Dere vet den følelsen av tomhet man får innvendig når man virkelig savner en person innmari mye? Jeg vet at å hate er et sterkt ord, men det kunne ikke passet bedre i denne settingen. For jeg hater virkelig denne savn-følelsen. Jeg forakter den. Jeg føler meg helt tom innvendig, det er et eneste stort tomrom. Som om at noe mangler. Ah, jeg liker ikke dette. Virkelig ikke.. Av og til blir jeg litt skremt av denne følelsen. Er det normalt at det er så ekstremt? Er det så intenst for andre også? For jeg prater ikke om den der “vanlige” følelsen man får når man ikke har sett en person på noen dager. Det er så mye større enn som så. Det er intenst. Det er det eneste ordet som kan beskrive det godt nok.
Det er klisjé av meg å si det, men jeg har funnet min sjelevenn. Min soulmate. Min andre halve. Mitt livs kjærlighet. Mannen i mitt liv. Han jeg skal gifte meg med, få barn sammen med, kjøpe mitt første hus sammen med. Vi har en slik connection som er helt spesiell, noe jeg aldri har kjent på tidligere, ikke engang i nærheten. Jeg går med en stor klump i magen så fort jeg vet at vi skal skilles for en periode. Det er ikke fordi jeg ikke stoler på han og tror at han ville gjort noe bak ryggen min, men bare fordi at jeg vet hvor mye jeg kommer til å savne han. Alt jeg gjør fører til at jeg tenker at “nå skulle Pierre vært her”.
Jeg vet ikke.. Det eneste jeg vet er at følelsene jeg har for denne mannen er skremmende høye, og at jeg savner han mer enn noensinne akkurat nå. Gleder meg ekstremt mye til å komme hjem, og kaste meg i armene dine. Jeg gleder meg til at du skal holde rundt meg å kysse meg på pannen, mens du forteller meg hvor mye du elsker meg. Jeg gleder meg til vi blir enige om at jo, jeg skal vaske håret i dag slik at vi kan dusje sammen. Jeg gleder meg til å stå opp med deg ved min side, mens jeg nyter synet av deg mens du fortsatt er i dyp søvn.
Du gjør meg til verdens lykkeligste jente, Pierre. Jeg elsker deg.