Jeg har tenkt på å ta tak i treningen igjen en god stund nå, uten å faktisk gjøre noe mer med det. Når jeg våknet i dag, bestemte jeg meg for å hoppe rett i treningstøyet og dra ut på en løpetur. Det var det første jeg gjorde i dag, og herregud så glad jeg er for det! Jeg hadde glemt hvor forfriskende og deilig det er å svette skikkelig! Solen skinte, himmelen var blå, jeg hadde favoritt spillelista på ørene, vannflaske i hånden. Man kan ikke be om noe mer. Dette var en helt perfekt start på søndagen! Jeg skal virkelig sette i gang på ordentlig nå. Ikke fordi jeg vil endre noe spesielt ved kroppen min, men mest fordi jeg vil tenke litt mer på helsen min. Jobben min består av å sitte fremfor mac-en stort sett hele tiden, så det blir med andre ord ikke veldig mye bevegelse på meg. Alle har godt av å trene!
Her løp jeg i dag!
Jeg har jo alltid vært utrolig glad i trening. Jeg spilte fotball i 8-9 år, gikk idrettslinja på VGS og jeg trente seriøst to ganger daglig på Elixia. Trening var livet mitt før. Men så slet jeg veldig med anoreksi på den tiden, og da trente jeg mest fordi jeg ville enda mer ned i vekt. Alt jeg tenkte var tall. I dag eier jeg ingen badevekt her hjemme (det har jeg for så vidt ikke gjort på flere år), og jeg tenker ikke lengre på hvor mange kilo jeg veier. Spiseforstyrrelsen som jeg slet med i mange år er hovedgrunnen til at jeg er redd for å starte skikkelig med trening igjen og grunnen til hvorfor jeg sluttet helt.
Jeg er livredd for at jeg skal falle tilbake i et usunt mønster, og det er det siste jeg vil. Det er nok den absolutt jævligste perioden i livet mitt. Jeg tror nok at jeg likevel kommer til å klare meg helt fint, så lenge jeg er klar over hva jeg ikke burde gjøre. Det er dumt at det skal stå i veien for at jeg skal bli i bedre form.
Vi får se, men jeg er innstilt på å starte å trene igjen, bare at jeg tar det helt med ro. Jeg skal ikke la det bli altoppslukende, slik som det har en tendens til å bli for meg.
Jeg pleier ikke å fortelle så mye om livet mitt før PH-deltakelsen og før bloggen ble jobben min. Mange av dere er nysgjerrige på hva jeg gjorde før alt startet og hvordan livet mitt var tidligere. Jeg har tenkt å åpne meg litt om de tidligere årene i livet mitt, og i dag begynner vi med jobbene jeg har hatt. Jeg har alltid elsket å jobbe, stå på egne ben og tjene egne penger. Sistnevnte har alltid vært viktig for meg. Jeg fikk min første jobb før jeg fylte 15 år, om jeg ikke husker helt feil. Da var jeg ansatt i et catering byrå som servitrise i bryllup og på fester. Den jobben HATET jeg av hele mitt hjerte, haha. Den var ikke givende for fem flate øre. Etter det søkte jeg på en ekstrahjelp-stilling på Synsam, og fikk jobben! Der jobbet jeg i rundt 2-3 år, før jeg etterhvert ble lei. Året jeg ble ferdig på VGS, ønsket jeg meg en stor stilling. Sminke hadde lenge vært en lidenskap hos meg, det var noe jeg virkelig interesserte meg for. Fredrik & Louisa trengte nye ansatte, og jeg søkte. Jeg trodde ikke at jeg hadde nok kompetanse til å faktisk få jobben, men der tok jeg feil. Jobben ble min!
Jeg fikk en skikkelig god følelse gjennom kroppen min når jeg gikk forbi denne Fredrik & Louisa butikken på Karl Johan. Det er verdt å nevnes at det ikke var her jeg jobbet, men på F&L på Bryne.
På Fredrik & Louisa jobbet jeg i 2-3 år. Hukommelsen min er helt katastrofe, så jeg husker ikke helt hvor lenge det var nøyaktig. Jeg husker i hvert fall at jeg elsket jobben min. Det å hjelpe kunder med å finne sminkeprodukter, hudpleie og ikke minst den perfekte parfymen var noe jeg koste meg skikkelig med. Det var den siste jobben jeg hadde før jeg satset på bloggen og dette ble min karriere. Når jeg deltok på PH, ventet jobben på meg hjemme i Norge. Jeg kom hjem fra Mexico, jobbet i en måned og flyttet til Oslo. Da bestemte jeg meg for å gå 100% inn for å fokusere på bloggen og denne offentligheten som jeg nå hadde blitt livet mitt. Jeg husker at jeg ikke var redd et eneste sekund. Jeg hadde penger på sparekontoen og jeg visste at jeg kom til å klare meg. Jeg har alltid jobbet hardt for å nå målene mine, uansett hva de gjelder. Bloggen skulle bli stor, og jeg skulle bli en av Norges største. Det var min visjon og mitt mål, og det var ikke snakk om å mislykkes. Den tanken streifet meg aldri.
Og here we are, tre år senere. Norges største blogger. Livet er uforutsigbart dere.
Det er langt ut på natt, og jeg burde egentlig ha sovnet by now. Likevel ligger jeg våken i sengen, med Mac-en i fanget. Jeg er i grunn ganske trøtt, ettersom jeg hadde en tidlig alarm i morges for å gjøre meg klar for dagens første møte. Det var allerede klokken 11, og jeg liker å ha god tid på morgenen så jeg våknet rundt 09:30. Det er så rart, for hver gang jeg har en tidlig avtale, våkner jeg alltid opp av meg selv – før alarmen ringer. Det skjer aldri foruten om når jeg har avtaler. Og vet dere? Tanken som slo meg når jeg våknet i dag, var at jeg er uendelig takknemlig for å ha den hverdagen som jeg har. Det er fortsatt veldig surrealistisk til tider, det å ha mitt eget AS og være min egen sjef. Det er luksus, og absolutt ingenting jeg tar for gitt. Jeg er veldig heldig som kan leve slik som jeg gjør. Bare det å kunne styre dagene mine akkurat som jeg vil er noe jeg setter stor pris på.
Etter det første møtet i dag, hadde jeg et telefonmøte med regnskapsføreren min. Nå skjer det greier snart, og jeg er både i ekstase OG livredd. Jeg lengter nemlig mer og mer etter å kjøpe meg noe eget nå, så det har jeg begynt å tenke ekstremt mye på i det siste. Så, hva tror dere jeg har brukt denne kvelden på? Hehe. Jeg har blant annet sett masse på interiør, og jeg må bare få si hvor sjukt gøy jeg synes det er! Jeg gleder meg nesten mer til å innrede og dekorere mitt fremtidige hjem, enn å faktisk kjøpe det. Jeg holder dere så klart oppdatert under prosessen, men enn så lenge kan jeg røpe at jeg begynner å nærme meg noe. AH, fuck det var skummelt å skrive. Jeg føler meg så sjukt voksen, og jeg vet ikke om jeg liker det haha. Nok om det nå, jeg forteller mer når jeg har kommet steget lenger. Enn så lenge leker jeg veldig med tanken!
TANKER FØR LEGGETID
1. Jeg har en hemmelighet som skal avsløres for småsøsknene mine veldig snart, og jeg sliter skikkelig med å ikke røpe meg. AHHH, jeg er seriøst den VERSTE på å overraske folk, fordi jeg alltid lengter til å kunne fortelle den det gjelder og glede h*n. Jeg elsker å glede mennesker jeg er glad i, og da spesielt familien min. Jeg har holdt på å røpe meg på bloggen flere ganger denne uken, men heldigvis har jeg kommet på det i siste liten hver gang. Jeg gleder meg til å fortelle det til både dere og søsknene mine! Akkurat nå skulle jeg ønske at de ikke leste bloggen min, for da kunne jeg fortalt det til dere allerede nå. Men nei da, jeg vet at de er inne her og lusker. Hei, Sidra og Rami! 😚
2. Jeg merker at den evig onde sirkelen med rastløshet aldri vil noen ende ta. Jeg liker det på en måte, for det gjør at jeg får opplevd masse og reist mye, men på den andre siden misliker jeg det fordi jeg aldri føler at jeg finner en indre ro. Kan noen relatere? Jeg var nettopp i Hellas, for å så reise til LA to dager etter jeg kom hjem, og nå har jeg booket tre reiser til. Det blir en reise i August, en i September og en i Oktober. Den i oktober er forresten ikke booket enda, men den er bestemt og planlagt. Destinasjonene jeg skal til er amazing, så jeg gleder meg enormt masse!
3. Det er fortsatt veldig rart å være singel. Jeg lurer på hvor lang tid det vil ta før jeg virkelig faktisk føler meg singel, om dere skjønner? Det er skikkelig, skikkelig uvant.
4. Jeg fikk en kommentar på mitt nyeste Instagram-bilde (IsabelSraad, heter jeg) som provoserte meg veldig tidligere i dag. Bildet jeg postet var av meg, med en Louis Vuitton pose i den ene hånda. Kommentaren som tikket inn lød som følger: “penger du har sugd deg frem til, eller?”. Jeg mener, hvorfor er enkelte personer så fjerne at så fort de ser en dame med penger/vesker/diamanter/whatever, så antar de med en gang at det er en mann har betalt for det? News flash: jenter kan også tjene penger! Kan du tro det???? Og når vi først er inne på dette temaet… Jeg hadde aldri latt en mann (eller noen andre, for den saks skyld) betalt noe som helst for meg. Ikke en gang maten på en date. Jeg liker å betale for meg selv og jeg har forøvrig alltid vært sånn.
5. Jeg er uendelig takknemlig for hver og en av dere, fantastiske lesere som klikker dere inn her hver dag. Jeg tror ikke jeg noen gang kommer til å kunne forklare godt nok med ord, hvor mye dere betyr for meg. Og det er ingenting jeg bare sier, dere gjør så utrolig mye for meg at jeg blir helt målløs når jeg tenker på det. Den gleden dere sprer med de fine kommentarene dere legger igjen og støtten dere viser meg gang på gang.. For å være ærlig har jeg dere å takke for at jeg er såpass sterk når det kommer til denne “offentlige rollen” som jeg har fått. Uten dere hadde jeg aldri i min villeste fantasi overlevd gjennom disse stormene. Og dere? Tenk at vi har blitt over 60.000 unike daglige lesere OG vi har klart å bli den største bloggen i Norge? GUD, jeg får på ekte gåsehud når jeg skriver dette. Det er galskap! Det at så mange mennesker finner meg og mitt liv interessant er veldig.. ja, hva skal man si? Det føles veldig stort for lille meg, som egentlig kommer fra ingenting. Jeg er så vanvittig takknemlig, jeg vil dere skal vite det. <3
_____
Nok tankespinn fra meg. Klokken nærmer seg 02:30 og jeg må få meg litt søvn. God natt, fininger! <3
Og igjen; tusen takk for at dere er så gode mot meg. Dere er best!
Jeg er sjeleglad for at alt er over og jeg nå har fått stopp på det jeg opplever som mobbing/håning/latterliggjøring. Jeg er stolt over meg selv som tok motet og kontaktet han. Nå er det over. Jeg kommer alltid til å mene at det han har postet om min kropp er ufattelig lavmål og direkte ufyselig, og det å få stopp på nettopp det er alt jeg har bedt om. Slik oppførsel er ikke greit overhodet, og det burde aldri forekomme en gang.
Jeg gleder meg til å gå tilbake til normal blogging igjen, da dette blir det siste dere hører om alt det her. Endelig.
Her er noe av “kritikken” jeg har blitt utsatt for. Og husk, dere: det er ikke mobbing, det er “kritikk”, “humor” og “satire”.
Og folk mener at jeg må få meg litt “selvironi” og at han går på “sak” og ikke “person”? At det han gjør ikke er å mobbe/latterliggjør meg, men å “kritisere min virksomhet”? Ok. Dette er kun fire av flere eksempler på ufyselige saker han har postet om meg de siste tre årene.
Dette er alvorlig. Dette er skremmende. At folk kan stå bak dette, og mene at det er innafor, synes jeg er utrolig vondt. Er det like gøy den dagen datteren din blir utsatt for det samme?
Jeg gråt og gråt i natt. Ikke fordi at jeg var lei meg, men fordi jeg ble ubeskrivelig rørt av alt det fine dere har skrevet til meg det siste døgnet. Jeg måtte til og med FaceTime venninna mi for å fortelle henne hvor fantastiske mennesker det finnes der ute, til tross for all hat som pågår i disse dager. Gud. Dere er så fine. Tusen takk for alle støttende ord, jeg tror ikke dere kan forestille dere hvor mye det faktisk betyr for meg. Jeg er sjeleglad for at jeg valgte å poste det innlegget, for egentlig var jeg veldig frem og tilbake på om det var det lureste. Mads får jo som han vil – han blir omtalt av Norges største bloggere = flere følgere, som han så fint sa på God Kveld Norge for ikke så lenge siden. Men vet dere? Han skal få så mange følgere han bare vil på mine vegner, for det som er viktig for meg oppi alt dette, er å sette fokus på hvor ekstremt skremmende alt dette har blitt. Jeg følte meg veldig alene før jeg postet innlegget i går da jeg, som jeg forklarte i går, følte at hele Norges befolkning syntes at oppførselen hans var innafor og “gøy”. Det fikk jeg motbevist i går, for heldigvis er det utrolig mange som synes at dette har gått for langt og som ser alvoret i dette. Ja, det var “morsomt” i starten, men nå har det ikke blitt noe annet enn en evig lang mobbefest. Tenk at han har utsatt meg for dette i tre år? Det er helt vanvittig.
Jeg ser at utrolig mange av dere oppfordrer meg til å anmelde dette. Jeg fikk denne kommentaren i dag, som fikk meg til å bestemme meg for at nok er nok. Kommentaren lyder som følger:
“Mobbing på nett kan rammes av straffeloven § 266. Denne bestemmelsen sier at skremmende eller plagsom opptreden eller annen hensynsløs atferd som krenker en annens fred, er straffbart.
HVA KAN STRAFFEN BLI:
Strafferammen for brudd på straffelovens § 267 er bot eller fengsel i inntil 1 år.
Strafferammen for brudd på straffelovens § 266 er bot eller fengsel i inntil 2 år.
Vær så snill, andmeld han! Da setter du standaren! Da kan han ikke plage deg mer, og du sier klart og tydelig fra til unge mennesker at dette ikke er greit. Du har mulighet til å gjøre en samfunnsendring. Gå til politiet, legg frem alt du har av screenshots fra flere år tilbake også ser du hva de gjør. Da har du hvertfall prøvd. Er så sinnsykt mange som opplever hets og trakkasering på nett, nå går det ikke lenger. Grensa er nådd. Tida er ute. La oss vise alle sammen at dette ikke er greit”.
Vet dere? Jeg kommer til å gjøre det. Mest for å sette et godt eksempel for alle unge der ute og gjøre et statement om at mobbing/hets/trakkasering (kall det hva du nå enn vil), enten om det pågår i det virkelige liv eller på nett, ALDRI er OK. Det spørs jo hva politiet velger å gjøre med det, men så lenge jeg føler at jeg har gjort det rette og virkelig satt foten ned for ikke bare meg, men alle dere som sender meg meldinger og mailer om at dere finner så mye styrke i å se at jeg står opp i mot mobberne som selv dere blir trakkasert av, betyr virkelig alt for meg.
Jeg har sagt det før og jeg sier det igjen:
Og en siste ting til de av dere som nå skal kaste seg over tastaturet og fortelle meg at det Mads Hansen driver med ikke er mobbing: hva kaller dere det for, når en person så og si hver dag (uten å overdrive) filmer klipp fra Paradise Hotel episodene, der han zoomer inn på mine kroppsdeler og skriver ting som “lar denne bare gå på loope, jeg” for å så poste det på sine plattformer, med flere tusen følgere? Dag etter dag? Det er bare et eksempel. Et annet er når han la ut en video av rumpen min på sin Instagram-profil med 200.000 følgere, der han skrev at jeg “må tåle å høre at andre ikke synes at den er fin, og at han selv synes at den ser ut som en dessert i en barnebursdag og at den har profilen til Holmenkollen”. Hva kaller dere det, helt oppriktig? Kritikk? Humor? Satire? Hvordan kan man stå bak noe sånn, og dessuten forsvare det med at han “bekjemper plastisk kirurgi”, at det er”sak” og ikke person? Virkelig?! Er ikke det der å mobbe, for å ikke snakke om å OPPFORDRE andre til å mobbe? Det var over 1.000 kommentarer når jeg våknet opp til den videoen på selve bursdagen min, der folk hyllet han, skrev direkte ekle kommentarer om utseendet mitt og lo av meg. Alle de kommentarene lot han stå, akkurat som på alle de andre trakkaserende postene som han legger ut om meg og andre.
Igjen, tusen takk for alle støttende ord. Dere betyr så utrolig mye for meg, og uten dere hadde jeg aldri i livet klart å fortsatt med hverken sosiale medier eller blogg. Dere motiverer meg, hjelper meg opp og heier meg frem. Nå skal jeg gjøre det samme tilbake, spesielt til alle dere som selv opplever mobbing på både arbeidsplassen, skolen, på nett eller i vennegjengen. Vi er alle verdt akkurat like mye, og ingen, absolutt ingen, har rett til å utsette et annet menneske for vond og direkte ufyselig oppførsel.
Jeg føler så sjukt mye med Anna Rasmussen i disse dager. Jeg klarer ikke sette ord på frustrasjonen jeg føler på når jeg ser en viss person støtt og stadig latterliggjør og håner meg og andre offentlige personer gang på gang. Ja, en gang kan man kanskje ta som “humor”, men når det gjentar seg hele tiden og “kritikken” og “humoren” blir verre og verre, hva gjør man da? Seriøst, jeg spør dere. Hva skal man gjøre? Det var ikke lenge siden at en deltaker som var med på Love Island UK fikk så utrolig mye “kritikk” og “humor” angående utseendet sitt, og vet dere hva det endte opp med? Hun tok livet sitt. Og dette på grunn av at hun ble utsatt for “kritikk” av mennesker som Mads Hansen i sosiale medier gang på gang, og en nasjon klappet med og hyllet “kritikken” og “humoren”. Jeg BLIR så jævlig frustrert at jeg har ikke ord lenger. Helt oppriktig. Må det gå så langt før man innser at det som pågår i Norge per dags dato er helt umenneskelig og at selv vi “offentlige personer” faen meg har følelser som alle andre? Jeg synes det er ekstremt skremmende å se alle som hyller dette. Det er egentlig det aller verste, at folk synes at dette er gøy?! Er det like gøy den dagen datteren din kommer gråtende hjem fra skolen dag etter dag, fordi hun blir utsatt for slik oppførsel på skolen?
Hver gang Mads poster noe om meg på sosiale medier (noe som skjer støtt og stadig – senest for to dager siden, og det har nå pågått i over tre år), renner det inn ufattelig mange ekle meldinger til meg på DM på Instagram av unge folk som følger han. Jeg blir kalt for plastikk hore, jeg blir fortalt at jeg må resirkuleres når jeg dør, at jeg er ekkel og at jeg er en skam for Norge, at jeg burde bli gjengvoldtatt. Listen er uendelig lang. Jeg kan gjerne poste screenshots av meldingene jeg mottar også, for å vise dere hvor alvorlig det faktisk er. Disse meldingene tikker ikke inn, med mindre Mads har postet noe om meg, som så klart er “humor”. Det er alltid slik jeg forstår at han har vært ute å “kritisert” meg igjen. Si meg, er det et godt forbilde? Det han driver med, resulterer i at folk tror at det er OK å sende trusler, hatkommentarer og fæle meldinger til slike som meg, for deres store helt Mads Hansen lever og ånder jo av nettopp det å tråkke andre mennesker ned og henge de ut. Kanskje det er på tide å vokse opp når man er godt over 30 år, har barn og dessuten samboer, og se hva slags signaler han selv sender ut til disse “unge”, som han tydeligvis skal være så “bekymret” for?
Jeg tar gjerne kritikk på innleggene jeg skrev om inngrepene mine, for mye av det jeg postet når jeg opererte meg skjønner jeg i ettertid at ikke burde blitt publisert. Jeg er ikke helt fjern, jeg forstår det jeg også. Jeg har pratet om det på God Kveld Norge ved to anledninger der jeg har stilt opp til intervju angående dette temaet. Når jeg postet dette for tre år siden var jeg ung, jeg var syk og jeg var helt ny i gamet. Alt gikk veldig til hodet på meg, og det har jeg ingen problemer med å innrømme.
I fjor postet jeg en video (du finner den her) der jeg viste baksiden ved å legge seg under kniven i tillegg til å skrevet flere innlegg om hvordan det har påvirket meg i en utrolig negativ forstand. Jeg har ikke lagt skjul på hvor mye det har skadet meg psykisk. Jeg la alle kortene på bordet og viste min aller sårbareste side. Det var så ufattelig skummelt å gjøre det, nettopp fordi at det var så vondt for meg å innse at å operere meg absolutt ikke gjorde meg lykkeligere – snarere tvert i mot. Jeg ble enda mer usikker. Jeg ble så usikker at jeg låste meg inne i flere uker, og jeg ville ikke en gang ta bilder til bloggen. Jeg brukte et halvt år gamle bilder i 2-3 måneder, fordi jeg syntes at jeg var blitt så stygg etter inngrepene.
Hadde folk som elsker å kritisere meg for det jeg gjorde da jeg selv slet noe enormt og derfor opererte meg for tre år siden, fulgt med på hva jeg har postet i ettertid, kunne de kanskje innsett at jeg selv har forstått at det jeg postet på den tiden ikke var heldig. Det var ikke heldig for hverken meg selv eller offentligheten. Men sannheten er at jeg selv var syk på den tiden. Spiseforstyrrelsen min hadde gått over til en ny sykdom der jeg istedenfor å sulte meg ihjel, valgte å legge meg under kniven gang på gang.
Jeg blir så lei meg når det til stadighet skal bli dratt opp, gang på gang. Jeg forsøker så godt jeg kan å advare alle leserne mine mot å gå i samme fella som jeg gjorde. Og akkurat det vet de av dere som følger meg. Det er nettopp derfor jeg ikke takker ja til “debatter” om dette temaet, i hvert fall ikke med med mennesker som Mads. Hva i alle dager skal jeg møte Norges største mobber for? Hva i alle dager vet HAN om kroppspress? Han, om noen, er med på å skape et enda større press med å poste innlegg der han skriver at jeg må tåle at andre synes at rumpen min er stygg, og at han selv synes at rumpen min ser ut som en dessert i en barnebursdag samt at den har profilen til Holmenkollen. Si meg, hvordan får man det til å være kritikk? Er det jeg som er dum og som ikke har selvinnsikt nok til å forstå at det der er “kritikk”? Eller, vent.. Kanskje det var “humor”? Eller “satire”? Det der er å MOBBE en persons utseendet, det er IKKE sak og det er IKKE kritikk å fortelle noen at slik de ser ut, er stygt.
Jeg har holdt meg for god til å skrive om han frem til nå, men jeg klarer ikke holde kjeft lenger. Jeg fikk helt vondt i meg når han nå dro den så langt at han til og med dro inn datteren til Anna inn i “humoren” sin. Jeg blir direkte kvalm av hele opplegget. Og det verste er at jeg føler at halve Norge sitter å klapper hender og ler seg i hjel og heier på mobbere, samtidig som de går til rektoren på skolen og er helt i fra seg for datteren blir mobbet av klassekameratene. Jeg mener, det er jo tydeligvis greit å være ekkel mot andre, så lenge man fnyser det bort ved å si at det er “kritikk”, “humor” eller “satire”, samtidig som man sier at vedkommende må ha litt “selvironi”.
Det er ikke mange dagene siden jeg spaserte på Aker Brygge sammen med familien min, da en veldig vond hendelse inntraff. Jeg koste med meg lillebroren min, lillesøsteren min, kusinen min og mamma mens vi luftet oss en tur. Det gikk ikke lang tid før en guttegjeng på over 20 år sprang opp til meg og begynte å skrike “SOMMERKROPPEN, MADS HANSEN SLAKTER DEG, PLASTIKKFAEN” etter meg, mens de filmet med mobilene sine og lo rått. Skjønner dere hva det han holder på med fører til? Helt ærlig? Jeg knakk helt sammen, midt på Aker Brygge, fremfor mine småsøsken på 12 og 14 år. Jeg har aldri følt meg så liten før, spesielt ikke fremfor familien min. Jeg kan ikke en gang beskrive følelsene som fosset gjennom kroppen min i det sekundet. Det som gjorde meg mest trist var at søsknene mine fikk være vitner til det. Musikken hans, postene hans og det hatet han sprer, fører til så mye mer alvorlige ting for oss han utsetter gang på gang. Jeg har ikke lengre telling på hvor mange ganger han har hånet meg og mitt utseendet på sine plattformer. Og til tross for at familien min ber han om å slutte da de ser hvordan det påvirker meg, for å ikke snakke om hva jeg blir utsatt for offentlig, lar han ikke være. Det blir snarere enda verre.
Det føles ut som at dette er en evig kamp for meg. Jeg forsøker og jeg forsøker å si i fra, stå i mot noe som jeg selv opplever som håning, latterliggjøring og trakkasering over veldig lang tid, uten at noe skjer. Det jeg derimot får slengt i trynet, er at jeg blir bedt om å få meg selvironi og at jeg må tåle å få kritikk. Hva er det som skal til, for at denne mobbefesten skal ta slutt? Hva er det som skal til for at Norges befolkning skal innse og forstå at slik oppførsel som blir hyllet per dags dato, er helt vanvittig skremmende?
Og en siste ting til de av dere som nå skal kaste seg over tastaturet og fortelle meg at det Mads Hansen driver med ikke er mobbing: hva kaller dere det for, når en person så og si hver dag (uten å overdrive) filmer klipp fra Paradise Hotel episodene, der han zoomer inn på mine kroppsdeler og skriver ting som “lar denne bare gå på loope, jeg” for å så poste det på sine plattformer, med flere tusen følgere? Dag etter dag? Det er bare et eksempel. Hva kaller dere det, helt oppriktig? Kritikk? Humor? Satire?
Beklager for verdens lengste innlegg, men nå har jeg virkelig fått nok. Jeg står opp for Anna, som er verdens beste mamma til sine barn, for meg selv og for alle andre der ute som blir utsatt for noe lignende. Det er ikke greit overhodet, og jeg nekter å la dette fortsette uten at jeg gjør alt jeg kan for å få en stopp på dette og ikke minst at folk skal bli obs på hva som faktisk pågår. Jeg blir oppriktig skremt.
Siden du alltid sier «jeg jobber hardt» , kan du fortelle hva som er hardt?
–Det er kanskje ikke så fryktelig hardt for alle bloggere og ha blogging som yrke, men for meg, i min posisjon, er det fryktelig slitsomt i blant. Jeg er trolig den som blir utsatt for mest nett-hets og for flest nett-troll i denne bransjen. Tror du det er enkelt? Det er virkelig ikke det. Jeg må daglig lese kommentarer hvor jeg blir fortalt at jeg er feit, hore, stygg, ekkel, at jeg burde ta livet mitt, at jeg burde bli voldtatt, at folk skal spytte på meg når de ser meg ute.. Listen er uendelig lang. De fleste slike ekstremt drøye kommentarer godkjenner jeg ikke, for det er for drøyt å stå i kommentarfeltet mitt. Likevel føler meg ikke at jeg kan si noe på det, for jeg velger jo tross alt denne jobben helt selv. Ingen tvinger meg. Men samtidig føles det helt feil å ikke gjøre det jeg gjør, for bloggen er noe av det beste jeg har i livet mitt. Det er det eneste jeg føler at jeg virkelig har mestret i løpet av mine 24 år. Jeg elsker det jeg gjør, men det er fryktelig tøft. Jeg får sjeldent fred. Det å stå på, trosse alt hat fra både netttroll, andre kjente profiler og til tider media, er ikke bare bare. Det, for meg, er å jobbe hardt i min hverdag, i tillegg til at jeg produserer videoer, gode innlegg, tar fine bilder og leverer godt innhold på både Instagram, Snapchat, YouTube og blogg. Jeg sier ikke at det er veldig fysisk hardt det jeg gjør, men psykisk hardt arbeid er det så absolutt.
Det er mange som blir forbannet og skriver masse stygt til meg når jeg uttaler meg om ting som dette, der jeg sier min mening om hva hardt arbeid er for meg, i min hverdag. De fleste skal også begynne å sammenligne min jobb med andres, og derfor konkluderer med at det jeg gjør, absolutt ikke er hardt arbeid. For det første: har jeg noensinne sammenlignet det jeg gjør, med det du gjør? Har jeg sagt at din jobb ikke er krevende? Nei. Jeg forteller bare hva JEG synes om MIN jobb, som jeg forøvrig er super takknemlig for å kunne leve av. Men det betyr ikke at jeg ikke får lov til å mene at det er ganske psykisk hardt til tider? For det er det! Alt har sin pris og det er jeg fullstendig klar over. Jeg sier ikke at du ikke jobber hardere enn meg. Jeg sier ikke at jeg har den tøffeste jobben. Jeg sier bare at jo, min jobb er faktisk også hardt arbeid, uansett om det ikke betyr at jeg står opp kl 05.
BODY HER ⎟ SKJØRT HER ⎟ SOLBRILLER HER ⎟ VESKE CHANEL ⎟ BELTE GUCCI
Det jeg derimot kan si, som er annerledes ved min jobb i forhold til de fleste andre yrker, er at jeg aldri har fri. Bloggingen går utover reiser, privatlivet.. Alt. Jeg tenker blogg døgnet rundt. Hjernen min slutter aldri på tenke på neste innlegg som skal produseres. Så fort et innlegg er postet, er jeg allerede i gang med å planlegge neste. Skjønner dere? De som jobber i butikk eller på kontor for eksempel, de jobber fra 08-16, så drar de hjem. Slik har ikke jeg det. Min arbeidsdag er aldri over.
Og en annen sak: hvis blogging er så jævlig enkelt, hvorfor er ikke alle bloggere og tjener så mye da? Si meg det? Hvorfor er ikke du, Brita på 46 år, Norges største blogger, om det er så forbanna enkelt? Det krever ganske mye mer enn det du kan forestille deg. JA, det er ikke kjempe krevende fysisk, men psykisk? Gud. Det er jævlig tøft til tider. Andre bloggere kan kanskje mene noe helt annet, men det er også som oftest de som ikke blir kritisert, omtalt eller utsatt for hat på daglig basis.
Tusen takk for alle fine ord i går, dere. ❤️ Det betyr mye! Etter jeg postet innlegget i går gjorde jeg absolutt ingenting resten av dagen, bortsett fra å slappe av hjemme hos mamma. Jeg fikk dårlig samvittighet for å sitte inne i finværet, men jeg får heller ta tak i livet senere. Det var godt å bare koble bort alt og bare være. Familien min får meg alltid i bedre humør, så jeg forsøker å være her så mye jeg bare kan i disse dager. Jeg har faktisk ikke sovet hjemme i leiligheten siden det ble slutt. Jeg husker hvor jævlig jeg syntes det var å være i vår daværende leilighet sist vi gjorde slutt, for 1,5 år siden. Det er noe med det at man har delt et hjem sammen, og så plutselig skal man bo der alene, uten den andre. Det er utrolig kjipt og døds uvant. Akkurat det der merker jeg at jeg trenger litt tid på å fordøye, og det er vel derfor jeg unngår å sove der nå i starten. Jeg håper det går seg til.
Og så må jeg bare ta opp en ting. Noen påstår at dette skal være et slags PR-stunt, og det gjør meg ufattelig oppgitt. Hvem faen velger å gå i fra hverandre etter 2,5 år for PR?! Jeg mener, har dere det bra? At noen i det hele tatt klarer å lire det av seg, er for meg fascinerende. Så, om dere skulle lure: dette er ikke et PR-stunt. Sånn! Det måtte tydeligvis poengteres for enkelte. Lol. Og for å være ærlig? Jeg skulle ønske at det var et stunt, at dette ikke faktisk var realiteten.
Jeg merker at det er litt vanskelig å skrive til dere, for jeg føler meg egentlig bare veldig tom. Jeg vet liksom ikke helt hva jeg skal blogge om, hva jeg skal skrive. Jeg vil ikke fokusere på bruddet, for jeg tror helt ærlig at jeg bare vil gjør det vanskeligere for meg selv da. Jeg må heller forsøke å fokusere på positive saker og ting som får meg opp og frem. Så klart skal jeg tillate meg selv å “sørge” og kjenne på disse vonde følelsene, men jeg skal ikke la det ta over livet mitt. Akkurat på den fronten er jeg veldig glad for at jeg har den mentaliteten som jeg har – jeg har en utrolig sterk psyke. Venninnene mine har alltid blitt fascinert av meg når det kommer til det. Jeg har en tendens til å være veldig god på å skyve bort vonde tanker og nærmest bestemme at “nå tenker du på noe annet” og faktisk klare å gjennomføre det. Det er en teknikk jeg har hatt siden jeg var liten, gjennom en veldig tøff oppvekst.
Ja, dere.. Jeg vet ikke. Alt er bare rart akkurat nå. Det gjelder for meg å holde meg sterk gjennom den første tiden nå, så har jeg troen på at ting blir bedre etterhvert. Jeg tror jeg avslutter her, men først må jeg igjen få takke alle dere fine mennesker som har sendt meg meldinger og støttende kommentarer. Dere aner ikke hvor mye det betyr for meg. Jeg har sagt det før og jeg sier det igjen; jeg har verdens beste lesere. Dere står virkelig ved min side i både godt og vondt. Jeg føler oppriktig at jeg har 30.000 – 40.000 fantastiske venner som heier på meg uansett hva jeg måtte gå gjennom. Jeg er skikkelig heldig. Virkelig. <3
Jeg har prøvd å starte dette innlegget tusen ganger allerede, og jeg klarer ikke finne ut hvordan jeg skal skrive dette til dere. Jeg deler jo mye av livet mitt her på bloggen, og da spesielt har Pierre og jeg vært veldig offentlige med forholdet vårt. Det har vært fint å kunne dele det fine vi har hatt sammen med dere i 2,5 år.
Dessverre har vi valgt å gå i fra hverandre. Det har vært veldig tungt for oss en stund nå, da begge har vært forberedt på at dette kom til å skje før eller siden. Jeg er så utrolig glad i Pierre og det kommer jeg for alltid til å være. Han er virkelig verdens fineste person med et hjerte av gull. Vår break-up er ikke dramatisk overhodet – vi er gode venner og har en kjempe fin tone fortsatt. Altså, jeg tror ikke dere aner hvor glad jeg er for det, og hvor mye det betyr for meg. Ikke bare har han vært kjæresten min, men også min aller beste venn. Vi har opplevd så utrolig mye fint sammen som alltid kommer til å være noe fint å se tilbake på. Jeg vet ikke, det er bare så jævlig når man bare ikke får det til lenger, uansett hvor mye man forsøker og vil at det skal funke.
Åh.. Dette er.. ja. Jeg tror nok at dere forstår uten at jeg behøver å sette så mange ord på det. Dette er definitivt noe jeg er veldig lei meg for, og vi skulle begge ønske at vi fikk det til, men vi har innsett at det ikke lengre går. Det er ekstremt vemodig.. Fremover skal jeg forsøke å fokusere på meg selv, karrieren min og dyrke selflove. Det er så viktig. Det blir merkelig å bo alene igjen, det blir merkelig å ikke ha en person å dele hverdagen min med. Jeg kommer meg gjennom det, men akkurat nå suger alt ganske hardt.
Jeg ville egentlig bare dele dette med dere nå, slik at det ikke blir masse spekulasjoner og spørsmål. Gud.. jeg kjenner at det er veldig rart å skulle poste dette innlegget. Livet blir virkelig ikke alltid slik som man hadde sett for seg.
Jeg er evig takknemlig for at Pierre har vist meg hva ekte kjærlighet er. Takk for 2,5 fantastiske år. ❤️
