Jeg sitter på Starbucks som ligger i nærheten av leiligheten min. Jeg tok med meg mac-en og gikk ut, uvitende om hvor eller hva jeg skulle. Jeg har ingen aning om hvorfor jeg setter meg ned for å skrive nå, for jeg vet helt ærlig ikke hvor huet mitt er selv. Så, på forhånd – unnskyld om dette innlegget blir all over the place.
Det har blitt litt slik at jeg ikke deler mine down perioder her på bloggen like åpent og ærlig slik som jeg gjorde før. Jeg vet ikke helt hvorfor det har blitt slik, men det er vel fordi at det er enklest slik. Samtidig som at jeg føler at jeg viser dere et falskt bilde av hvordan mitt virkelige liv faktisk ser ut, på privaten.
Både i går og i dag har vært to helt forjævlige dager. Jeg føler at jeg er på vei til å miste det. Heldigvis vet jeg at dette ikke er for alltid, og at ting ordner seg til slutt uansett. Men likevel kan man ikke nekte for at det suger ekstremt hardt når ting ikke er noe greit. Jeg husker tilbake til denne tiden på året i fjor. Da ble ting såpass ille at jeg var nødt til å ta angst dempende medisiner for å klare å overleve dagene. Det har jeg aldri åpnet meg opp om på bloggen før. Mye fordi at jeg følte meg veldig.. ja, hva skal man si. Jeg syntes at det var flaut. Jeg var såpass langt nede i kjelleren at jeg faktisk ikke ville stå opp om morgenene. Det er veldig uvanlig til meg å være, for jeg elsker hverdagen min. Jeg elsker livet mitt. Men likevel opplevde jeg mye som jeg ikke en gang ønsker min største fiende å gå gjennom. Ting var tøft. Ekstremt tøft. Men da, i likhet som nå, vet jeg at ting alltid ordner seg til slutt. Det finnes alltid et lys i enden av tunnelen, til tross for at det noen ganger er vanskelig å skimte det lyset. Jeg er bare ekstremt redd for å havne der igjen. Men vet du? Jeg kommer aldri til å tillate meg selv å gjøre det.
Jeg må lære meg å puste. Jeg må lære meg å stå mer opp for meg selv og mine verdier i mye større grad enn det jeg gjør for tiden. Ikke la ting suge ut min energi. Det er ikke slik livet skal være. Det er ikke slik jeg VIL at livet mitt skal være.
Jeg pleier å skrive av meg i situasjoner som dette, for å så bare slette hele utkastet. Denne gangen vil jeg egentlig gjøre det samme, men noe i meg skriker det motsatte. Jeg orker ikke gå å late som at alt er så jævla perfekt, når det langt i fra er det. Livet suger noe så inn i helvete i blant. That’s life. Man må bare lære seg å danse i regnet, uansett hvor sykt klisjé og teit det høres ut. Akkurat nå sliter jeg med det, jeg trenger bare litt tid på å finne tilbake til den sterke jenta jeg egentlig er.
