke takker ja til “debatter” om dette temaet, i hvert fall ikke med med mennesker som Mads. Hva i alle dager skal jeg møte Norges største mobber for? Hva i alle dager vet HAN om kroppspress? Han, om noen, er med på å skape et enda større press med å poste innlegg der han skriver at jeg må tåle at andre synes at rumpen min er stygg, og at han selv synes at rumpen min ser ut som en dessert i en barnebursdag samt at den har profilen til Holmenkollen. Si meg, hvordan får man det til å være kritikk? Er det jeg som er dum og som ikke har selvinnsikt nok til å forstå at det der er “kritikk”? Eller, vent.. Kanskje det var “humor”? Eller “satire”? Det der er å MOBBE en persons utseendet, det er IKKE sak og det er IKKE kritikk å fortelle noen at slik de ser ut, er stygt.
Jeg har holdt meg for god til å skrive om han frem til nå, men jeg klarer ikke holde kjeft lenger. Jeg fikk helt vondt i meg når han nå dro den så langt at han til og med dro inn datteren til Anna inn i “humoren” sin. Jeg blir direkte kvalm av hele opplegget. Og det verste er at jeg føler at halve Norge sitter å klapper hender og ler seg i hjel og heier på mobbere, samtidig som de går til rektoren på skolen og er helt i fra seg for datteren blir mobbet av klassekameratene. Jeg mener, det er jo tydeligvis greit å være ekkel mot andre, så lenge man fnyser det bort ved å si at det er “kritikk”, “humor” eller “satire”, samtidig som man sier at vedkommende må ha litt “selvironi”.
Det er ikke mange dagene siden jeg spaserte på Aker Brygge sammen med familien min, da en veldig vond hendelse inntraff. Jeg koste med meg lillebroren min, lillesøsteren min, kusinen min og mamma mens vi luftet oss en tur. Det gikk ikke lang tid før en guttegjeng på over 20 år sprang opp til meg og begynte å skrike “SOMMERKROPPEN, MADS HANSEN SLAKTER DEG, PLASTIKKFAEN” etter meg, mens de filmet med mobilene sine og lo rått. Skjønner dere hva det han holder på med fører til? Helt ærlig? Jeg knakk helt sammen, midt på Aker Brygge, fremfor mine småsøsken på 12 og 14 år. Jeg har aldri følt meg så liten før, spesielt ikke fremfor familien min. Jeg kan ikke en gang beskrive følelsene som fosset gjennom kroppen min i det sekundet. Det som gjorde meg mest trist var at søsknene mine fikk være vitner til det. Musikken hans, postene hans og det hatet han sprer, fører til så mye mer alvorlige ting for oss han utsetter gang på gang. Jeg har ikke lengre telling på hvor mange ganger han har hånet meg og mitt utseendet på sine plattformer. Og til tross for at familien min ber han om å slutte da de ser hvordan det påvirker meg, for å ikke snakke om hva jeg blir utsatt for offentlig, lar han ikke være. Det blir snarere enda verre.
Det føles ut som at dette er en evig kamp for meg. Jeg forsøker og jeg forsøker å si i fra, stå i mot noe som jeg selv opplever som håning, latterliggjøring og trakkasering over veldig lang tid, uten at noe skjer. Det jeg derimot får slengt i trynet, er at jeg blir bedt om å få meg selvironi og at jeg må tåle å få kritikk. Hva er det som skal til, for at denne mobbefesten skal ta slutt? Hva er det som skal til for at Norges befolkning skal innse og forstå at slik oppførsel som blir hyllet per dags dato, er helt vanvittig skremmende?
Og en siste ting til de av dere som nå skal kaste seg over tastaturet og fortelle meg at det Mads Hansen driver med ikke er mobbing: hva kaller dere det for, når en person så og si hver dag (uten å overdrive) filmer klipp fra Paradise Hotel episodene, der han zoomer inn på mine kroppsdeler og skriver ting som “lar denne bare gå på loope, jeg” for å så poste det på sine plattformer, med flere tusen følgere? Dag etter dag? Det er bare et eksempel. Hva kaller dere det, helt oppriktig? Kritikk? Humor? Satire?
Beklager for verdens lengste innlegg, men nå har jeg virkelig fått nok. Jeg står opp for Anna, som er verdens beste mamma til sine barn, for meg selv og for alle andre der ute som blir utsatt for noe lignende. Det er ikke greit overhodet, og jeg nekter å la dette fortsette uten at jeg gjør alt jeg kan for å få en stopp på dette og ikke minst at folk skal bli obs på hva som faktisk pågår. Jeg blir oppriktig skremt.
