Tenk at jeg har levd at denne bloggen i over et år nå. Jeg har på et vis glemt bort hvordan det er å ikke være en blogger og ikke til stadighet ha oppmerksomhet rettet mot meg og mitt liv. Tenk om jeg plutselig ikke får denne oppmerksomheten lenger? Jeg lurer på hvordan jeg hadde håndtert det. Jeg vet jo hvordan det er å leve i den såkalte PH-boblen hvor man blir kjendis over natten, og så helt plutselig forsvinner kjendisstatusen igjen. Det må jo være en ganske så absurd følelse. Og jeg vet hvordan det føles (utifra hva jeg har blitt fortalt), for de fleste jeg deltok på PH med har gått tilbake til sine gamle liv. Det er vel smak og behag, I guess. Eller kanskje mest hva man gjør det til selv?
I mitt tilfelle er jo virkelig jobben mitt liv, jeg er jo bloggeren Isabel Raad. Det er min greie, det er det jeg gjør. Jeg tar aldri fri, jeg har aldri ferie og jeg jobber døgnet rundt. Det er nok vanskelig for andre å forstå hvor mye tid visse bloggere legger ned på sin blogg for å få den til å “rulle”. Til og med når jeg tror jeg har fri driver jeg å tenker ut innlegg, tar bilder og gjør greier som er blogg-vennlig. Men det merkelige er at jeg vil ha det sånn. Jeg fikk et tilbud om å få hjelp med rettskriving, fotograferingen og sånn – altså at mye av det blir gjort for meg. Svaret var ganske enkelt; nei. Jeg har et ekstremt stort behov av å ha kontroll over bloggen og innholdet at noe annet hadde bare føltes feil for meg.
Jeg tror helt ærlig at jeg kommer til å blogge og gjør det jeg gjør i dag, for alltid typ. Jeg vet at det er mange som setter spørsmålstegn ved når blogging skal dø ut, men jeg tror virkelig ikke at det kommer til å gjøre det. Snarere tvert imot. Mediaverden blir jo bare større og større. Man kan nesten føle at den har blitt større enn den virkelige verdenen til tider, til og med. Med andre ord kommer dere til å kunne følge meg og mitt liv selv når jeg er mormor. Haha!
